De usynlige barna

Det finnes så mange usynlige barn, barn som vokser opp under forhold som av en eller annen grunn gjør at de ikke blir sett. Det er mange årsaker til at det finnes en hær av usynlige barn der ute. Å vokse opp med et søsken eller en forelder som ruser seg, er bare en av tingene som gjør at barn blir usynlige. Og tro meg, det å være usynlig er ingen superkraft.

Når et av barna i familien ruser seg, flytter mye av foreldrenes oppmerksomhet seg over til det barnet. Selvfølgelig gjør den det – det er tross alt snakk om at en man elsker utsetter seg for noe farlig, noe man må ordne opp i.

Mange søsken ordner opp på sin måte. De blir problemfrie. De sier at de har det bra, de passer på at de ikke er årsak til at foreldrene blir enda mer slitne. De krever ikke at noen skal ta seg tid til dem. De venter, eller de ordner opp selv.

De usynlige barna krever ikke å bli sett, og ofte er de usynlige på skolen og andre arenaer, også. De er jo ikke usynlige på ordentlig, men de snakker ikke om hvordan de har det. De glatter over og gjør det de skal. De er ikke problemer for noen.

Noen må se barna. Selvfølgelig må foreldrene se dem, det er en del av foreldrejobben, å se barna sine. Men noen ganger er den oppgaven så stor og krevende at man klarer ikke å gjøre det uten hjelp utenfra.

Jeg tenker at skolen har en stor og viktig oppgave når det kommer til å gjøre de usynlige barna synlige. Altså – jeg mener ikke at skolen skal fikse alle oppgaver i hele verden, og jeg vet av erfaring at det å være lærer er en krevende jobb, som stadig fylles med flere oppgaver. Jeg vet det. Men skolen er tross alt den arenaen alle barn befinner seg på. Og en viktig del av lærerens jobb er å se elevene sine.

Jeg vil trekke det enda lenger. En viktig del av det å leve i et samfunn, er å se menneskene rundt oss. Både små og store trenger å bli sett, men små mennesker mest av alt. De må bli sett av de som allerede er rundt dem, enten det er familie, lærere, naboer eller andre mennesker. Det er en menneskeplikt å se små mennesker.

Best av alt: Det er skikkelig lett å gjøre folk synlige. Det er faktisk så enkelt at det holder å se dem, og spørre dem hvordan de har det, og høre på det de sier. De må få bekreftelse på at det er lov å føle. De må få lov til å snakke om det. Og selvfølgelig – gjøre det igjen og igjen, sånn at de blir synlige igjen, de som har jobbet så hardt for å bli usynlige.

De må få vite at det å være usynlig bare er en superkraft i eventyrene. I den virkelige verden får man vondt i magen av å være usynlig, og kanskje man slutter å tro at man er både viktig og virkelig. De fortjener å bli sett, alle de usynlige superheltene som går rundt der ute.

Og det er en menneskeplikt å våge å se dem.