Sammen. På bedringens vei

Det har blitt lite blogg og mer annen skriving i det siste. Nå er resultatet endelig klart. Det lukter ny bok i huset mitt, fersk fra trykkeriet i forrige uke.

"Sammen. På bedringens vei" er en bok som først og fremst er beregnet på den som er pårørende eller nærstående til en ungdom som er i behandling på en av Fossumkollektivets avdelinger. Gjennom intervjuer og blogginnlegg sier vi noe om hvor viktig det er at pårørende tar vare på seg selv, og hvordan det å delta i familiearbeidet kan bidra til at livet blir bedre.

Dette er ingen fagbok som handler om rus og rusbehandling. Dette er ei bok fra pårørende til pårørende. Forfatteren har hatt en datter i rusbehandling i Fossumkollektivet. Medredaktøren en sønn. Sammen har vi diskutert oss fram til, og laget, den boka vi skulle ønske vi hadde fått i hånda den dagen vi reiste hjem fra kollektivet for første gang, med tomt baksete, etter å ha levert ungdommen vår til behandling.

Det er mange tanker som dukker opp når ungdommen drar i behandling.

Noen tenker på rusbehandling som et slags verksted der man leverer inn en ungdom som har store rusutfordringer, og får en frisk og fin sønn eller datter tilbake, og familielivet kan fortsette som før rusen kom inn i bildet. Så er det jo ikke sånn. Den ungdommen som kommer hjem, er jo ikke den samme. Ungdommen endrer seg, og det er viktig at de viktige personene rundt også endrer seg, og at man får en ny måte å kommunisere på. Det kan familiearbeidet hjelpe til med.

Andre er så lei av rus og at alt dreier seg om den rusavhengige, at tanken på å bruke tid på familiearbeid er nesten uutholdelig. Hvorfor skal de som ikke har rusproblemer holde på med dette? Har de ikke brukt nok tid allerede, på møter, på samtaler, på tiltak av ulike slag? Det er ikke vanskelig å å skjønne at noen tenker at de har nådd tålegrensa for hva de skal delta i. Familiearbeidet i Fossumkollektivet ser på den enkelte pårørende som en person som har noe å bearbeide og jobbe med for sin egen del. Alle pårørende har rett til gode liv, uavhengig av hvordan det går med ungdommen. Familiearbeidet bidrar til at det blir lettere å ta livet tilbake og gjøre gode valg for sin egen del.

Pårørende er ikke like. I boka forteller ulike stemmer om hva det å delta i pårørendearbeidet har betydd for dem. En av stemmene, Ragne, oppfordrer alle pårørende til å delta i det de kan av familiearbeid.

- Det verste som kan skje, er at man ikke får noe utbytte av det. Det beste som kan skje, er at man får nyttige verktøy man har med seg resten av livet, sier hun.

Fossumkollektivets venner, med støtte fra Stiftelsen Fossumkollektivet, står bak utgivelsen av boka. Boka gis i gave fra Fossumkollektivets venner til pårørende som har ungdom i behandling. Selv om boka er direkte rettet mot denne gruppa og har som mål å motivere til deltakelse i familiearbeidet, tror vi at andre også vil finne mye å kjenne seg igjen i. Noen vil kanskje bli oppmuntret til å ta valg for sin egen del, når de hører at det finnes andre som har det akkurat som dem.

I boka informerer vi også om PUR (pårørenderessurs ung rus), en likepersonstjeneste i regi av Fossumkollektivets venner, som tilbyr støttesamtaler til pårørende til ungdom med rusutfordringer. Dette er en tjeneste alle pårørende kan benytte seg av. 

Jeg kunne sagt mye mer. Det kommer jeg sikkert også til å gjøre. Men akkurat i dag, er det viktigste å si at nå er denne boka ferdig. Og så vil jeg si noe om hvorfor vi forteller det akkurat i dag.

I dag er det Jakobs tjueandre bursdag. Det er også den andre bursdagen han ikke er med på å feire selv. 

