Noen ganger tenker jeg at det er for mange ord i verden, og at det er alt for mange som roper med store stemmer. Som mor til en rusavhengig opplever jeg å være med i en gruppe der vi har små, små stemmer, som nesten ikke høres. Dette er mitt rom. Dette er min stemme.
▼
tirsdag 23. april 2019
En god påske
Påska ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt å strikke mange sokker, lese mye krim og ta et skikkelig tak i kjøkkenhagen. Det ble ikke helt sånn.
Da lente meg mot sida og greip etter vannkanna tidlig i påska, skjønte jeg med en gang at kjøkkenhagen i år igjen kom til å bli litt forsømt. Ryggen min sa fra at det ville den ikke være med på. Men jeg har gjort hageting, likevel. Litt mindre og litt saktere enn planlagt. Jeg har brukt pekefinger og gode hjelpere mer enn spaden, så både bokashikomposten og diverse frø har kommet i jorda.
Sokkegarnet jeg hadde kjøpt, det lekre, dyre og økologiske, er nydelig å strikke av. Jeg tror bare ikke at det egner seg så godt til sokker. Det førte til at jeg strikker i halv fart, men ferdig skal jeg bli, for jeg må jo teste at mine mistanker til at det ikke blir så bra holder stikk.
Jeg har lest, men til og med det har gått saktere. Men det er ikke noe feil med sakte. For meg er det bra med sakte.
Påska har vært bra. Den har vært sakte, lat og bra.
Jeg vet at ikke alle har hatt en god påske. Før pleide jeg å grue meg til feriene. Det er sånn når man er pårørende til noen som er i aktiv rus, at de dagene uten de vanlige rutinene ofte er de verste. De dagene uten jobb, skole eller andre aktivitetstilbud. De dagene da "alt" av hjelpeinstanser holder stengt.
Jeg visste at når ferien kom, forsvant min unge. Hun var i alle fall lite hjemme, selv om hun ikke alltid forsvant helt. Når hun var hjemme, var hun rastløs, og bare venta på et påskudd til å stikke ut. I ettertid er det litt vanskelig å huske hva som var verst. Var det når hun var hjemme, og jeg listet meg rundt for å ikke uroe henne, eller var sur fordi ingenting var hyggelig? Eller var det når hun var ute og jeg var bekymra fordi jeg visste hva hun gjorde, men ikke hvor hun var?
Den gangen gledet jeg meg til hverdagene. Til at maset og de sure samtalene skulle dreie seg om å stå opp om morgenen, skole, daglige rutiner. Den gangen var påska best når den var over.
Jeg vet at mange har hatt slitsomme dager. Jeg vet at mange pårørende puster letta ut fordi hverdagen er tilbake. I dag vet de hvor ungen sin er.
Jeg vet også at mange pårørende akkurat i dag sitter med telefonen i handa og prøver å få tak i noen i hjelpeapparatet, for å fortelle hvordan påska har vært. Jeg vet at mange pårørende er så slitne etter ferien, at de hadde trengt en ferie til.
Og her sitter jeg og er så inderlig takknemlig. Jeg er så glad for at det jeg har å klage på denne påska, er at jeg fikk lest for lite, gjort for lite hagearbeid og strikka for lite. Hadde noen sagt det til meg for noen år siden, ville jeg aldri trodd at det var mulig å komme dit vi er i dag. Jeg håpet, men jeg trodde det ikke.
Men altså - det går an å få livet sitt tilbake. Det går an å få det tilbake til og med om man lever med noen som er i aktiv rus. Det er en fattig trøst for dem som sitter utslitte etter akkurat denne påska, men det er håp. Selv om det er lite og skjørt, er det håp. Alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar