fredag 26. januar 2018

Jeg er hun som ikke var på foreldremøtet ...

Jeg går ofte på kafé. Av og til sammen med andre, men like ofte med bare meg selv. Når jeg har en uventa ledig halvtime og det er en kafé i nærheten, setter jeg meg der. Jeg har alltid ei bok i veska, og jeg liker å lese på kafé. Noen ganger later jeg som jeg leser. Da lytter jeg. Jeg liker å lytte til folk som prater på kafé.

Denne gangen sitter det to venninner ved nabobordet. De har tydeligvis barn i samme klasse. Jeg tipper siste år på ungdomsskole. Mødrene er nemlig veldig opptatt av valg for framtida. Og de er veldig opptatt av foreldremøtet som har vært. Særlig av hun som ikke kom.

- Hun møter aldri opp. Skjønner hun ikke hvor viktig det er å stille opp for barna sine? Hvor viktig det er å vite hvem de er sammen med og hva de driver med, sånn snakker de, damene.

- De snakker om meg, tenker jeg.
Jeg var hun som ikke var på foreldremøtene.

Altså, jeg har vært på foreldremøter. Mange. Både som lærer og som mamma har jeg vært på foreldremøter. Mange av dem var veldig kjedelige, og jeg kan ikke si at jeg alltid deltok med stor entusiasme. Men jeg var der. Det sa skolen at jeg skulle være. Jeg kom til og med hjem som klassekontakt og leder av FAU etter et sånt møte.

Så tok det slutt. Ikke fordi jeg valgte å ikke gå, men fordi jeg aldri visste når foreldremøtene var. Min unge leverte aldri lapper hjemme. Ikke om noe. En gang fikk vi brev i posten om at vi ikke hadde vært på konferansetime. Hadde vi fått brev i posten med innkalling, hadde vi nok vært der, men det er en annen historie.

Damene ved bordet ved siden av er på alle foreldremøter. Men jeg er nesten sikker på at mange av de foreldrene som sjelden eller aldri er på foreldremøter er på møter nok. Møter som angår deres barn, enten det er med skole, barnevern, bup, politi, helsevesen. Det trenger ikke å være rusrelatert, det som utløser møtene. Det skjer mye i barne- og ungdomsliv som de aller fleste, heldigvis for dem, aldri ser.

Noen er så slitne at de ikke orker å møte andre foreldre. De orker ikke å høre en eneste gang til hvor viktig det er å gjøre ting sammen, hvor viktig det er med faste leggetider, hvor viktig det er å stille opp. I går natt stilte de kanskje opp for sin unge da de hentet henne på legevakta, eller de trøstet en sønn som sa han ikke orket å leve.

Mange foreldre er ofte smertelig klar over hvem ungene deres er sammen med, og hva de driver med. Det er derfor de ikke orker å gå på foreldremøter. De er redde for å møte andres fordømmende blikk og kjenne på sin egen utilstrekkelighet.

Jeg satt ganske stille på kafé og lot som om jeg leste. Inne i meg prøvde jeg å telle de usynlige møtene jeg har vært på. Damene ved nabobordet gikk lenge før jeg var ferdig.

10 kommentarer:

  1. Du skriver så godt og levende Vigdis :)

    SvarSlett
  2. Som Rookie innenfor pendle-med-tog til arbeidet, har jeg oppdaget en helt ny arena for "underholdning" - og det er det mine med-pendlere som står for.... og ofte dreier samtalene seg nettopp om slike ting du skildrer så godt ovenfor.

    De som er "best underholding" er de som er såpass unge/ferske foreldre der erfaringen enda ikke har tatt dem, og de er friske med masse pågangsmot, prinsippfaste og med alle gode hensikter. Har vært sånn jeg også - så klandrer de ikke. Men lite vet mange av dem at potensialet for feilskjær, til tross for alle gode anstrengelser - er veldig tilstede.... :-)
    Det interessante er hvor kategoriske mange er i sin samtale med sidemann.... kan ikke huske at jeg var sånn :-)

    Ellers som alltid.... fantastisk med ord!

    SvarSlett
    Svar
    1. Gled deg til pendlerlivet - der er det mye å bli påminnet om.
      Takk for gode ord :-)

      Slett
  3. Jeg tror at når man har opplevd " at livet ikke er for pyser", blir man veldig mye mer enn mange -forsiktig med å ha høylytte meninger om andre. Man får bare håpe at de seiler gjennom livet uten nevneverdig problemer.
    Men jeg har mang en gang hatt lyst til å si ifra til mennesker rundt meg, som bastant har meninger andre og mangt, men har rett og slett ikke orket.Det har vært nok av episoder på kafe, tog, buss og i butikk. Og de snakker så HØYT!

    SvarSlett
    Svar
    1. Sant. Eller så er det vi som har en velutvikla hørsel på enkelte områder :-)

      Slett
  4. Du er god med ord Vigdis😘

    SvarSlett