Jeg var på Fossumkonferansen 2019

.

Panelsamtale, fra venstre Eirin, Thea, Reidar Hjermann, Mats, Vigdis.

Jeg hadde glemt hvor travel mai er. Tida strekker ikke til til alt jeg har lyst til. Det er ikke det at jeg har for mange jern i ilden, jeg har ikke det, men for mange fingre i jorda - det har jeg på denne tida av året.

Derfor, altså, heller enn å blogge har jeg sådd gulrøtter og salat. Men ikke rødbeter. Det har jeg ikke rukket, og vinduskarmen gror over av meterbønner, squash og noe jeg ikke husker hva er.

Derfor, altså, har jeg enda ikke sagt et eneste ord om Fossumkonferansen jeg var på i forrige uke. Jeg skal det. Jeg noterte og tenkte. Jeg har tenkt at jeg må si noe om hvorfor jeg tror at langtidsbehandling er livsviktig for unge mennesker. Og for pårørende. Jeg må si noe om hvordan det er å være vanlige foreldre og igjen og igjen måtte forholde seg til statistikk der vi ikke akkurat kommer godt ut. Jeg må si noe om det flotte tilbudet vi som er så heldige at vi får ungene våre i behandling i Fossumkollektivet får - enda en gang må jeg si det.

Men ikke i dag. I dag må jeg potte om pelargoniaene mine. Tro meg, de er mer forsømt enn denne bloggen.

Men altså. Jeg var på Fossumkonferansen. Jeg fikk til og med si noen ord. At jeg sa at jeg at da ungen min kom i behandling, dreit jeg i hva de gjorde i behandlinga, får så være. (Man skal vel ikke si sånt når man sitter i et panel og er voksen, at man driter i noe, mener jeg.) Akkurat da hadde jeg bare ikke andre ord, for det var så viktig for meg å si at jeg måtte tenke på min egen behandling - du vet, det med å feste sin egen oksygenmaske først. Og det at hva som skulle skje i hennes behandling, måtte jeg overlate til fagfolk. Jeg måtte rett og slett stole på at de hadde kunnskapen og virkemidlene som skulle til. Jeg hadde det i hvert fall ikke.

Jeg fikk for liten tid, selvfølgelig, det er aldri nok tid, men jeg tror jeg fikk sagt noen viktige ting:

- At når man får et rusproblem i familierollen, blir mammarollen en helt annen enn det man forestiller seg at den skal være. Og papparollen. Og søskenrollen. For rus rammer hele familien og alle nærstående. Skjøre relasjoner kan repareres, men det er viktig å få hjelp.

- At det er viktig at nærstående tar vare på seg selv. Vi har rett til å ha gode liv for vår egen del.

- At familiearbeidet ved Fossumkollektivet og nettverkene som blir skapt gjennom det er viktige også for pårørendes ettervern.

- At det var viktig for meg å stole på institusjonen og at jobben som ble gjort der var velfundert og bygget på anerkjente behandlingsmetoder. Jeg overlot behandlingen til de som hadde det som jobb. Så var jeg mamma, eller kanskje det er mer riktig å si at jeg ble det igjen.

Som vanlig er det mange ting jeg gjerne skulle hørt mer om. En fagdag går veldig fort. Noe skal jeg lese mer om. Noe skal jeg snakke mer om når jeg møter folk igjen i andre anledninger. Og som vanlig var pausene superhyggelige, med engasjerte mennesker fra mange ulike felt. Jeg er til vanlig skikkelig dårlig til å mingle, og blir litt sjenert i sånne sammenhenger, men syntes jeg hadde mange gode pausesamtaler denne gangen.

Usynlige tigre, ved Jeanette, Vigdis, Anders og Aina med Petter Nyquist.

Nå kaller hagen. Den roper faktisk. Og jammen tror jeg at noen av pelargoniaene gråter litt...

Familiehelg på Klokkergården

Jeg fikk med blomster og nye tanker fra familiehelg på Klokkergården.

Jeg har vært på mange familiehelger i regi av Fossumkollektivet, men i helgen var aller første gang jeg var med på familiehelg med et annet kollektiv. Jeg var nemlig så heldig at jeg fikk lov til å være pratende gjest på Klokkergårdens familiehelg.

Noe av det jeg har hatt aller mest utbytte av selv, er nettopp det å høre andre pårørende fortelle sine historier. Det å få lov til å være en som formidler erfaring til andre, er rett og slett en ære!

Lørdag snakket jeg til pårørende, ansatte og ungdommer i behandling. Jeg fortalte om hvordan min reise har vært, fra da rusen kom inn i vår familie og fram til i dag. Mange nikka gjenkjennende underveis, og det var fint å få tid til å snakke med flere av dem som var der mer uformelt etterpå.

Søndag snakket jeg til pårørende, både foreldre, søsken og andre nærstående om hvor viktig det er å ha et godt liv, selv om et familiemedlem ruser seg. Det høres selvfølgelig ut, men for utslitte foreldre og usynlige søsken er det ofte vanskelig å prioritere seg selv.

Siden jeg er oppdratt i god "Fossum-ånd", forteller jeg ikke mer om familiehelga her - det som skjer på familiehelg, blir på familiehelg. Men som vanlig fikk jeg mye å tenke på, så det ligger nok flere blogginnlegg i kø i hodet mitt.

Familiehelga var annerledes enn det jeg er vant til, men veldig fin. Det var fint å snakke med ungdommer, selvfølgelig, og som alltid blir jeg forundra over hvor flotte og reflekterte ungdom i behandling er. De ansatte var interessert i det jeg hadde å si, og var opptatt av å gjøre det aller beste for at behandlingen skal lykkes. Og som vanlig: Jeg følte meg umiddelbart opptatt i pårørendeflokken. Jeg har sagt det før, og kommer sikkert til å si det igjen: De pårørende jeg møter, selv om de er aldri så slitne, er så rause og flinke til å dele.

Jeg var utslitt, men glad, da jeg kom hjem på søndag. Nå har jeg summa meg litt, men jeg trenger fortsatt tid til å sortere inntrykk. Å fortelle min historie og høre på andres, gjør noe med meg. Hver eneste gang.

Flere av de pårørende jeg snakket med, sa at de hadde fått noen opplevelser som gjorde at de så sin egen rolle og sin egen historie på en ny måte. Og akkurat det samme skjer med meg. Hver gang jeg møter andre pårørende, lærer jeg mer om meg selv. Om jeg blir klokere, vet jeg ikke, men jeg blir i hvert fall ikke dummere.

Kanskje jeg rett og slett blir enda mer forundra over hva vi mennesker kan og tåler. Over hvor forskjellige vi er, og likevel så like.

Kjære Klokkergården - tusen takk for at jeg fikk komme. 
Jeg heier på dere, og jeg har trua!