Det nye året kom med skrivesperre

Det var bare noen timer gammelt, det nye året. Jeg satte meg ned for å oppsummere det gamle, og ønske det nye året velkomment. Så nytt var det, at ingen hadde rukket å skade det enda. Året var ubrukt og nyfødt.

Så hadde jeg ikke ord. Jeg, som nesten alltid er full av både spørsmål og svar, var stum. Ikke et eneste ord kom ut. Joda, det var tanker der. Mange tanker, jeg var jo ikke blitt plutselig hjernedød. Men tankene klarte ikke å samle seg til setninger. Hendene klarte ikke å skrive.

Jeg tenkte mye på hvorfor det er så vanskelig å oppsummere 2018.
Tidligere har jeg oppsummert bratte år og glatte år. Det har vært lett.
Så gikk det opp for meg: 2018 har vært et godt år.
Det er derfor det er vanskelig. Det er lenge siden jeg har hatt ordene for gode år.

Altså, det er ikke vanskelig å si hva som gjorde 2018 til et godt år. Det er et sammenfall av mange ting. Men straks jeg begynner å skrive om det, er det en liten stemme som sier at dette er farlig. At hvis jeg skriver om det, bryter jeg kjeden med gode ting som skal skje. Hvis jeg sier noe om bra ting, og sier noe om hva jeg ønsker for det nye året, kommer 2019 og sparker meg på leggen. Det tror jeg er det som har stoppa meg. Jeg vet det er både barnslig og dumt. Akkurat som det var barnslig og dumt da jeg var barn å tro at hvis jeg ikke gikk på streker på vei hjem fra skolen, var det pannekaker til middag. Akkurat som det var dumt å tenke at hvis jeg sa noe feil ved middagsbordet som voksen, ville ungen min ruse seg.

2018 var et godt år. Det var det året den minste ungen begynte på studier og mellomungen var ferdig studert. Det var det året alle ungene ble med på ferie. Jeg hadde en ustilling for første gang på flere år. Det var det året jeg hadde som mål å lese 52 romaner, men endte opp med 100 til. Jeg fikk en pris som betyr mye for meg. Jeg gikk ut av komfortsona mi og leste egne tekster høyt for andre. Katten og mannen er fortsatt like gode å klappe på.

Sånn, der sa jeg det. Jeg har hatt et godt år.
Så godt at jeg ikke hadde lyst til å begynne på et nytt, egentlig.
Det er noe med åra, de kommer tettere enn før, og blir kortere.
Særlig de gode.

Hva dette året kommer med, aner jeg ikke.
Til nå har det kommet med skrivesperre.
Det finner jeg meg ikke i.

Derfor altså, starter bloggåret mitt med et temmelig teit innlegg. Jeg håper ikke det er representativt for hva som kommer. Jeg har fortsatt mye å si, og nå har jeg i hvert fall brutt skrivesperren.

2019, jeg er klar. Nå kan du bare komme!