At det å være åpen er viktig, er nærmest en sannhet. Og jeg, som er en av dem som har valgt åpenhet, skal ikke argumentere mot det. For meg er åpenhet livsviktig, og har vært det hele tida.
Jeg har valgt åpenhet for å slippe skam, og for å kunne dele min historie med andre. Ikke fordi min historie er viktigere enn andres, eller fordi jeg vil lære noen noe. Når jeg deler med noen som deler tilbake, lærer vi forhåpentligvis noe av hverandre. Aller mest har jeg lært at det er mange måter å se på verden på, og at et spørsmål kan ha flere riktige svar.
Det å være åpen gjør det lettere for meg å nærme meg andre, og for dem å nærme seg meg. Vi finner hverandre i noe felles, hvis vi vet hvem de andre som har det som oss er. Jeg har valgt offentlig åpenhet heller enn hemmelighet.
Jeg er åpen fordi jeg har valgt det selv. Jeg er åpen i sosiale medier, har fortalt historien min i avisa, og blogger om det. For meg er det greit. Andre velger åpenhet i mindre grad, og noen er ikke åpne om rus i familien utenom der de absolutt må i det hele tatt. Og det er helt greit, hvis de har valgt det selv.
Jeg synes åpenhet er viktig, men det skal ikke være en tvang. Det skal ikke være sånn at vi går rundt og tenker at den som er åpen gjør noe mer riktig eller har kommet lenger enn en som velger å tie.
En dame jeg virkelig beundrer, en skikkelig heltemamma, er ikke åpen i det hele tatt. Eller, det er hun jo, men ikke offentlig. Hun er skikkelig åpen og dønn ærlig i de foraene jeg har møtt henne, der hun er trygg. Men til de hun møter til daglig sier hun ingenting. Ikke på jobben, og ikke mange andre steder heller.
Hun er ikke noen dårligere mamma enn oss som er åpne. Hun har valgt at jobben er hennes fristed. Der har ikke rusen plass. Ikke fordi hun skammer seg over ungen sin, absolutt ikke, hun trenger den roen det gir å bli sett på som et "vanlig" menneske, ikke som en rusmamma.
Åpenhet har en pris. Da jeg valgte åpenhet, resulterte det i at jeg valgte for dem jeg har rundt meg, også. De jeg er mora til. For mannen min. De som vet hvem jeg er, kan lett finne ut hvem de er. Jeg spurte ikke om lov til å være åpen om hvordan jeg hadde det. Jeg eier mine følelser og mine handlinger. Jeg eier min historie. Det jeg spør om lov til, er å dele det som handler om dem.
Jeg har en raus familie, og jeg har fått vide fullmakter. Men sånn hadde det ikke trengt å vært. Hva hvis de hadde vært uenige i mine valg? Da ville prisen vært konflikt, og kanskje brudd.
Hadde jeg vært villig til å betale den prisen? Det vet jeg ikke.
Det at jeg er åpen, betyr imidlertid ikke at jeg må dele alt med alle. Det er nemlig ikke sant at har man sagt a, må man si b, eller ramse opp hele alfabetet. Det er lov å sette punktum etter a. Jeg bestemmer. Hvor, når og hva, til hvem. Jeg snakker ikke for å tilfredsstille andres nysgjerrighet. Jeg snakker når jeg synes jeg har noe å si.
Det er mange grunner til at folk ikke velger åpenhet. Noen av de grunnene synes jeg er triste, hvis det er fordi at de er redde for å bli sett ned på, skammer seg eller føler seg pressa til taushet.
Like leit er det om jeg eller andre presser dem til åpenhet. Press skaper ikke trygghet. Er det noe pårørende til rusavhengige ikke trenger mer av, er det nettopp utrygghet. Men om jeg, med mine valgte handlinger, kan bidra til å ufarliggjøre åpenhet, er jeg glad for det.
Det hjelper å snakke om ting. Men man trenger ikke å si alt til hele verden. Man kan si det til noen. Å ha noen å snakke med, er viktig. Vonde hemmeligheter setter seg fast i kroppen. Deler man det vonde, blir det mindre å bære. Det blir mindre å dekke over. Og etter min mening, mye lettere å leve.
Jeg tror på åpenhet. Jeg tror hemmeligheter skader oss. Jeg anbefaler åpenhet, men jeg respekterer at andre velger annerledes. Jeg håper bare så inderlig at de velger å snakke med i hvert fall en annen om det som er vanskelig.
Det hjelper - jeg lover!
❤️
SvarSlett