torsdag 12. april 2018

Å sette grenser for seg selv

Jeg har allerede sagt noe om at vi har hatt vanlige grenser i vårt hus. Vi møter opp til middag, holder avtaler, kommer hjem til tida, melder fra hvor vi går. Mesteparten av tida gjør vi det. Det hender at vi bryter avtaler også. Da er konsekvensen at de andre blir sure. Det er ikke så veldig hyggelig, så stort sett gjør vi det vi har sagt at vi skal.

Livet med en rusavhengig består av mange brutte avtaler, og mange sure kommentarer. Jeg var ofte ei sur kjerring den første tida. Det var ikke gøy for noen av oss.

I tillegg til de vanlige grensene, som innetider, og alt det der, hadde vi en del regler andre forhåpentligvis ikke trenger å ha.

En av reglene vår datter måtte forholde seg til, var at hvis hun ikke kom hjem til tida, troppa faren hennes opp hjemme hos vennene hennes. Det var ikke så veldig gøy, for noen av de involverte.
Et av stedene han ofte var på døra, var det forresten flere fedre innom, har ungen fortalt i etterkant.
- Når noen banka på, sjekka vi hvem det var faren til, så gjemte den han leita etter seg på badet, har ungen sagt.

En annen regel var at dersom hun ikke kom hjem om natta, ringte vi politiet.
Jeg er ikke sikker på om ungen trodde at vi ville følge den regelen, men har man satt en grense må overskridelse få konsekvens. Det var ikke like kult da politiet troppet opp hos vennene hennes, eller foreldrene til vennene. Det gjorde ikke slutt på rusen, men hun sluttet å utfordre grensene våre.

Vi hadde en klar grense på at dersom vi oppdaget lovbrudd, som ulovlige rusmidler i huset, ville vi anmelde det til politiet. Akkurat det tror jeg var en av de viktigste grensene vi hadde. Hun visste at vi ville gjennomføre det, det skånet oss nok for mye jeg vet andre foreldre har opplevd. Og det var veldig viktig for meg å beholde moralen min midt oppe i galskapen. At den rusavhengige brøt loven stadig vekk, er en ting. Det skulle i hvert fall ikke gjøre meg til en som dekket over og skjulte kriminelle handlinger.

Hvor grensene går for den enkelte, varierer. Det er valg man må ta selv. Man må vite at man både kan klare å holde grensen, og ikke minst: Vite at man kan leve med konsekvensene. For det er viktig, uansett hvor grensa går: Å sørge for at det å bryte grenser har konsekvenser.

For meg ble det veldig viktig at jeg kunne følge opp grensene. Da vi sa at vi ikke aksepterte at ungen sov hele dagen når hun bodde i vårt hus, måtte vi ta den sure og lite takknemlige oppgaven det var å jage henne ut av senga hver dag. Vi valgte noen få ting vi la vekt på, men de tinga satte vi alt inn på å følge opp.

Grensene vi satte, endra seg underveis. I begynnelsen handlet det om at det var viktig å sette de grensene vi trodde ville få henne til å velge seg bort fra rusen. Senere var grensene viktige for at rusen ikke skulle ødelegge våre liv. Vi hadde rett til å være trygge i eget hjem, vi kunne ikke ta alt ansvar for andres dårlige valg, vi hadde rett til å leve gode liv.

Det høres kanskje både logisk og lett ut, å sette tydelige grenser. Men tro meg, det er uendelig vondt og vanskelig å sette de grensene når man noen man er så glad i lever et liv uten et fast sted å bo og uten tilgang på jevnlige måltider samtidig som hen fyller livet med stoffer som i beste fall er skadelige, i verste fall dødelige.

Grensene var i en periode viktigere for oss enn for henne. Hun brøt dem jo alle sammen etter hvert, og tok konsekvensen av det og flyttet. Det betød ikke at vi sluttet å elske henne, sluttet å bry oss om henne eller sluttet å ha kontakt med henne. Kontakten ble egentlig på mange måter bedre når vi sluttet å mase om ting vi ikke hadde noen påvirkningsmuligheter på allikevel. Når hun ruset seg hardt, hadde holdt hun seg unna. Selv om vi bekymra oss, brukte mye tid på å snakke om henne, og fortsatt prøvde å snakke med henne, satt vi ikke lenger oppe og ventet på noen som aldri kom, og vi hadde ikke rus i hus.

Det var sårt, det var skummelt, men det var helt nødvendig for at vi som familie ikke skulle gå til grunne.

2 kommentarer: