Min behandlingshistorie - langt innlegg

Advarsel: Altså, her er det mange ord. Noen har hørt dette før, i muntlig form på Sørmarka. Det er en omarbeiding av manus fra den gangen jeg fortalte min behandlingshistorie. Noe er også kjent fra tidligere innlegg på bloggen. Andre ting kommer til å bli utdypet nærmere senere. Alt fikk heller ikke plass. Det er langt, men det har tatt ti år å komme til den siste linja. Da er det kanskje ikke så rart.

At hele familien blir ramma når én får et rusproblem, er noe de fleste skjønner. I alle fall etter ei stund. At det betyr at det er flere som trenger oppfølging og behandling, er ikke like opplagt for alle - det er lett å tenke at når den ene er kvitt sitt rusproblem, blir alt normalt igjen. Sånn er det nødvendigvis ikke.

Hos oss var det sånn at ungen nektet for at hun hadde et rusproblem i mange år. Og det har hun for så vidt rett i. I mange år var det fest og moro, og de som hadde problemer med hennes rus, var oss andre. Vi begynte også med vår behandling lenge før henne.

Jeg veit akkurat når min behandlingshistorie starter. Jeg husker ikke datoen, men jeg husker innmari godt hva som skjedde da jeg fant ut at det måtte en forandring til.

Men før det: Vi har levd lenge med rus. Jeg var den første som fikk et rusproblem i vår familie. Ungen nekta for at hun rusa seg, og mannen min trudde ikke det var så alvorlig som jeg sa. Det var forferdelig ensomt. Jeg prøvde å få dem til å innse det jeg hadde skjønt, og det førte til veldig mange konflikter. Veldig ofte følte jeg med skikkelig slem, og ganske ofte var jeg slem.

En ting var å skjønne at jeg ikke var årsak til ungens rusproblem. Det syntes jeg egentlig gikk greit. Noe annet var å skjønne at jeg ikke var løsningen. For lenge trodde jeg at bare jeg gjorde de rette tinga, ville hun velge bort rus.

Jeg var vant til å jobbe med ungdom med atferdsvansker. Jeg var lærer i ungdomsskolen, og var vant til elever med ulike utfordringer. Jeg hadde gode resultater med elevene mine, også. Jeg fikk det til, også med elever som lett blir omtalt som problematiske. Jeg var god på foreldresamarbeid, grensesetting, tiltak, og fikk god kontakt med elevene mine. Jeg var god i konflikter, og jobbet mye med å se den enkelte.

Hjemme funka ingen av de tinga jeg gjorde bra i jobben min.

Når vi satte grenser, og det gjorde vi, forholdt ungen seg til dem, men det blei ikke noe bedre. Ikke noe rus i vårt hus, sa vi. Nei vel, da ble ho borte. Vi kontakta politiet hvis ho ikke kom hjem, vi sperra kontoen hennes, vi trygla og ba, kjefta og forhandla.

En vanlig samtale ved middagsbordet kunne være sånn:

- Har du snakka med Ungen?

- Nei.

- Skal du snakke med Ungen?

- Ja.

Eller:

- Har du snakka med Ungen?

- Ja?

- Hva sa ho? Var ho rusa? Hva sa du? Hvorfor sa du det? Hvorfor sa du ikke det?

Det var kaos og konflikt mye av tida. Jeg prøvde å ha oversikt over alt det var mulig å ha oversikt over, og jeg skjønte virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at situasjonen skulle bli bedre.

Vendepunktet kom høsten 2011.

For meg skjedde det en endring da Ungen midt i en krangel sto ganske aggressiv og hylte at jeg var en jævla psykopat.

- Ja tenkte jeg, det har jeg faen meg blitt.

Jeg trudde ikke at jeg var psykopat på ordentlig, men det gikk opp for meg at jeg var blitt til et menneske jeg ikke var, og ikke ville være. Jeg prøvde å kontrollere hele verden, og jeg var sinna store deler av tida. Jeg stola nok ikke på noen andre i denne perioden. Det jeg også innså, var at det virkelig ikke var noe jeg kunne gjøre for ungen min akkurat da. Jeg fant meg ikke i å ha det sånn, og jeg fant meg ikke i at resten av familien skulle gå til grunne.

Samtidig klarte jeg å si til ungen at: Hvis du går ut og ruser deg nå, er det ikke min skyld.

- Nei det er min, sa hun,

så midt i den syke krangelen opplevde jeg at hun faktisk tok ansvar for sine egne handlinger for første gang.

Dagen etter begynte jeg på prosjekt redde familien, for det var de andre jeg ville redde, ikke meg sjøl, for jeg hadde jo en slags kontroll, syntes jeg. Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg rett og slett var nærmest litt gal. Samtidig er det her min behandling starter.

Det jeg gjorde:

Jeg gikk til legen og sa at familien min ikke virka, så jeg måtte sjekke at jeg var frisk, siden noen måtte stå på beina.

Jeg tvinga mannen min til å snakke med meg om noe annet enn ungen en halv time hver dag. Det angra jeg på mange ganger. I begynnelsen var de halvtimene skikkelig lange.

Jeg meldte oss på pårørende kurs på dps, som gikk over ti kvelder annen hver uke.

Det ble et overlevelseskurs. Der traff jeg andre, der fikk jeg lufta tanker. Samtidig følte jeg meg ofte ensom, siden jeg opplevde at jeg satt med litt andre tanker enn mange andre. Jeg skamma meg f.eks aldri over å ha en unge som rusa seg, men jeg kunne føle skam over at jeg ikke likte henne noe særlig i de åra, og var redd for at jeg aldri skulle like henne igjen.

Etter kurset fortsatte vi i selvhjelpsgruppe i et og et halvt år. Den gruppa var gull verdt for meg. Ikke fordi jeg hadde så mye å si, men fordi det å sitte i gruppe der det var regler fikk meg til å høre på det mannen min sa på en helt annen måte. Jeg snakka også, men fortsatt tenkte jeg at det ikke var meg som hadde mest nytte av det.

Da dps ikke hadde midler til å sette i gang nytt kurs, ringte kurslederen til meg og lufta ideer til hvordan det kunne gjøres annerledes, og mannen min og jeg var så heldige at vi  fikk være med på å planlegge et komprimert kurs, og delta som foreldreressurser.

Vi deltok på tre helgekurs i regi av Landsforbundet mot stoffmisbruk . Det var veldig bra. Fokus var bare på oss som foreldre, hvordan vi skulle ta tilbake livene våre, og ikke bare overleve, men ha gode liv. Første gangen tror ikke jeg snakka om ungen min en eneste gang. Det var jeg, og hvordan jeg hadde det, som var viktig. Av andre foreldre lærte jeg mye om hva jeg kunne gjøre, og jeg ble enda mer bevisst på hva jeg ikke skulle gjøre.

Vi fikk etter hvert inn i mange gode strategier for hva vi konkret skulle gjøre. Når ungen ringte og spurte om noe, sa vi at vi ikke kunne svare før om ti minutter. Hvis hun ikke kunne vente, var svaret nei. Vi ble bevisste på hva vi skulle gjøre for å unngå å være muliggjørere, konfliktnivået gikk ned, og jeg opplevde at jeg fikk bestevennen min tilbake da mannen min og jeg begynte å leve våre egne liv igjen.

Livet var i grunnen greit. Selv om ungen rusa seg, var ikke det noe som spiste all vår tid. Hun flytta, jobba, gikk på skole. Vi masa ikke om rus, og hadde etter hvert et greit forhold. Vi var klare på at det var hun som måtte ta i mot hjelp, og at vi ville støtte henne når hun var klar for det.

Så ble det verre igjen. Det siste halve året før hun dro i behandling på Fossum, var det rett og slett unntakstilstand. Ungen rusa seg ukritisk, hun var i et voldelig miljø, og jeg var sikker på at hun kom til å dø. Vi jobba hardt for at hun skulle ta i mot hjelp, og til slutt dro hun på avrusning, men det var rett tilbake i rus etter bare noen uker.

Så ille var det at jeg laga spillelista begravelse på Spotify. Da vi var på ferie, overdosa hun. Vi valgte å ikke reise hjem. Det kjentes hjerterått ut, men vi vurderte det sånn at hun bare ville gått rett ut igjen. Og jeg ville i alle fall ikke være med på å asfaltere veien fram til grava hennes.

Så ble det så ille at om hun ikke tok i mot et tilbud, ville hun bli plassert på tvang. I juli 2015 kjørte vi henne til Fossum.

Jeg var sikker på at det ikke kom til å gå bra, og at hun kom til å skrive seg ut, men så lenge hun var der, skulle jeg i hvert fall hvile. Så jeg gikk og la meg. Jeg sto opp for å jobbe, eller spise. Ellers sov jeg i omtrent tre måneder.

Familiearbeid hadde jeg ikke så veldig lyst til. Jeg syntes at jeg hadde sittet nok i ring, og brukt nok tid på rus. Jeg ville egentlig gjøre helt andre ting, jeg ville for eksempel mye heller på helgetur til København, men følte at jeg måtte delta.

Da jeg kom til første familiehelga, var jeg feilplassert. Noen snakka om hvordan de følte at de var en del av Fossumfamilien, og jeg kjente at var det noe jeg ikke ville ha, var det en familie til. Veldig mye var likt det jeg hadde gjort før, både på kurs og i sjølhjelpsgruppe, så jeg var usikker på om jeg ville ha noe utbytte av det. Medavhengighet og tilfriskning var ord begreper jeg sleit skikkelig med. Det gjør jeg til dels fortsatt. Til og med musikken var håpløs.

Halvveis ut i første kvelden, endra det seg. Det var rom for å si at jeg ikke hadde tro på at dette kom til å funke. Det var rom for tvil. Det var rom for håpløshet. Og håp. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være der bare for min skyld.

Og siden deltok jeg i alt jeg kunne være med på. Jeg har ledd, jeg har delt, jeg har grått, jeg har vært sinna. Familiearbeidet til Fossumkollektivet har vært kjempeviktig, både for oss som familie, for meg som mamma og for meg som den jeg er ellers, også. For meg har det vært en viktig reise inn i meg sjøl, og jeg har lært mye.

Jeg tok mot hvert minutt jeg ble tilbudt av familiearbeid, og jeg brukte mye tid både i forkant og etterpå for å bearbeide inntrykk.

Jeg, som sleit med begrepet medavhengighet, innser at jeg er dronninga av medavhengighet. Særlig har det gitt seg utslag i behov for kontroll. Det jobber jeg mye med, og er opptatt av å ha et mer bevisst forhold til det. Jeg har gjort innmari mange ting for å hjelpe andre, uten å skjønne hvor jeg sjøl er plassert i landskapet. Fortsatt sliter jeg med begrepet, for jeg vil ikke gå i fella at jeg ikke hjelper andre når det trengs, men jeg er mer nøye på å tenke på hvem sine behov det er snakk om, og om løsningen jeg finner også er den rette for andre. Selv om jeg vil ut av medavhengigheten, vil jeg ikke bort fra nestekjærligheten og solidariteten.

Før blanda jeg mange følelser med sinne. For meg er det mye letter å være sinna enn trist. Jeg har kjefta både når jeg har vært sinna, når jeg har vært i sorg, vært redd eller når jeg har vært sliten. Det blir mye kjefting. Jeg har blitt mye flinkere til å gå inn i både sorg og å kjenne på det å være redd.

Jeg har bestandig vært god til å dra fram sider ved meg som er dårlige. Jeg kan være arrogant, slem, sinna, men det er vanskeligere å si at jeg er snill, klartenkt og tøff. Nå kan jeg til og med til nød innrømme at det hender at jeg er modig.

Jeg er fortsatt redd for mye, og det mener jeg at jeg har god grunn til. Det er bare å se på verden, jeg er redd for klimaendringer, for økende rasisme, for økte forskjeller i samfunnet. Og jeg vil jobbe det jeg kan for å endre på ting jeg mener er feil, men jeg tror ikke at jeg er avgjørende for at det skal skje endringer, og jeg tror ikke at all verdens ulykke er min skyld. Ikke hele tida, i hvert fall.

Jeg er glad hver dag. Ikke hele dagen, jeg er fortsatt en pessimistisk sur kjerring, men jeg finner noe å glede meg over hver eneste dag. Det er bare å legge lista lavt nok, så kan man være lykkelig. Jeg går for vanlig, heller enn for stormende lykke. Jeg passer fuglebrettet og klapper katta. Katter burde forresten være på blå resept.

Jeg er åpen, og trur at det at jeg forteller om åssen jeg har hatt det og har det, er viktig. Som pårørende til rusavhengig opplever jeg ofte å tilhøre en gruppe som har en veldig liten stemme i samfunnet. Der ute er vi viktige når vi gjør noe for barna våre, og har liten selvstendig betydning. Akkurat der har jeg lært kjempemye av familiearbeidet på Fossum, og jeg kommer til å bruke min stemme til å synliggjøre pårørendes situasjon, når jeg kan.

Hva når nye kriser kommer, for det gjør det, det er jo livet jeg snakker om her? Hvordan skal jeg unngå å havne i de samme mønstrene, det er det viktig å tenke over. Nå har jeg vært med på det før, at det har gått skikkelig dårlig. Jeg synes at jeg takla det bra, uten at jeg gikk tilbake til gamle mønstre. Livet skjer, og jeg blir knust. Men jeg blir ikke værende på gulvet, jeg bygger meg opp igjen. Og det går fortere og fortere hver gang.

Jeg tenker at det som starta som et åpent sår, har endra seg. Etter hvert ble det ei rue på såret. Det ble klort opp flere ganger, og det begynte å blø igjen og igjen. Så begynte det å lukke seg, og ble til et arr. Og det kommer alltid til å være der, sammen med de andre arra jeg har fått gjennom livet.

Har jeg blitt sterkere?

Ikke i det hele tatt. Jeg har blitt mye svakere. Jeg tåler mindre, blir mer lei meg, og er smertelig klar over at grusomme ting skjer. Men jeg er også veldig klar over de bittesmå tinga som holder meg i gang.

Før pleide jeg tenke at jeg var slem, fordi jeg var ganske direkte. Jeg er ikke slem. Jeg er veldig snill, faktisk, jeg er bare ikke bestandig så grei. Jeg liker meg sjøl ganske godt for tida, og det tenker jeg er et godt utgangspunkt for å ha et godt liv. Det, og alle de bittesmå gode tinga som er der hver eneste dag, uansett hvor mørkt det er ellers. De gjør at det er mye å glede seg over.