Jakob tok sitt eget liv 8. mars 2019. 

Jakob var selv i rusbehandling i Fossumkollektivet, og de som møtte ham vil nok huske ham som en varm og omsorgsfull gutt. Han dro ut av behandling som en reflektert ung mann, klar til å møte voksenlivet. Han hadde sin egen leilighet, han var på vei til å bli en god gitarist, han hadde planer for framtida.

Så valgte han å forlate livet, selv om verden tilsynelatende lå åpen. Rus kan også ta liv etter at behandlingen er over og livet ser ut til å være på stell. Rusutløst depresjon, snakker man ofte om da.

Jakob var en raus gutt. Raushet kommer sjelden av seg selv, og da Jakob døde, opplevde alle rundt en enorm raushet fra familien. De lot andre slippe til og ta del i sorgen, og de bestemte at minnegavene som kom inn i forbindelse med begravelsen, skulle gå til Fossumkollektivets venner, en forening også Jakob var medlem i.

Denne boka, som Jakob selv aldri får lese, har blitt til takket være minnegavene. Den er ment å være en støtte og hjelp til pårørende. Det tror vi Jakob ville likt. Raushet og omsorg var en del av livet hans. Med denne boka er det fortsatt det, også etter det levde livet.

Boka koster 150 kroner, fritt tilsendt.

Bestilles ved å betale til vippsnummer 511372. 

Husk å merke innbetalingen med  bok og navn og adresse. 

Ønsker du samtidig å bli medlem i Fossumkollektivets venner, tilbyr vi medlemsskap ut året og bok for 200 kroner. Merk innbetalingen med bok+medlem, navn, epost og adresse.

Vi gjør så godt vi kan, men på grunn av ferieavvikling kan vi ikke garantere utsendelse av boka før første uka i juli.

Det vokser en osp i hagen min ....

Kaprifolen i forgrunnen er større enn ospa i bakgrunnen. Målet er at den lille, tynne pinnen i bakgrunnen, skal bli et tre med lyd i bladene sine. Mellom seg har de en stige med rust og betong. Jakobs stige, heter dette stedet i hagen.

I hagen min vokser en osp. Den har ikke stått der i mer enn et år, så den ser mest ut som en tynn pinne med noen blader på, og ikke akkurat som en hageplante. 

Jeg planta den på Jakobs bursdag i fjor. Den aller første bursdagen Jakob ikke fikk oppleve, den bursdagen da vi hadde en avtale om å møtes på grillfest på Gården i Spydeberg, og ikke på familiehelg på Sørmarka, som de tre bursdagene før det. 

I morgen er det Jakobs bursdag igjen. I dag har jeg vært ute og klappa litt på ospa, og jeg har planta en kaprifol som kan vokse i den rustne metallgreia vi gravde opp i hagen, den som nå bare heter Jakobs stige her i min hage. Stigen står ved den bittelille, spede ospa, klar til å ta den imot hvis vinden er stri.

Jeg har drukket kveldskaffe ved siden av det lille treet. Jeg har tenkt på året som har gått. Jeg har tenkt på sporene vi setter. Jeg har tenkt på hvordan de som ikke er her mer likevel har en plass blant oss som lever.

Jeg har tenkt på boka jeg har jobbet med, boka som skal være en gave til pårørende i Fossumkollektivet, bokprosjektet som ble satt i gang med minnegaver fra Jakobs begravelse. Jeg tenker at det er fint at boka er ferdig og at vi endelig kan ta på den, lese den på papir og si noe om den. Jeg er glad for at den ble ferdig akkurat til Jakobs bursdag. Jeg skal si mer om boka, sikkert mye mer, men ikke i dag. I dag tenker jeg heller enn å snakke og skrive.

Jeg vet jo ikke hva Jakob ville sagt om boka, men jeg tror i alle fall at han ville likt tanken på å være til hjelp for andre. Han var raus og omsorgsfull da han levde. Og med boka i handa, ved siden av ospa, tenker jeg at det er han jammen fortsatt.