søndag 21. oktober 2018

Ingen må presses til åpenhet

Når jeg snakker med folk jeg møter om åpenhet, hender det at de blir litt forundra når jeg sier at åpenhet i seg selv ikke er et mål. 

Og jeg tenker da at noen ganger er det lett å glemme at det egentlige målet er at folk skal få det bedre, og for å nå det målet, kan åpenhet være et middel.

For meg betød det å si at ungen min hadde et rusproblem at jeg slapp å finne på forklaringer på hvorfor jeg var sliten. Jeg slapp å dikte opp historier om hvorfor hun slutta på skolen. Jeg slapp unna det noen kaller "blikkene", når folk kikker granskende på  deg og samtidig prøver å late som ingenting. De kunne ikke late som ingenting når jeg så dem inn i øynene.

Jeg tror at vanskelige ting blir lettere når man deler dem med andre. Det ble lettere for meg, samtidig åpner det opp for at andre får slippe inn. Får slippe til. Får lov til å bry seg. Jeg fikk det bedre av å være åpen. 

Samtidig tenker jeg at det er viktig at folk må få lov til å bestemme selv hva de skal være åpne om, hvor de skal være åpne og hvem de skal være åpne til. For å få det bedre, er det ikke om å gjøre å dele det som er vanskelig med hele verden.

Jeg tror det er sant at byrder man deler blir mindre. Forteller man noe som er vanskelig til en person, er det to som vet. To som kan dele. Det å finne den aller første å dele med, er det viktigste. Og ofte er det nok til at man skal få det bedre.

Det er ikke sånn at man trenger å fortelle alt til alle. Det er lurt å tenke over hvem man deler vanskelige ting med. Er det folk som vil meg vel, de jeg forteller dette til? Vil det være for vanskelig å forklare dette? Er det verdt tiden min? Er det her jeg skal dele, eller er dette mitt fristed?
Sånne ting har i alle fall jeg tenkt over ganske mange ganger.

Når det kommer til åpenhet rundt det å være mora til en rusavhengig, er jeg i tillegg til å være åpen, også offentlig. Jeg skriver her, og jeg uttaler meg av og til i andre sammenhenger. Det betyr ikke at jeg forteller alt til alle hele tida. Jeg velger, og jeg tenker meg om.

OK, jeg innrømmer at jeg ikke alltid tenker meg så godt om. Noen ganger kommer orda ut før jeg har tenkt en tanke ferdig. Det hender jeg blir misforstått. Det hender at noen synes jeg er dum. Det har jeg tatt med i betraktinga. Det er helt greit at ikke alle skjønner hva jeg snakker om når jeg snakker om livet med rus. Det er nemlig skikkelig vanskelig å skjønne. Noen ganger prøver jeg å forklare en gang til. Andre ganger gjør jeg ikke det. Det hender at jeg ombestemmer meg også. Det er min rett. Jeg eier tankene mine. Jeg eier orda mine.

Noen ganger får jeg spørsmål jeg ikke vil svare på, fordi det er for privat. Selv om jeg er åpen, er det ikke alt jeg vil dele. Jeg vil bestemme hva, til hvem, hvor og når. Åpenhet er et middel for å få det bedre - da kan jeg ikke gå over mine egne grenser. Gjør jeg det, får jeg det verre.

Jeg tror på åpenhet, i det små, og i det store. Jeg tror på offentliggjøring og på synliggjøring. Jeg tror at mange vil få det bedre hvis de snakker om det som er vanskelig. Høyt, og med utestemme. 

Men aller mest tror jeg på retten til å bestemme selv hva man er komfortabel med. Når man er pårørende til en rusavhengig, kjennes det ut som om man er under press fra alle kanter. Da håper jeg ikke at sånne som meg er med på å presse folk ytterligere, til en åpenhet de ikke ønsker. De er ikke dårligere pårørende, de som ikke deler alt med alle. Det er ikke nødvendig å være verken åpen eller offentlig for å elske barnet sitt, eller for å gjøre gode valg.

Åpenhet hjelper. Det tror jeg på. Nesten så sterkt at jeg kan si at jeg vet det. Men min åpenhet er mitt valg - jeg kan ikke velge for andre. Jeg kan håpe at det at jeg og andre tør å snakke også tar bort noe av andres skam. Og jeg kan heie på alle pårørende som gjør så godt de kan, hver eneste dag, enten de gjør det i flombelysning eller i tussmørke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar