Åpen i avisa

.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er mora til en med rusproblemer, men det å være åpen betyr jo ikke at man må fortelle alt til "hele verden". På verdens overdosedag i 2017 gjorde jeg nettopp det, fortalte hele verden om hvordan det er å være pårørende. Hele verden i denne sammenhengen betyr at jeg skrev en lesersak i min lokalavis. Hvis du vil, kan du lese det her.

Jeg visste at jeg kom til å få reaksjoner og tilbakemeldinger, men at de skulle være så mange, hadde jeg ingen anelse om. Jeg fikk mail og meldinger. Noen ringte. Jeg ble stoppa på gata. Folk jeg ikke ante hvem var, fortalte om sitt eget håp og sin egen fortvilelse. For de fleste som leste saken min, var det nettopp det, en sak de leste, som kanskje grep dem. Så fortsatte de med gjøremålene sine. For noen andre var den med på å sette i gang noe. En fortalte at hun hadde tatt med en kopi av mitt leserbrev på jobben sin, lagt den på pauserommet og sagt at "Sånn har jeg det også".

Reaksjonene jeg fikk, grep meg. At noe jeg hadde skrevet, betød noe så viktig for andre, var både godt og litt skummelt på en gang.
- Skriv mer, var det noen som sa,
- Fortell mer.

Nå gjør jeg det. Mest for meg selv. Jeg har mange ting å rydde opp i, og det å skrive er en god ryddeprosess for meg. Roteprosess, også, forresten.
Siden jeg skriver mest for meg selv, hadde jeg jo ikke trengt å gjøre det i en blogg, akkurat, men om én annen finner nytte i det jeg har opplevd, eller om mine tanker og meninger kan være til nytte for noen, er det bra.
.