Bra folk rundt bordet

.

Fulltallig MusTCare kompetansegruppe samlet, fra høyre: Bjørn Ingar Pedersen, Anne Malerbakken, Hans Petter Solli, Angelica Kjos og Vigdis Løbach. Foto: Bjørn Ingar Pedersen.

Jeg har tidligere fortalt at jeg er med i en kompetansegruppe tilknyttet Hans Petter Sollis forskningsprosjekt om implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team. Jeg hadde blanda følelser da jeg sa ja til å sitte i gruppa, siden musikk og musikkterapi ligger langt utenfor det jeg kan noe om.

Imidlertid er jeg glad for at jeg sa ja. Det at jeg med min pårørendestemme får være med på å komme med innspill til studien, synes jeg er skikkelig bra. Ofte er pårørende i sånne sammenhenger noen man har med fordi man synes man må, men her opplever jeg at mine innspill blir tatt alvorlig, og jeg ser at det er med på å sette preg på arbeidet.

Noen ganger i året er kompetansegruppa samla og kommer med innspill og ideer, sist for et par dager siden. Det slo meg da vi satt rundt bordet, at vi samla sett sitter på en enorm kompetanse, og jeg gleder meg til å være med på den spennende fasen prosjektet går inn i.

Jeg har lært, og lærer, mye, og kommer til å mene mer om mulighetene musikkterapi gir for å styrke relasjonen mellom bruker og pårørende.

Men først skal Hans Petter i gang med å bearbeide dataene han har samla inn, og etter hvert skal han publisere funnene sine. Fram til det er det mulig å se presentasjonen av prosjektet her.

Jeg tror jeg tar en tur inn i komfortsona, jeg

Det er ikke feil å utfordre seg selv. Det er ikke feil å lære nye ting, møte utfordringer, bestige fjell. Det er ikke det. Det er bare det at alt maset om å gå ut av komfortsona hele tida irriterer meg. Det irriterer meg ikke like mye som bruken av ordet robust, men ganske mye.

Det er så innmari lett å si til folk som sliter med å mestre livet at de må gå ut av komfortsona. Hele tida skal vi strekke oss etter noe mer, noe nytt, noe annet. Og det er alltid utafor komfortsona.

For noen år siden var jeg så sliten, så trist, så lei, at jeg knapt orka å stå opp. Jeg gjorde det, det fantes tross alt katter som skulle mates og jobb som måtte gjøres. Jeg sto opp. Nesten hver dag.

Når noen snakka om komfortsoner på den tida, ble jeg lei meg. Og aggressiv. Inne i meg. For jeg sa det ikke høyt. Det orka jeg ikke.

Jeg orka ikke å si at jeg gikk ut av komfortsona i det jeg satte beina på gulvet om morgenen. Jeg orka ikke å si at jeg var ute av komfortsona det meste av dagen, og at jeg gleda meg til at jeg skulle tilbake til komfortsona, pakke dyna godt rundt meg og hvile.

Ting var så turbulent, så trist, så skummelt, så slitsomt, at jeg trengte ikke å bestige fjell for å utvide komfortsona mi. Jeg hadde lyst til at den skulle være passe stor, sånn at den omfatta stua og hagen min og yndlingskafeen min. Noe særlig mer trengte jeg ikke å bli utfordret til.

Jeg trengte å være i komfortsona. Jeg trengte å være trygg og komfortabel. Jeg hadde nok spenning. Jeg utfordra grenser fordi jeg måtte. Ikke fordi jeg ville vokse.

- Nå får det f*en meg være nok, hender det at jeg har lyst til å rope når noen snakker om komfortsoner.
Jeg er på et godt sted i livet. Jeg trives. Jeg er trygg. Jeg er i komfortsona, og den er ikke kvalmende trang.
Det er skikkelig deilig. Hvorfor i all verden skal jeg gå ut av den?

Jeg finner helt sikkert noe å strekke meg etter. Noe jeg vil forandre. Men noen ganger er det helt greit å gå over ei slette. Det trenger ikke å være høyder hele tida. Når man har balansert på kanten av stupet, er det helt greit å ta en pause. Det er helt greit å være fornøyd. Det er helt greit å være i komfortsona.

- Pass på din egen komfortsone, får jeg lyst til å si.
- Gå ut, gå inn, gå opp, gå ned. Og la meg være i fred i min.

I dag skal jeg ta en pause fra verden. Jeg skal ikke gjøre en eneste ting som utfordrer meg. Jeg skal ikke ta noen vanskelige telefoner, lære noe nytt, tenke på vanskelige ting. I dag skal jeg ta en pause. Med katt. Med bok. Med teppe. Med te. Godt planta i komfortsona.