søndag 17. juni 2018

Kor e alle helter hen?

.


Jeg vet ikke hvor alle helter er. Absolutt ikke. Men jeg vet at denne helga befant noen av dem seg på Sørmarka. Fossumkollektivet arrangerte nemlig familiehelg for østfoldavdelingene.

I den store festsalen sitter ungdom i behandling og søsken på hver sin langside av rommet. På kortsidene sitter mødregruppa og fedregruppa. Jeg sitter i mødregruppa for niende gang. Dette er min siste familiehelg. 

Ni ganger har jeg vært vitne til ungdom som forteller sine rus- og/eller behandlingshistorier. Jeg har hørt mødre sette grenser de aldri hadde trodd de skulle klare å sette. Jeg har hørt fedre fortelle om angst og søvnløshet. Jeg har sett søsken gjøre seg synlige igjen, etter å ha stått i skyggen av en rusavhengig søster eller bror i en årrekke.

Det er alltid sterkt når noen deler. Når en mor reiser seg opp og forteller sønnen at han ikke kan flytte hjem dersom han avbryter behandlingen, rører det ved mange. Noen får mot til å gjøre det samme. Andre ville aldri valgt den løsningen. Men ingen blir møtt med fordømmelse.

Når en far viser fram sin fortvilelse og forteller hvor redd han er for hvordan det skal gå videre, gjør det noe med oss som hører på. Det som deles er ekte og i øyeblikket. Ærlighet står i fokus. Og ærligheten er ofte tøff og brutal. Men sammen med ærligheten står kjærligheten. Det er fordi man er glad i hverandre og er villige til å investere tid i hverandre familiemedlemmene velger å bruke helgen til å møtes.

Det er sterke historier som fortelles. Og det er trygt å fortelle om det utrygge på familiehelg. Mødregruppa, fedregruppa og søskengruppa passer på hverandre. Ungdommene blir ivaretatt i avdelingene.

Historiene som blir fortalt, er ikke mine å dele. Det som sies på Sørmarka, blir på Sørmarka. Men jeg kan si noe om hva jeg opplever, hva det gjør med meg. Den omsorgen og fellesskapet jeg har fått ta del i, er helt unikt. Den rausheten og forståelsen jeg har møtt fra folk som i utgangspunktet var fullstendig ukjente, er gull verdt.

Hver gang jeg har vært på Sørmarka, har jeg reist hjem med en sterkere tro på at forandring er mulig, og at behandling nytter. OK, kanskje går det ikke på første forsøk, eller andre, men at de flotte ungdommene jeg har møtt på familiehelger kan bli til flotte og samfunnsnyttige voksne, er jeg ikke i tvil om, selv om de har bagasje i kofferter, ryggsekker og søppleposer. Selv om de har levd liv som ligger langt unna det de fleste av oss trenger å forholde oss til.

Og at skjøre, eller til og med brutte familierelasjoner, kan heles, har jeg vært vitne til mange ganger. Det er jeg uendelig takknemlig for. Det koster å knytte bånd på nytt. Det innebærer å be om tilgivelse, gi tilgivelse, sette grenser, gjøre seg sårbar. Det er ikke lett. Men heltene på Sørmarka har i alle fall gjort en solid innsats denne helga, også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar