Å feste sin egen oksygenmaske først ...

- Noen ganger skulle jeg ønske jeg fikk et hjerteinfarkt, sa han.
Jeg nikket, og visste akkurat hvordan han hadde det.

Selvfølgelig er det helt absurd å ønske seg en potensielt dødelig sykdom, og enda mer vanvittig at den man snakker med nikker enig. Det var ikke det at vi ønsket å dø, noen av oss. Det var følelsen av maktesløshet over å være i en situasjon vi ikke ante hvordan vi skulle komme ut av.

Han hadde en unge som var grenseløs i sin rusbruk. Jeg var på akkurat samme sted for noen år siden. Da var det jeg som ønsket at noe skulle stoppe meg. Ikke akkurat et hjerteinfarkt, men et brukket bein, kanskje, eller en tilstand som gjorde at jeg kunne tilbringe noen uker i senga, uten dårlig samvittighet for alle stedene jeg ikke kunne være.

Jeg var så sliten. Og absolutt ingen av tingene jeg gjorde for å få min unge på bedre tanker og rett kjøl, nytta. Den gangen trodde jeg nok egentlig innerst inne at jeg fortsatt satt med løsningen, at jeg på en eller annen måte kunne hjelpe min unge ut av rusen. At bare jeg sa de rette tingene, fant de rette tiltakene, allierte meg med de rette folka, da ville alt bli bedre.

Så fant jeg ut at det å elske henne ikke var nok. All kjærlighet i verden kan ikke redde noen som ikke vil reddes. Midt oppe i alle forsøk på å finne løsninger, holdt jeg på å gå til grunne selv. Jeg var i konstant alarmberedskap, jeg hadde glemt hvordan det var å hvile.

Selv om følelsene mine sa at jeg skulle kjempe for ungen min nærmest konstant, sa fornuften heldigvis noe annet. Fornuften sa det samme som de sier før flyavgang: Skulle det bli nødvendig, fest din egen oksygenmaske før du hjelper sidemannen. Selv om sidemannen er ungen din.

Utslitte pårørende kan ikke hjelpe noen andre. Mennesker som utsletter seg selv, kan ikke være positive krefter i andres liv.

Jeg begynte å ta vare på meg sjøl. Det var det beste jeg kunne gjøre for min unge.