Brev til meg selv, ved behandlingsstart

Hvis jeg hadde fått et brev i handa fra en annen pårørende den gangen ungen min dro i behandling, hva ville jeg ønsket at det sto der? Jeg fikk det spørsmålet for en stund siden, og det har jeg tenkt ganske mye på.

Først tenkte jeg at det viktigste var å få tydelig og klar beskjed om hva hun skulle gjennom i behandlingen og hvordan jeg best kunne støtte opp om det.

Fortsatt synes jeg det er viktig, men enda viktigere ville det vært å bli sett som en person med egne behov, en som trenger støtte, og ikke bare være en.

Det måtte vært klart og direkte, og ikke helsevesenaktig. Helsevesenaktig hadde i alle fall jeg fått mer enn nok av. Jeg fikk aldri det brevet jeg gjerne skulle hatt, men jeg kan forestille meg at jeg ville hatt nytte av noe sånt som dette:

Kjære pårørende,

Jeg vet ikke hvem du er, eller hvem du er pårørende til. Jeg vet ikke hvordan akkurat du har det. Jeg vet ikke hvor sliten du er, hvor redd du er, hvor lei du er. Jeg vet ikke hvor den du bryr deg om skal i behandling, eller hva som er hans eller hennes historie.

Men jeg vet noe om hvordan det var for meg da min datter dro i behandling. Kanskje kjenner du igjen noe av det jeg sier, men det er ikke sikkert, for vi pårørende kommer i alle varianter, akkurat som dem vi er pårørende til.

Jeg skjønner at du er bekymra. Jeg skjønner at du lurer på om dette er et tilbud som passer for den du er glad i. Vil de som skal jobbe med henne se henne som den hun er? Vil de klare å hjelpe henne? Hvordan kan de vite hva akkurat hun trenger, når de ikke kjenner henne?

Tidligere har du kanskje listet deg rundt og prøvd å organisere verden så godt du har kunnet. Du vet hva du skal gjøre for å roe henne ned, få henne til å spise, avlede oppmerksomhet. Nå skal noen andre overta alle jobbene du har hatt.

Det kan være fristende å gi de ansatte råd om hvordan de skal behandle ungen din. Det er klart det er noen opplysninger det er viktig å gi, men mest sannsynlig skjønner de ansatte mye mer enn det du tror. Dette er faget deres. Dette jobber de med hver eneste dag. Og selv om alle har sitt individuelle særpreg, har rusavhengige mye felles. De lyver og manipulerer. De er redde for forandring. De benekter.

Gi de ansatte en sjanse. Når ungen din klager på opplegget eller sier at ingen forstår henne, eller at hun er på feil sted: Ikke la deg lede inn i fristelse. Ikke støtt henne med en gang hun klager, selv om du er redd for at hun skal rømme eller skrive seg ut. Be henne ta det opp med de ansatte. Gi behandlingen en sjanse. Det er kanskje nettopp dette som er hennes sjanse. 

Og hvis jeg skal være helt ærlig: Dette er ikke bare hennes sjanse. Det er din sjanse, også. Din sjanse til å ta livet ditt tilbake. Til nå har du kjempet for ungen din, for rettighete hennes, verdigheten hennes, livet hennes. Hvis du er som meg, har du prøvd å forandre både prinsessa og halve kongeriket. Uten å lykkes, og nå er dere her.

Jeg håper at du tar imot muligheten og starter på en reise for å forandre deg selv. Du har smertelig erfart at du ikke klarer å forandre noen andre. Du har rett til et godt liv. Du har rett til å sette grenser for ungen din. For rusen. Det betyr ikke at du elsker henne mindre. Det betyr at kjærligheten som du har utøvd til nå alene ikke kurerer rusavhengighet. Nå må kanskje kjærligheten få nye uttrykk, også.

Det er vanskelig å få til endring uten støtte fra andre. Nå har du muligheten. Ta i mot all hjelp du kan få. Hvil deg. Ta tilbake hverdagen din. Stol på det du hører når du er ute og flyr: Fest din egen oksygenmaske først. Hvis du ikke kan puste, kan du ikke hjelpe noen andre.

Det er ikke lett. Forandring er vanskelig for alle. Det er skummelt å gi fra seg kontrollen. Men noen ganger er forandring både lurt og nødvendig. Og best av alt: Forandring smitter.

Med alle gode ønsker om alt godt