Nei, jeg er ikke en flink pårørende....

.
- Du er så flink, hender det at folk sier.
- Og sterk. Jeg hadde aldri orka det du har gjort.

Og jeg tenker at jo, det hadde du. Det er det vi gjør, vi som er pårørende. Vi går på veier vi ikke har valgt, klatrer opp fjell vi ikke tør å bestige, ser ned i avgrunner, blør når vi tråkker på steiner og glasskår. Vi krabber og løper til vi segner om og ikke orker mer. Så reiser vi oss opp og sleper oss videre, et stykke til. Noen gjør det til de dør av det. Eller til de klarer å stenge av følelsene sine.

Det jeg har fått til, og det som gjør at jeg er der jeg er i dag, er ikke et resultat av at jeg har vært en slags superpårørende, eller en flink pårørende. Det er et resultat av at jeg skjønte at jeg ikke var flink, at dette ikke var noe jeg, eller vi, klarte aleine.

Det har vært en lang vei. Først måtte mannen min og jeg erkjenne at vi hadde en unge med et rusproblem. Det gikk egentlig ganske fort for vår del. Det å erkjenne at vi ikke kunne løse problemet var verre. At vi ikke kunne reparere og redde var vanskelig. Det er jo det foreldre gjør, ikke sant?

Vi kom til den erkjennelsen at vi måtte redde og reparere oss selv. Sånn som på fly - der man skal ta på sin egen oksygenmaske før man hjelper den som sitter ved siden av.

Det tok noen år før vi begynte å redde oss selv. Så tok det enda noen år før datteren vår bestemte at hun skulle redde seg selv. Vi har snubla framover, noen ganger sammen, andre ganger med en avgrunn i mellom oss. Men vi har hele tida gått videre.
Det er vi flinke til - å ikke gi opp. Gå videre. Med sneglefart noen ganger, og vi har tatt noen omveier. Men vi er her fortsatt.

Så ja, jeg var flink til å be om hjelp, og til å ta i mot den. Ikke uten motstand, for det å forandre ting er vanskelig, og ikke minst tidkrevende. I ti år har jeg levd med utfordringer knytta til det å være mora til en rusavhengig. Da er det ikke rart at det skjer ting, og at jeg etter hvert vet hva jeg skal gjøre når jeg møter på vonde situasjoner. Valgene jeg tar, tar jeg ikke fordi jeg er flink. Jeg tar dem fordi jeg er erfaren. Og fordi jeg ber om hjelp når jeg trenger det.
.