Det var den sommeren...

Vi dro på ferie den sommeren. Eller, vi kalte det ikke ferie - vi kalte det studietur. Litt for mange ganger hadde vi opplevd at ferier var noe som ble avbrutt av telefoner som, selv om de ikke fikk oss til å reise hjem, fikk oss til å bekymre oss og til å prøve å fjernstyre livet hjemme.

Den sommeren kom det ikke en eneste telefon. Jeg tror ikke det regnet en eneste dag, heller.

Telefonen kom da vi kom hjem. Hun skrev seg ut. Hun og kjæresten. De kom på besøk. De var unge. De var glade. De var forelska. De hadde planer. De hadde hverandre.

Det var på en måte dem mot verden den sommeren. Det er sånn når man avbryter behandling. De som er igjen i behandling tar avstand. Med rette. De tør ikke sette sin egen nykterhet i fare.

"Alle" prøvde å overtale dem til å ombestemme seg. Ingen lyktes. De hadde en plan. De hadde hverandre. Ikke ti ville hester eller litt færre bekymra foreldre kunne få dem på andre tanker.

Hva de to gjorde den sommeren, er ikke min historie å fortelle. Det jeg kan si noe om, er hvordan det var for meg. Om hvordan alle de gamle bekymringene ble aktivert. Om først usikkerheten, så vissheten, om at dette ikke gikk bra i det hele tatt.

Den første tida snakka vi på telefon og meldte hverandre. Så ble det stille. Veldig stille. Det har aldri vært et godt tegn. Når ungen ikke vil ha kontakt, har vi ofte tolket det som om hun enten prøver å skjule noe eller at hun ikke ønsker våre innspill.

Jeg var bekymra. Veldig bekymra. Jeg visste at de var i Oslo. Kjæresten hennes kommuniserte med sin familie, og sa at de campet i Oslo, på øyene. De hadde det bra, sa han, og var glad.

De rundt meg prøvde å berolige meg. De ville ta til vett når høsten kom, sa de, eller når pengene tok slutt.

Det hjalp ikke. De var i farlige Oslo, og jeg visste at det ikke var bra. Hver gang noen prøvde å berolige meg, ble jeg irritert. Det var ikke det jeg trengte. Jeg trengte anerkjennelse for at jeg hadde rett til å bekymre meg.

Det var ikke det at jeg trengte å gjøre noe. Jeg var ikke hysterisk. Jeg trodde ikke at jeg kunne gjøre noe fra eller til for å endre noen andre. Jeg lot ikke bekymringene overta livet mitt, men jeg ville ikke late som om jeg ikke var redd.

- Men det er jo ingenting vi kan gjøre, sa mannen min.
Det hadde han selvfølgelig rett i. Vi kunne ikke etterlyse to voksne mennesker som ikke ville ha kontakt med oss.

Vi skulle på en ny liten ferie. Vi skulle være borte fra tirsdag til søndag. Dagen før vi skulle dra, prøvde jeg igjen å få tak i ungen min.  Uten å lykkes.

- Når vi kommer hjem, reiser jeg til Oslo. Jeg skal levere bildet hennes til uteseksjonen, Kirkens bymisjon, politiet og alle andre steder jeg kan tenke meg at de oppsøker. For nå dør de, sa jeg.

Jeg hadde ropt ut bekymringen min. Høyt og tydelig. Bare det gjorde meg roligere. At jeg hadde sagt hva jeg trodde. Tvunget noen til å høre på. Noen visste hva jeg tenkte.

Og jeg hadde en plan.