En god påske

Påska ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt å strikke mange sokker, lese mye krim og ta et skikkelig tak i kjøkkenhagen. Det ble ikke helt sånn.

Da lente meg mot sida og greip etter vannkanna tidlig i påska, skjønte jeg med en gang at kjøkkenhagen i år igjen kom til å bli litt forsømt. Ryggen min sa fra at det ville den ikke være med på. Men jeg har gjort hageting, likevel. Litt mindre og litt saktere enn planlagt. Jeg har brukt pekefinger og gode hjelpere mer enn spaden, så både bokashikomposten og diverse frø har kommet i jorda.

Sokkegarnet jeg hadde kjøpt, det lekre, dyre og økologiske, er nydelig å strikke av. Jeg tror bare ikke at det egner seg så godt til sokker. Det førte til at jeg strikker i halv fart, men ferdig skal jeg bli, for jeg må jo teste at mine mistanker til at det ikke blir så bra holder stikk.

Jeg har lest, men til og med det har gått saktere. Men det er ikke noe feil med sakte. For meg er det bra med sakte.

Påska har vært bra. Den har vært sakte, lat og bra.

Jeg vet at ikke alle har hatt en god påske. Før pleide jeg å grue meg til feriene. Det er sånn når man er pårørende til noen som er i aktiv rus, at de dagene uten de vanlige rutinene ofte er de verste. De dagene uten jobb, skole eller andre aktivitetstilbud. De dagene da "alt" av hjelpeinstanser holder stengt.

Jeg visste at når ferien kom, forsvant min unge. Hun var i alle fall lite hjemme, selv om hun ikke alltid forsvant helt. Når hun var hjemme, var hun rastløs, og bare venta på et påskudd til å stikke ut. I ettertid er det litt vanskelig å huske hva som var verst. Var det når hun var hjemme, og jeg listet meg rundt for å ikke uroe henne, eller var sur fordi ingenting var hyggelig? Eller var det når hun var ute og jeg var bekymra fordi jeg visste hva hun gjorde, men ikke hvor hun var?

Den gangen gledet jeg meg til hverdagene. Til at maset og de sure samtalene skulle dreie seg om å stå opp om morgenen, skole, daglige rutiner. Den gangen var påska best når den var over.

Jeg vet at mange har hatt slitsomme dager. Jeg vet at mange pårørende puster letta ut fordi hverdagen er tilbake. I dag vet de hvor ungen sin er.

Jeg vet også at mange pårørende akkurat i dag sitter med telefonen i handa og prøver å få tak i noen i hjelpeapparatet, for å fortelle hvordan påska har vært. Jeg vet at mange pårørende er så slitne etter ferien, at de hadde trengt en ferie til.

Og her sitter jeg og er så inderlig takknemlig. Jeg er så glad for at det jeg har å klage på denne påska, er at jeg fikk lest for lite, gjort for lite hagearbeid og strikka for lite. Hadde noen sagt det til meg for noen år siden, ville jeg aldri trodd at det var mulig å komme dit vi er i dag. Jeg håpet, men jeg trodde det ikke.

Men altså - det går an å få livet sitt tilbake. Det går an å få det tilbake til og med om man lever med noen som er i aktiv rus. Det er en fattig trøst for dem som sitter utslitte etter akkurat denne påska, men det er håp. Selv om det er lite og skjørt, er det håp. Alltid.

"Nå må foreldrene komme på banen"...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, uttrykket "Nå må foreldrene komme på banen". Det er skikkelig lett å nikke enig til det.  Selvfølgelig er det det. Selvfølgelig er det viktig at foreldrene er på banen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt lei meg når jeg har hørt det uttrykket. Ikke fordi jeg ikke enig. For det er jeg. Foreldrene bør på banen. Jeg blir lei meg fordi det ofte blir uttalt med heva pekefinger, strengt ansiktsuttrykk og en dose med nedlatenhet og fordommer.

"Ungdom ruser seg tidligere/oftere/mer enn før. Nå må foreldrene på banen!".
De som sier det, har mest sannsynlig ikke barn som ruser seg. Og de tror mest sannsynlig at de er mye mer på banen enn sånne som meg. Kanskje tror de at de er flinkere til å snakke med ungen sin, til å sette grenser, til å oppdra.

Ja, jeg er hårsår. Jeg blir lei meg. Jeg blir sint. Kanskje de er flinkere foreldre enn meg, de som sier at foreldrene må på banen. Men det er jammen ikke fordi jeg ikke var på banen at min unge begynte å ruse seg.

Noen ganger var jeg på feil bane, det innrømmer jeg. Det var nemlig ikke lett å holde følge da hun veksla mellom ulike baner i rasende fart.

Noen ganger rota jeg meg bort. Du vet, når du egentlig skal være midt på fotballbanen, går deg vill og plutselig befinner deg helt bak mål. Sånn hadde jeg det mange ganger.

Jeg har ikke vært på skøytebanen, jeg har ikke det, men jeg har jammen sklidd rundt på glattisen og fått sår både på knærna og i panna.

Klart foreldre skal på banen. Det er bare det at de man henvender seg til med sånne utsagn ofte er på banen både dag og natt. Og noen av de banene er så grusomme at jeg nesten ikke orker å tenke på det.

Det er viktig å engasjere foreldre. Det er viktig å informere foreldre. Og det er viktig ar de som sitter på tribuneplass tenker over hvordan de sier ting. Da kan vi som har svetta rundt på de ulike banene trekke inn piggene. Kanskje vi kan snakke sammen, også. Vi har mye kunnskap om hva det kan være lurt å gjøre når underlaget svikter. Vi har nemlig drøssevis med erfaring, særlig med ting som ikke virker...

Men igjen, og det er sikkert ikke siste gang jeg kommer til å føle behov for å si dette: Det er for lettvint å tro at ungene våre ble rusavhengige fordi vi ikke var på banen. Og kanskje du ikke en gang tror det, du som sier det, men bruker uttrykket av gammel vane: Tenk deg om. 

Vi er flere som blir lei oss når vi hører det. Det skaper avstand mellom oss. Og avstand - det har vi ikke råd til når det gjelder å ta vare på ungene våre. Da er det heller viktig at vi er på samme bane.