Det skjer i de beste familier, har det hendt at folk har sagt til meg.
Det er sikkert ment som en trøst, og mange ganger har det føltes sånn, også.
Det har vært godt at noen har sagt at det skjer i de beste familier, som om de regner vår familie inn blant dem.
Saken er at vi er ikke en av "de beste familier". Vi er en av de vanlige.
Vi dro på søndagstur med ungene da de var små, vi spilte brettspill, har vært på ferie i Dyreparken og Legoland, og en del andre land også. Vi lærte ungene å være snill mot dyrene, ikke kaste søppel i naturen, tenke på dem som ikke har det så bra, gjøre lekser og være snille mot andre.
Vi spiste middag sammen hver dag. OK, noen dager var det brødskiver, men ungene i vårt hus har både sett kokte poteter, pasta og couscous.
Det er ikke noe sjeldent med oss. Vi har kjefta og vi har rost. Noen dager hadde vi dårlig tid, andre ganger hadde vi et hav av det. Vi prøvde å være konsekvente på leggetider, men klarte de ikke alltid. Vi har satt grenser, og fulgt dem så godt vi kunne. Vi er vanlige, snille folk. De eneste som har slått hverandre i vårt hus, er ungene da de var små og braka sammen i kamp over en eller annen filleting.
Vi er vanlige folk. Vi er ikke de beste, men vi er ikke de verste, heller.
Og det er poenget mitt. Rus rammer de beste, de vanlige og de verste. Hvem som hører til i hvilken kategori, vil ikke jeg begi meg ut på å vurdere. Jeg sitter tross alt i glasshus, og lar den som er ren kaste den første sten. Hvis han eller hun vil, eller tør. Det er nemlig fort gjort å rykke opp og ned i familiekategoriene. Veien mellom de beste, de vanlige og de verste kan nemlig være kort.
På et tidspunkt slutta vår relativt velfungerende familie å fungere. Da rusen kom inn i huset, ble vi mer masete, mer kjeftete, mer kontrollerende, mer sinte, mer triste. Vi ble mer av mye. Fortsatt var vi vanlige. Vi ble nemlig en vanlig dysfunksjonell rusfamilie, full av slitne folk med sinne, sorg og kontrollbehov.
Veien tilbake til det normale familielivet var bratt og lang. Vi har blitt midre masete. Mindre kjeftete. Mindre redde. Og mye mer glade. Hverdagene er uten de helt store svingningene. De er vanlige, til og med litt kjedelige av og til. Det er helt greit. Jeg har hatt spenning nok for et helt liv.
Nå heier jeg på det vanlige.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar