En pappa jeg av og til møter...

Av og til, når jeg går gjennom byen jeg bor i, hender det at jeg slår av en prat med en av de godt voksne, slitne narkomane som bor her. Du vet, en sånn som har knekk i knærna og snakker litt sakte. En sånn som det er ubehagelig å se, en som minner oss om at livet ikke er som et eventyr der det alltid går bra til slutt.

- Åssen går det med dattera di?, spør han ofte.

Jeg gir en statusoppdatering, og heldigvis har jeg en god stund kunnet si at det går bra.

Så er det min tur.

- Åssen går det med dattera di?, spør jeg.

Vi står der, på mange måter veldig ulike, men i det å bekymre oss for ungene våre, stiller vi nøyaktig likt. Eller, han har en erfaring med seg som jeg ikke har, så han vet om uendelig mange flere ting det går an å bekymre seg for enn det jeg noen gang hadde tenkt. I alle fall var det sånn de første gangene vi snakka sammen. Jeg har lært mye om hvor vanskelig ting kan være siden de første gangene vi snakka sammen.

Om jeg synes at jeg har blitt møtt, og av og til møtes, med at folk ser ned på meg fordi jeg har et barn som er rusavhengig, har han det hundre ganger verre. Jeg lever et liv som gjør at jeg kan frigjøre meg fra skyldfølelse og skam mye lettere enn det han kan. Ikke at jeg er noen supermamma, men jeg vet at livet i vår familie ikke skiller seg nevneverdig fra de fleste andre familier. Vi jobber, vi spiser middag, har en stabil bosituasjon og lever i et hjem uten rusproblemer.

Ingen av de tingene jeg nevner over, kan han skilte med.

Han har levd et ustabilt liv, et liv som ikke er noe et barn bør vokse opp i.

Han er en av dem som man tenker om at «Det er jo ikke rart at det går så dårlig med datteren, når hun kommer fra et sånt hjem». Og, ja, vi vet at hennes utgangspunkt har vært fullt av risikofaktorer, og at det dessverre ikke har gått så bra.

Jeg mener mye om hvordan barn bør vokse opp. Jeg mener mye om hvordan samfunnet bør gå inn og ta ansvar når barn ikke har det bra. Ingen bør vokse opp i hjem med rus, vold eller annen omsorgssvikt. Alle fortjener å være trygge i sitt eget hjem.

Det finnes voksne som ikke klarer å ta vare på barna sine. Det betyr ikke at de ikke er glad i ungene sine, eller at de ikke bekymrer seg over dem. Sånn som han jeg pleier å snakke med. Han har ikke klart å være en trygg pappa. Det er skikkelig mange ting han ikke har fått til. Det føler han en voldsom skyld for, at han ikke kunne være sammen med datteren i oppveksten, at han ikke klarte å slutte å ruse seg, at han aldri har klart å være en god rollemodell. Han har ikke tatt det ansvaret vi ønsker og forventer at en pappa skal ta. Han vet det. Og han tar, etter min mening, ikke det ansvaret nå heller.

Det går ikke bra med datteren hans. Kanskje hadde det gjort det om hun hadde andre foreldre. Hun hadde et dårlig utgangspunkt, og det er lett å tenke at om ting hadde vært annerledes, ville det ha gått bra med henne.

Men kanskje ikke, likevel.

Hun som vokste opp med middag hver dag, og det jeg ser på som fornuftige grenser og sunne verdier hjemme hos oss, ble rusavhengig, hun, også.

Nå skriver jeg meg bort. Jeg skulle ikke inn på den bagasjebiten eller oppvekstbiten. Jeg synes det er viktig, men det var ikke det jeg skulle si noe om nå. Nå skulle jeg si noe om de møtene som av og til finner sted på en fortauskant i byen.

I de møtene, når vi utveksler siste nytt på bekymringsfronten, oppheves noen skiller. Da er det at jeg lever et vanlig liv og at han lever i rus og kriminalitet underordnet. Jeg trenger ikke å si noe om dårlige valg han har tatt. Han trenger ikke å minne meg på at jeg ikke fikk det til, jeg heller. Når vi møtes med våre følelser, stiller vi helt på like fot. Da er vi to foreldre som begge har, eller har hatt, grunn til bekymring. Vi snakker om livet på gata, om det å ikke få svar på telefonen, om dårlig stoff. Vi snakker om hvor farlig verden er.

Og begge elsker vi døtrene våre så høyt man bare kan elske barnet sitt.