Da jeg mista håpet...

Vi sto klare til å gå inn på Gropius Bau-museet i Berlin, da telefonen fra ruskonsulenten kom. Hun hadde kjørt ungen til avrusning. Hun var sliten, så sliten at hun hadde møtt opp til avtalen. Så sliten at hun nesten tok imot hjelp. Nesten.

For hun snudde. Hun var redd. Hun ble dratt mellom ruslivet, som selv om det var ubehagelig, hadde noe trygt og velkjent ved seg, og behandling.  Hun hadde vært på tre ukes avrusning før, så helt ukjent var ikke det som ventet heller, men det var, i tillegg til å være ubehagelig, også utrygt.

Ruskonsulenten var forbanna. Ikke på ungen min, for hun hadde virkelig prøvd å gå inn døra. Hun var forbanna på de som tok dem imot.
- Hadde de bare brukt et par minutter til, tror jeg hun hadde gått inn, sa hun, ruskonsulenten som den sommeren var en av de mest betydningsfulle personene i mitt liv.

De hadde riktignok fått en ny avtale to dager etter. Men med den ukritiske rusatferden min unge hadde den sommeren, var to dager en evighet full av farer.

Der, på trappa til Gropius Bau, mista jeg håpet.
Jeg tror vi gikk inn på museet. Mannen min sier det.
Jeg husker ikke hva jeg så der. Jeg husker ikke at jeg har vært der.

Akkurat det er veldig rart. Jeg har vært der senere, også, flere ganger, men hver gang er det som å komme til et helt ukjent sted. Jeg er helt sikker på at jeg ikke har vært der før, fram til jeg ser hvordan kulehullene fra krigen danner et helt spesielt mønster i veggen på bygningen. Da skjønner jeg at jeg har vært der, men jeg husker det ikke. Verken den dagen jeg mistet håpet eller senere besøk ser ut til å være i stand til å feste seg i hukommelsen min.

Men kroppen husker. Jeg fryser på den trappa. Hver gang, selv om det er sol.
Og så husker jeg hvordan det var å miste håpet. Uten at jeg kan beskrive det, for håpløsheten tar bort ordene. I alle fall er det sånn for meg.

Heldigvis var ikke håpet borte så lenge. Jeg tror vi er skapt sånn, vi mennesker, at når vi mister et håp, kommer det nye til. I alle fall synes jeg det er en god tanke.

Og ungen fikk tilbake håpet, hun, også. Og motet. Motet til å gå inn den skumle døra og møte det som ble begynnelsen til en forandring...