Det første møtet med Gården

Fra gården. Bildet er lånt fra Fossumkollektivets instagramkonto.

Jeg husker det innmari godt, den første gangen vi svinga inn på parkeringsplassen på Gården. Veien fra Vestfold til Spydeberg var ekstra lang den dagen. Hun som satt i baksetet var sliten. Innmari sliten. Hun hadde hatt et par dager på avrusning, men var prega av at de siste sommerukene hadde vært tøffe. Hun var hvit i ansiktet, hun som satt i baksetet. Vi to voksne som satt foran, var grå, tror jeg.

Så kom vi til gården. Som var nettopp det. En gård. Med stabbur, og det hele. Vi fikk omvisning, og det var inntakssamtale. 

Etterpå satt hun og jeg ute og tok en røyk.

- Jeg kan ikke være her, gråt hun.

- Det ser ut som en leirskole.

Jeg hadde vel ingen tro på at hun kom til å være der, og var vel litt enig i at det minnet om en leirskole. Det sa jeg ikke. Jeg sa at det var det tilbudet hun hadde, og hvis hun ville et annet sted, måtte hun ta det med ruskonsulenten. Siden ruskonsulenten hadde ferie, håpa jeg på at det ville gi oss litt tid.

Hun hadde skrevet under på at institusjonen kunne holde henne tilbake i tre uker dersom hun skulle velge å skrive seg ut. Hun syntes det var lurt, siden hun visste at hun stadig bestemte seg for noe, for så å ombestemme seg igjen.
Jeg syntes også det var lurt, og tenkte at jeg i alle fall kunne hvile i tre uker.

Veien fra gården, ned til hovedveien, heter Evighetsveien. Mange ungdommer har gått den lange veien der, akkompagnert av lyden fra kofferthjulene, etter å ha skrevet seg ut av behandling. Jeg håpet så inderlig at min unge skulle velge å bli. Det var mitt ønske, men hennes valg.

Å reise fra henne, der på gården, var ikke lett. Hun var som en liten fugleunge, der hun sto med den lille kofferten sin. Men å ta henne med tilbake var aldri noe alternativ. Hun trengte behandling. Hun trengte å ta ansvar for eget liv.
Og vi måtte hvile.