Hjertesukk om gode råd

.
- Kan jeg gi deg et råd?
- Nei.
- Jeg gjør det likevel.

Omtrent sånn føltes det en periode i livet mitt.
"Alle" visste hva jeg burde gjøre for at min datter skulle slutte med rus.

- Du må bare...
- Har du prøvd...
- Har du gjort...

Jeg kunne rope "Been there, done that" så høyt jeg bare ville. Det hjalp ikke. Rådene fortsatte å strømme på.

Og for all del: Det er fint å få råd når man ber om det. Det er bare det at mange av rådene jeg fikk, var så selvfølgelige at vi selvfølgelig hadde tenkt på dem selv. Ja, vi satte grenser. Ja, vi hadde innetider. Nei, vi ga henne ikke penger. Nei, vi slo henne ikke. Ja, vi spiste middag sammen hver dag.

Det er fristende å gi råd når man opplever at andre har et problemer, og man tenker at man har en bedre løsning enn det de ser ut til å velge selv. Akkurat nå sitter jeg i et kjempestort drivhus og kaster stein, det vet jeg, for jeg liker også å gi råd. Klok av skade har jeg imidlertid blitt litt mindre skråsikker og litt mer ydmyk med årene. Og jeg gir litt færre råd enn før. I hvert fall til dem som ikke ber om det.

Jeg kan gi mange råd om det å gi råd. Og det har jeg tenkt å gjøre senere. Men jeg begynner med dette enkle rådet:
Spør meg i det minste om hva jeg har gjort før du sier hva du synes jeg burde gjøre. Det er mitt råd i dag.

Og den som fant på å si at "Nå er gode råd dyre" for første gang, var ikke mora til en narkoman. Vi får nemlig rådene slengt etter oss. Hele tida. Og helt gratis.
.