Det vokser en osp i hagen min ....

Kaprifolen i forgrunnen er større enn ospa i bakgrunnen. Målet er at den lille, tynne pinnen i bakgrunnen, skal bli et tre med lyd i bladene sine. Mellom seg har de en stige med rust og betong. Jakobs stige, heter dette stedet i hagen.

I hagen min vokser en osp. Den har ikke stått der i mer enn et år, så den ser mest ut som en tynn pinne med noen blader på, og ikke akkurat som en hageplante. 

Jeg planta den på Jakobs bursdag i fjor. Den aller første bursdagen Jakob ikke fikk oppleve, den bursdagen da vi hadde en avtale om å møtes på grillfest på Gården i Spydeberg, og ikke på familiehelg på Sørmarka, som de tre bursdagene før det. 

I morgen er det Jakobs bursdag igjen. I dag har jeg vært ute og klappa litt på ospa, og jeg har planta en kaprifol som kan vokse i den rustne metallgreia vi gravde opp i hagen, den som nå bare heter Jakobs stige her i min hage. Stigen står ved den bittelille, spede ospa, klar til å ta den imot hvis vinden er stri.

Jeg har drukket kveldskaffe ved siden av det lille treet. Jeg har tenkt på året som har gått. Jeg har tenkt på sporene vi setter. Jeg har tenkt på hvordan de som ikke er her mer likevel har en plass blant oss som lever.

Jeg har tenkt på boka jeg har jobbet med, boka som skal være en gave til pårørende i Fossumkollektivet, bokprosjektet som ble satt i gang med minnegaver fra Jakobs begravelse. Jeg tenker at det er fint at boka er ferdig og at vi endelig kan ta på den, lese den på papir og si noe om den. Jeg er glad for at den ble ferdig akkurat til Jakobs bursdag. Jeg skal si mer om boka, sikkert mye mer, men ikke i dag. I dag tenker jeg heller enn å snakke og skrive.

Jeg vet jo ikke hva Jakob ville sagt om boka, men jeg tror i alle fall at han ville likt tanken på å være til hjelp for andre. Han var raus og omsorgsfull da han levde. Og med boka i handa, ved siden av ospa, tenker jeg at det er han jammen fortsatt.