Takk til Samarbeidsforum for norske kollektiv

For ei uke siden i dag, våkna jeg til denne utsikten. Jeg var på Guriset på Golsfjellet, som gjest hos Samarbeidsforum for norske kollektiv. De hadde pårørendearbeid på sin agenda, og jeg var invitert for å snakke om hvordan det var å være pårørende, både før, under og etter møtet med institusjonen.

Jeg sa ja til å komme med en gang jeg ble spurt. Det var ikke fordi jeg liker så godt å høre min egen stemme, men fordi jeg er opptatt av at pårørendestemmen blir hørt.
- Jeg er pårørende og jeg har en stemme, pleier jeg å si.
Det i seg selv kvalifiserer meg til å mene noe.

Jeg grua meg litt, for jeg visste at de som satt der, var nettopp dem som er opptatt av pårørendearbeid i sine institusjoner. De er eksperter.
Så tenkte jeg at det er jammen jeg også. Da slutta jeg å grue meg og begynte å glede meg.

Jeg må innrømme at jeg hadde noen fordommer. Akkurat som jeg vet at mennesker i behandlingsapparatet har oppfatninger av hvem vi foreldre er, har jeg føroppfatninger om hvem de er, behandlerne.
Men som vanlig, når man møter opp et sted med noen fordommer innabords, blir de tilbakevist ganske fort når man begynner å snakke sammen.

Jeg var blant venner. Jeg fikk to timer til rådighet, og de gikk fort. Jeg sa mye om hvordan jeg synes pårørende bør bli møtt, og jeg sa noe om hvorfor vi som er pårørende ofte kan virke fiendtlige til behandlingen. Jeg sa noe om hva jeg tror må til for å få pårørende med på laget.

Det skal jeg skrive minst en egen post om seinere, men jeg kan jo røpe at jeg, som vanlig, mener at løsningen er samarbeid....

Jeg er skikkelig glad for at det finnes noe som heter Samarbeidsforum for norske kollektiv. Det viser jo at de også er opptatt av samarbeid. Jeg møtte engasjerte mennesker som ønsker å tilby best mulig behandling til sine pasienter, og som mener at pårørende er viktige. Så viktige at de ga meg to timer.

Jeg er takknemlig og glad. Og jeg er optimistisk, fordi jeg tror det skjer gode ting i behandlingen. Samtidig er jeg litt redd for at kollektivbevegelsen kan komme til å tape i ei tid der behandlingstiden kuttes ned og kravene til strømlinjeformede behandlingsløp skjerpes. Jeg er glad for at kollektivene tilbyr langtidsbehandling og at de bruker tid på sine pasienter. Jeg er glad for at de er opptatt av å ikke bare få bort rusen, men å grave dypere ned i årsakene og at de ruster sine beboere for et liv utenfor institusjon.

Det er jeg takknemlig for. For er det noe jeg som pårørende vet, er det at det ikke finnes raske løsninger på store og sammensatte problemer.