.
- Du er så flink, hender det at folk sier.
- Og sterk. Jeg hadde aldri orka det du har gjort.
Og jeg tenker at jo, det hadde du. Det er det vi gjør, vi som er pårørende. Vi går på veier vi ikke har valgt, klatrer opp fjell vi ikke tør å bestige, ser ned i avgrunner, blør når vi tråkker på steiner og glasskår. Vi krabber og løper til vi segner om og ikke orker mer. Så reiser vi oss opp og sleper oss videre, et stykke til. Noen gjør det til de dør av det. Eller til de klarer å stenge av følelsene sine.
Det jeg har fått til, og det som gjør at jeg er der jeg er i dag, er ikke et resultat av at jeg har vært en slags superpårørende, eller en flink pårørende. Det er et resultat av at jeg skjønte at jeg ikke var flink, at dette ikke var noe jeg, eller vi, klarte aleine.
Det har vært en lang vei. Først måtte mannen min og jeg erkjenne at vi hadde en unge med et rusproblem. Det gikk egentlig ganske fort for vår del. Det å erkjenne at vi ikke kunne løse problemet var verre. At vi ikke kunne reparere og redde var vanskelig. Det er jo det foreldre gjør, ikke sant?
Vi kom til den erkjennelsen at vi måtte redde og reparere oss selv. Sånn som på fly - der man skal ta på sin egen oksygenmaske før man hjelper den som sitter ved siden av.
Det tok noen år før vi begynte å redde oss selv. Så tok det enda noen år før datteren vår bestemte at hun skulle redde seg selv. Vi har snubla framover, noen ganger sammen, andre ganger med en avgrunn i mellom oss. Men vi har hele tida gått videre.
Det er vi flinke til - å ikke gi opp. Gå videre. Med sneglefart noen ganger, og vi har tatt noen omveier. Men vi er her fortsatt.
Så ja, jeg var flink til å be om hjelp, og til å ta i mot den. Ikke uten motstand, for det å forandre ting er vanskelig, og ikke minst tidkrevende. I ti år har jeg levd med utfordringer knytta til det å være mora til en rusavhengig. Da er det ikke rart at det skjer ting, og at jeg etter hvert vet hva jeg skal gjøre når jeg møter på vonde situasjoner. Valgene jeg tar, tar jeg ikke fordi jeg er flink. Jeg tar dem fordi jeg er erfaren. Og fordi jeg ber om hjelp når jeg trenger det.
.
Ja Vigdis, orke, det er bare noe man må, man gir ikke opp sitt eget "voksenbarn"! Men det koster, man blir i perioder følelsesløs, det er en overlevelsesmekanisme. Jeg har også vært i kjeller`n og har måttet ta imot hjelp. Jeg har lært å ikke være medavhengig og det var slitsomt og mange ganger ikke gjennomførbart. Slitsomt å sitte å dele sorger med andre i samme situasjon når man endelig hadde en følelsesløs dag, da ble man sårbar igjen. Jeg har vært på kurs, ettervern, pårørendegrupper, det har kanskje hjulpet, jeg vet egentlig ikke. Rusen har vært og forstyrret hele tide. Noen ganger håp, så "rett i kjeller`n, gang på gang, år etter år. Men det er bare å stå på videre, det er ikke annet alternativ. Klem Inger Helene
SvarSlettI perioder syntes jeg mye av fritida mi gikk med til å sitte i ring, men det å dele har vært utrolig viktig for meg. Jeg synes grupper har hjulpet mye, og gjort det lettere å komme opp av kjelleren. Heldigvis. Klem.
SlettJeg kjenner igjen så mange av tankene dine i bloggen Vigdis, ikke som mor til en rusavhengig, men jeg kjenner rusfamilien. Det dysfunksjonelle og de altfor mange, egentlig unødvendige men kanskje uunngåelige, kampene i den. Du skriver dessuten så fint at det er givende å lese. Takk for at du deler. Tusen takk. Jeg er takknemlig for at du deler slik at skammen sakte tales, og ikke ties, ihjel for de som er rammet av denne sykdommen. Mia
SvarSlettTusen takk for gode ord. Jeg tror at det hjelper å sette ord på ting :-)
SlettHelt fabelaktig blogg, Vigdis. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, både på godt og vondt.
SvarSlettDu er virkelig et forbilde for mange, for meg har du vært en inspirasjon siden ungd.skolen.
Tusen takk!
Å, tusen takk. Nå ble jeg rørt :-)
Slett