fredag 10. august 2018

Den vanskelige tøffe kjærligheten

I media er ofte de pårørende som ofrer alt for barnet sitt heltene. De som strekker seg og strekker seg og aldri gir opp. De som ofrer hus og hjem, liv og helse, for ungen sin. De som er bank og butikk, hotell og restaurant. 24 timer i døgnet. De andre ungene i familien blir usynlige. Den rusavhengige fortsetter å ruse seg. Foreldrene blir utslitte. Men i media er de helter.

Noe av det jeg og andre foreldre med meg jobber hardt med i behandling, er å sette grenser. Når man innser at det bare er seg selv man kan forandre på, og at man har krav på et godt liv selv om man er mora eller faren til en narkoman, kommer man også stort sett fram til at mange av de tingene man har gjort av sitt hjertes godhet og av kjærlighet til ungen, faktisk er med på å opprettholde et misbruk.

Hvis man alltid kjøper mat til ungen sin, eller betaler regningene hennes, slipper hun å bruke egne penger på brød. Eller klær. Eller et sted å bo. Hvis hun alltid kan komme hjem å hente seg inn, orker hun en runde til på kjøret etterpå.

Det er vanskelig å lukke døra for ungen sin. Men noen ganger er det nødvendig. Noen ganger er det det eneste riktige å gjøre, både av hensyn til egen moral, eget liv og helse, og på sikt: ungens liv og helse.

Hvis hun vet at hun blir reddet av mamma, pappa eller bestemor igjen og igjen, er det ingen grunn for henne til å slutte med sin rusatferd. OK - det er ikke sikkert at tøff kjærlighet får henne til å slutte uansett, men når det å gjøre alt for henne ikke hjelper, da er det kan hende bedre å gjøre ingenting.

Det finnes ingen fasit på hva man skal gjøre, eller når man skal gjøre det. Hver og en må finne løsninger man kan leve med. Noen ganger kan løsningene virke brutale for dem som står utenfor. Da er det lett å tenke at de som ofrer alt er mer glad i barna sine enn de som stenger døra.

En av de tøffe mammaene jeg kjenner, sier det så innmari bra, når hun beskriver smerten hun opplevde da hun måtte avvise barnet sitt. Hun tok ham ikke inn i huset da han trengte en seng, eller betalte gjelda hans. Ikke så lenge han valgte rusen.

Hun gjorde ikke det fordi hun ikke elsket ham. Hun gjorde det fordi hun ville kunne fortsette å elske en levende sønn i mange år til. Og hun visste at hvis hun reddet ham på nytt og på nytt, ville han ikke redde seg selv.

I frustrasjon satte hun seg ned og skrev et brev etter et innslag i media, for å si noe om at det å ta avstand, sette grenser og lukke dører kan være riktig, samtidig som det er uhyre vondt og vanskelig.
Jeg lar hennes ord avslutte denne posten, og takker henne for at hun lot meg få lov til å låne ordene sine.

Kjære media,

Respekt, masse, tonnevis av respekt for de programmene og artiklene som blir  produsert og vist oss. Som mange andre har sagt, dere setter fokus på, og viser oss de som ikke har en stemme og ikke er synlige, og som vi kanskje ikke ønsker å se.

Samtidig er jeg opprørt, oppbrakt, frustrert og såret over hvilket fokus mediene setter på hva pårørende til aktive rusbrukere lever i. Dere viser oss hva medavhengige pårørende lever i, og jeg håper og tror dere planlegger å vise hva vi som ikke lenger lever i medavhengighet orker, utholder og utviser av kjærlighet i forhold til våre pårørende.

Jeg er såret over kommentarene på Facebook-sidene til artikler og TV-innslag, når pårørende som lever i medavhengighet får rosende og oppmuntrende kommentarer og blir respektert for å hjelpe barnet sitt å opprettholde sitt rusbruk.

Jeg er en av de mødrene som har satt barnet mitt på gaten, nektet barnet husly og sagt og utført at rus ikke er velkommen i mitt hjem, og i mitt liv. Jeg er en av de mødrene som har fått telefoner midt på natten hvor barnet mitt har tryglet om at jeg skal komme med penger for å dekke rusgjeld eller så dør barnet mitt, og sagt nei. Jeg har nektet å hente barnet mitt fordi det ikke finnes noen plass å sove, og jeg har nektet å bistå med penger til mat.

Jeg er såret fordi jeg selv har kjempet så hardt for å klare å grensesette, for å klare å opprettholde å avvise det kjæreste jeg har, og fordi jeg har grått, sørget og kjempet hvert minutt i løpet av prosessen det har vært å klare å overkomme tvilen om at det jeg gjør er riktig og gjort av kjærlighet til det kjæreste jeg har, og til det beste for barnet mitt.

Nå er jeg klar over at dere ikke er ansvarlige for hva folk skriver på en Facebook-side om de pårørende dere har vist oss. Jeg er klar over at i Norge blir de som ofrer seg selv og sitt liv for en altoppslukende kjærlighet og oppofrelse i forhold til eget barn sett på som helter, men i følge alt jeg har erfart til nå er det ikke kjærlighet og oppofrelse i form av medavhengighet og muliggjøring som er utvist kjærlighet for en aktiv rusmisbruker.

Vær så snill å sette fokus på de som ikke lenger er muliggjørere også – og vis den kampen de har våget å ta?

Med vennlig hilsen
en mamma

2 kommentarer:

  1. For noen er det å kutte kontakt riktig. For andre ikke. Tenker vi må respektere alle. For ingen er helt like. Men, alle trenger vi en klem. Og kjærlighet.

    SvarSlett