I går var det den nasjonale pårørendedagen. Det er fint med sånne dager, synes jeg. Det er fint å sette fokus på alle oppgaver pårørende tar på seg.
Noen oppgaver blir utført av pårørende fordi de har tid, lyst, kompetanse og overskudd. Å handle for mormor, for eksempel, er noe man gjør uten å tenke over det, kanskje på vei hjem fra jobben. Å måtte ta seg fri fra jobben for å passe på at mormor ikke setter fyr på kjøkkenet, er ikke like greit. Det koster tid, penger og helse å passe på mormorer eller ektefeller som har demenssykdom, men som ikke har fått tilstrekkelige omsorgstilbud på plass.
Det er fint med dager som setter fokus på dette.
I dag vet jeg om foreldre som er ute og leiter etter ungene sine. Ungdom som burde vært i rusbehandling, men som ikke har plass. De venter. Mens de venter, er de pårørende en del av utrykningsapparatet rundt. De henter og bringer, prøver å få på plass avtaler, prøver å få tak i boligtjenesten. Det er pårørende som lever i konstant usikkerhet. Siden de er i beredskap døgnet rundt, har telefonen nesten blitt en kroppsdel og skuldrene har vokst dem over hodet. De trenger noen å snakke med, noen å lære av. De trenger å ta livene sine tilbake. Alle har rett til et godt liv, også pårørende til rusavhengige.
Det er fint med dager som setter fokus på dette.
Jeg kjenner folk som organiserer livet sitt i vaktturnus for å passe på at den psykisk syke sønnen ikke skal velge bort livet. Jeg kjenner foreldre som knapt husker hva ferie er. De får ikke nok avlastning til sine syke barn. De friske barna i familien vet forresten heller ikke hva ferie er.
Det er fint med dager som trekker fram disse historiene.
Vi trøster, vi bærer, vi organiserer og våker.
Vi gjør det hver eneste dag.
Det er fint med dager som gir ekstra oppmerksomhet, det er det, men for veldig mange er hver dag en pårørendedag. Og det er pårørendehverdager det er flest av.
♥️
SvarSlett