Når et ukjent nummer ringer...

I mange år var telefonen nesten som en kroppsdel. Jeg gikk ikke noe sted uten. Jeg sov med den ved siden av meg om natta. Hvis jeg var et sted jeg måtte ha telefonen på lydløs, sjekka jeg den annethvert minutt.

Jeg bråvåkna om natta, sikker på at jeg hadde hørt at det ringte. Oftest var det falsk alarm, men noen ganger ringte den.

Det aller verste var når det ringte fra ukjente numre. Jeg hadde ingen anelse om hvem som var i den andre enden, og selv om jeg ikke hadde lyst til å ta telefonen, turde jeg ikke å la det være. Det kunne være noe viktig. Det kunne handle om liv eller død.

Noen ganger var de ukjente numrene politi eller et eller annet helsevesen. Ofte var det datteren min som ringte fra en lånt telefon. Hun hadde et forbruk av telefoner som fikk meg til seriøst å vurdere en innsamlingsordning av gamle telefoner sånn at vi kunne putte en "ny" telefon i handa hennes hver gang en gikk tapt, for tanken på at hun skulle være uten telefon, og dermed enda mindre kontaktbar, var uutholdelig. De verste telefonene kom fra hennes bekjente, som enten skulle ha tak i henne, og ikke kunne forstå at ikke vi kunne hjelpe til med det, eller de skulle berolige oss med at hun var i godt selskap, nemlig deres. Mulig at tanken om det siste var god, men særlig beroliget ble vi ikke.

Hvis noen av våre nærmeste ringte, eller vi ringte dem, uten å få kontakt, ble det tapte anropet umiddelbart fulgt av en sms: "Det er ikke noe i veien", eller "Jeg ville bare snakke litt", kunne det stå. Uten en sånn melding fikk vi skikkelig vondt i magen. Det hender vi fortsatt sender sånne meldinger, men stadig oftere glemmer vi det.

I forbindelse med verdens overdosedag i fjor, la den største ungen min ut dette i sin staus på Facebook:

I morra markeres verdens overdosedag. I dag er det ett år og 12 dager siden jeg sto på en flyplass i Polen og fikk en telefon fra mora mi. Når familien din har hatt et rusproblem i ti år veit du hva denne telefonen betyr. Etter ti år med rusen er ingen telefonsamtaler fra familien spontane. De er alltid planlagt. Et tapt anrop følges alltid opp med en melding hvor det står "Ingenting har skjedd, ville bare skravle".

Ting har endra seg. Jeg trenger ikke å ha telefonen liggende på puta om natta, og jeg unner meg veldig ofte den luksusen det er å ha telefonen på lydløs. Siden jeg er litt rotete, innebærer det at jeg bruker en del tid på å lete etter telefonen, men det er den verdt, friheten ved å ikke måtte være tilgjengelig.

Men fortsatt skvetter jeg til hvis et ukjent nummer ringer, eller jeg har tapte anrop. Noen ganger er det som om det strammer seg i hele kroppen. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få et helt normalt forhold til telefonen igjen. Jeg tror egentlig ikke det. For selv om angsten ikke varer lenge og hodet vet at det mest sannsynlig er en helt vanlig telefonsamtale som venter, har kroppen en annen huskommelse. Den vet at døden av og til kommer som et ukjent nummer.
.