Da telefonen kom...

Det var en god dag. Fortsatt var det sommer, men ikke kvelende varmt. Det var en dag for museumsbesøk og utekonserter. Og sein middag på en fantastisk thai-restaurant med gode venner.

Sommerkvelden var for fin til å sove bort, vi skulle bare ta en kveldsøl før vi fant hotellet. Det var ikke så seint, og vi var på ferie.

Da ringte telefonen. Det var for mye støy inne, så jeg gikk ut. Der, i en kjent by i et annet land kom telefonen jeg hadde øvet meg på at skulle komme i så mange år. Der, på et lite torg i en velkjent stor by i et land som var kjent, men som likevel ikke var mitt, stoppet verden.

Han jeg snakket med, sa at han hadde datteren min der, på sykehuset. At hun var medtatt etter en overdose, men at hun begynte å komme seg, og at jeg kunne snakke med henne.

- Er hun alene?, spurte jeg, 

og fikk et mumlende svar.

- Er hun alene?, ropte jeg,

- Hvor er M?

Et øyeblikk håpa jeg at han hadde gått fra henne, og at jeg kunne være sint på ham for det, men det øyeblikket varte bare sekunder. Jeg visste at han aldri ville forlatt henne hjelpeløs. Allerede før sykepleieren rakk å si at jeg kunne snakke med datteren min, visste jeg hva som hadde skjedd.

- Han klarte seg ikke, sa ungen min.

Jeg husker hvert ord fra den samtalen. Jeg husker hvordan jeg ble iskald og klar, og klarte snakke rolig, og forklare at vi ikke kunne komme før dagen etter, at vi hadde litt reisevei og at vi ikke hadde bil. Men at vi kom, og at hun ikke måtte dra noe sted uten å ha snakket med oss.

Det var ikke noen lang samtale. Hun prøvde å gjøre rede for det som hadde skjedd, men var tydelig sliten. Jeg ba om å få snakke med sykepleieren igjen.

- Hva gjør dere nå?, spurte jeg.

Han sa at han regnet med at de ville skrive henne ut etter å ha hatt henne til observasjon over natta.

Jeg tror jeg var veldig tydelig da jeg sa at om de skrev henne ut kom hun til å dø, og insisterte på at han skulle journalføre at "Mor sier at det er stor sannsynlighet for at datteren dør om hun skrives ut". Jeg insisterte også på at han skulle lese høyt for meg det han hadde skrevet.

Mannen min sto ved siden av meg, og fikk bare med seg deler av samtalen, men nok til at han forsto hva som hadde skjedd. Vennene vi var sammen med, insisterte på at vi skulle ta deres bil og kjøre til Oslo dagen etter. Det er jeg evig takknemlig for.

Turen tilbake til hotellet var helt absurd. Sommernatta var ikke varm lenger. Jeg var iskald. Jeg småpratet med mannen min hele veien. Jeg tror ikke han så hvor vi gikk, eller visste hvor han var. Selv tror jeg at jeg registrerte hver brostein og hvert skopar vi møtte. 

Jeg var iskald og klar, og måtte ha kaffe. Og for første gang på veldig lenge, måtte jeg ha en pakke sigaretter.