Da vi var skikkelig modige

Da vi etter en lang kjøretur endelig kom fram til sykehuset, satt datteren min der og ventet. Jeg er helt sikker på at hun var glad for å se oss fordi hun er glad i oss, og fordi hun vet at vi er glade i henne. Hun ventet, fordi hun ville bli holdt rundt og fordi hun ville dele. Men hun ventet også fordi hun ville at vi skulle si at vi mente at sykehuset burde skrive henne ut.

Hun hadde dramatiske døgn bak seg. Hun var medtatt og hun var i dyp sorg. Aller mest hadde jeg lyst til å pakke henne inn i et litt loddent teppe, som en kokong. Jeg hadde lyst til å ta henne på fanget og holde henne bestandig. Jeg hadde lyst til å si at nå skulle alt bli bra, vi skulle passe på henne. Jeg hadde lyst til å ta henne med hjem og gi henne all den trøst hun trengte.

Vi gjorde ikke det. Det jeg nevner over var mine behov, det var foreldrebehovene for å beskytte og gi omsorg. Jeg ville fått en bedre følelse inni meg hvis jeg pakket henne godt inn og tok henne med hjem. Følelsene mine ropte at det er sånn foreldre gjør det. Vi skjermer, vi klemmer, vi blåser på.

Vi klemte henne. Vi trøstet henne. Men vi tok henne ikke med oss hjem. Hadde vi gjort det, tror jeg vi ville klemt henne til døde. Det er klart at hun oppriktig ønsket å være et sted hun var trygg, et sted der noen brydde seg om henne. Men, som jeg sikkert har sagt før - all kjærlighet i verden kan ikke hindre destruktiv atferd.

Vi visste at hvis vi tok henne med hjem, ville hun mest sannsynlig reist ut temmelig fort. Og med hennes ukritiske rusatferd, ville det gått skikkelig dårlig. Det kunne ikke vi være en del av. Vi ville gjøre mye for ungen vår, men ingen av oss ville være med på å tråkke opp stia fram til grava hennes.

- Det var vanskelig. Vi var ikke akkurat favorittmenneskene dine da, sa jeg til ungen i telefonen tidligere i dag.
- Nei, men det tok jo ikke så lang tid før jeg skjønte og aksepterte hvorfor dere sa nei, sa hun.

Og det gjorde ikke det. Men akkurat da vi satt der, på sykehuset, var det råtøft. Vi sa nei til å ta henne med hjem. Vi sa nei til å være de voksne som skulle ta henne med til Nord Norge i begravelsen til kjæresten. Vi sa at vi ikke torde å ta ansvar for henne. Samtidig som vi var klare og tydelige utad, knuste vi innvendig, men vi visste at hennes eneste sjanse var å ta i mot hjelp og dra tilbake i behandling.

- Jeg skjønner det nå, sier hun,
- Det er i grunnen vanskeligere å forstå foreldre som tør å ta ansvar for ungdom som ruser seg ukritisk. De tar en stor risiko.

Det var ikke noen hyggelig avskjed vi tok den kvelden. Hun var kjempelei seg, forbanna og hun følte seg svikta. Akkurat da tror jeg hun var det mest ensomme mennesket i hele verden. Likevel dro vi fra henne.

- Jeg trodde ikke det om dere. Den neste begravelsen dere kommer i, er min, ropte hun etter oss.

Og vi visste at det kunne være sant. Hun kunne dra ut og fortsette den destruktive rusatferden. Hun kunne dø. Å reise fra henne var vondt og vanskelig. Hva som kom til å skje videre var uvisst, men uansett ville vi ikke legge til rette for at hun kunne dø på vår vakt. Vi håpet hun ville velge oss. Vi håpet hun ville velge behandling og livet. Men vi visste ikke.

Vi forsikret henne om at vi var der for henne, at vi ville støtte henne, men at vi ikke ville hjelpe henne ut i et liv der hun kunne dø. Derfor kunne vi ikke ta henne med hjem.

Akkurat det tror jeg er både det vanskeligste, og det modigste, vi noen gang har gjort.