Noen ganger strekker ikke ordene til

Jeg hadde planer om å skrive jevnt og trutt. Jeg hadde planer om å dele små og store tanker om det som er min historie, vår historie eller andres historier. Ord kommer vanligvis ganske lett til meg. En liten tanke, og jeg er i gang. 

Vanligvis.

Så er det sånn, da, at vanligvis i pårørendelivet ikke nødvendigvis er som vanlig i det vanlige livet. Uventa ting skjer. Grusomme ting skjer.

For noen dager siden fikk jeg vite at ei ung jente døde. I ti år har hun vært ut og inn av rusbehandling. Hun har jobbet hardt for å endre livet sitt. Så orket hun ikke mer.

Og jeg blir ordløs.

Jeg kjente ikke den jenta. Hun er ikke en av mine nære. Likevel så kommer det så nært på, det skjøre, skjøre livet. Hun er ikke min datter, men hun kunne vært det. Og hun er noens datter.

Tilbake sitter familien og alle andre som forsøkte å gå den vanskelige veien sammen med henne. Jeg vet hvordan de har slitt, grått tryglet og bedt. Jeg vet hvordan de har kjempet. Jeg er så lei meg for at det gikk så galt, og jeg føler så inderlig med dem i sorgen.

Noen ganger er det ikke nok ord i verden til å si det jeg så gjerne skulle sagt. Jeg har ingen ord som kan gjøre om på virkeligheten. Jeg har ingen ord som kan ta bort nattsvart sorg.

Akkurat nå er jeg ordløs.