En helt spesiell andre juledag

De årene jeg levde med et barn som var aktiv rusmisbruker, knyttet det seg mye spenning til hvordan julen ville bli.

Spenningen var ikke av typen "Lurer på hva jeg får til jul", akkurat, men heller "Kommer hun hjem?", "Hvordan er formen når hun kommer hjem?" og "Hvor lang tid tar det før hun blir rastløs og vil dra?".

Julene var aldri den verste tida hos oss. Vi gledet oss til hun kom, men jeg må ærlig innrømme at det oppsto en ekstra spenning i huset av og til, en spenning som ikke løste seg opp før hun tro igjen.

Hun dro i behandling i juli. Allerede tidlig på høsten var hun ikke til å kjenne igjen. Hun var blitt til et menneske jeg ikke kunne få nok av. Jeg hadde år og ta igjen, og oppdaget hvor spennende og klok min unge egentlig var.

Sånn sett var det litt trist at hun ikke fikk komme hjem til jul. Det var nemlig sånn at de ungdommene som hadde sin første jul i behandling, ikke fikk reise hjem. De måtte feire jul på institusjonen, som for min datters del var Gården.

På en måte var det innmari godt, også, at hun ikke kom hjem. Vi visste hvor hun var, vi visste at hun var trygg. Det gjorde det lettere å dekke på til en mindre ved bordet.

Hadde hun vært hjemme, hadde vi garantert engstet oss bare hun gikk ut døra. Hun hadde risikert å møte triggere hun enda ikke var klar for. Hele familien hadde risikert å falle tilbake i gamle mønstre, og vi kunne kommet til å liste oss rundt, bare sånn for sikkerhets skyld, bare så vi ikke vekket bjørnen....

I andre familier var det sånn at julene tidligere hadde vært så urolige, at det at barnet var i institusjon, ga dem en trygg jul for første gang på lenge.

Og, altså - ungdommene hadde ingen trist jul. De hadde en knakende fin jul, med god mat, fine aktiviteter, og det avviket fra hverdagsrutinene som gjør så godt når det er ferie.

Annen juledag ble familiene invitert til Gården. Der fikk vi være sammen med flotte, fornøyde ungdommer og vi fikk møte andre familier. Det var en god opplevelse.

Ja, det var en rar jul. Og  god. Det var en jul med lite bekymring. Det var en jul med mye savn. Men den jula savna jeg ikke den ungen min hadde vært før, eller den hun kunne bli en gang. Jeg savna henne akkurat som hun var.

Og belønninga, det å være sammen med henne annen juledag, på Gården, mens månen så ut som en stor stjerne over stallen det gule huset, det var en skikkelig fin julegave.

På låven sitter nissen med sitt førstetrinn....

På familiehelg i Fossumkollektivet tilbake i 2016, ble det framført en alternativ versjon av På låven sitter nissen. Den er så bra, at jeg synes godt at flere kan få ta del i den. Merk deg bare at den er avhengighetsskapende - plutselig tar du deg selv i å nynne feil tekst på juletrefest... Jeg gjengir den selvfølgelig med forfatterens tillatelse - takk, Johannes.

Og så synger vi, dere:

På låven sitter nissen med sitt førstetrinn
(melodi, ikke uventet: På låven sitter nissen)

På låven sitter nissen med sitt førstetrinn
Og åpent sinn
Og tilfriskning
Han praktiserer ærlighet og villighet
Og er maktesløs for sin avhengighet
Men julenissen går på hvite knoker
Og han stresser og han loker
Nå burde julenissen ringe sponsor
Og én, to, tre - så er det hvit brikke!

På Aker sitter nissen med sin Basic Text
Og julekjeks
Så smått perpleks
Han skriver på en liste helt til krampa tar'n
Men det e'kke en liste over snille barn
Og han ringer alle menneskene på lista
Unntatt de som er i kista
Han får sommerjobb på Løkka som barista
Og én, to, tre - så er det tilfriskning!

På låven sitter nissen med sitt førstetrinn
Og åpent sinn
Og tilfriskning
Han smiler og han spiser på litt julebakst
Julenissen og hans Høyere makt
Han går i Anonyme Narkomane
Sånn som nissen har for vane
Og han fyller alle strømpene med sinnsro
Og én, to, tre - så er det tilfriskning!

- Johannes Fjeld

Hvit jul til barna

Jeg tipper at alle barn ønsker seg en hvit jul. Og da mener jeg hvit jul, både som med snø på bakken og med edrue voksne rundt seg. Det første er det vanskelig å gjøre noe med. Det andre er et ønske lett kan innfri.

IOGT Norge, Juba og Juvente driver i fellesskap kampanjen Hvit jul. Det handler rett og slett om å bevisstgjøre oss voksne om at det å drikke alkohol når vi er sammen med barn er en dårlig idé. Les gjerne mer om kampanjen på nettsiden. Der kan du også skrive under.

Dette handler ikke om å ikke kose seg. Det handler om at små mennesker også har rett til å kose seg, og små mennesker oppfatter endringer hos de voksne lenge før de voksne definerer seg selv som fulle. Små mennesker blir ofte utrygge av endringer. Det er det det handler om.

Det handler om at Folkehelseinstituttet anslår at omtrent 90 000 barn lever i et hjem der minst en voksen misbruker alkohol. I tillegg kommer alle de voksne som er i fare for å bli misbrukere. På toppen av det, nå i jula, har vi julegjestene. Det er mange barn som potensielt kan komme til å måtte tilbringe julen med påvirkede voksne.

Kampanjen handler om å ta stilling til å avstå fra alkohol i julehelgen om man er sammen med barn. Det er snakk om noen få dager. Ikke et livslangt avholdsløfte. Det bør være et lett valg å ta.

Det er lett for meg å si, som ikke skal feire jul sammen med barn. Eller, jeg skal ikke feire jul sammen med små barn. Men jeg skal feire jul sammen med mine barn. De er voksne. Likevel er jula hvit.

Og nei, jeg sitter ikke på min høye hest. Ikke en gang en liten ponni sitter jeg på. Jeg sitter egentlig avkledt i et glasshus. Jeg har ikke alltid tenkt over min egen alkoholbruk. Jeg har drukket med små barn rundt beina. Ikke ofte, men noen ganger for mye. Jeg tenkte ikke over det da. Jeg tenker over det nå.

Og jeg kaster ikke stein, her jeg sitter i drivhuset mitt. Jeg oppfordrer. Jeg tror at små mennesker har det best med edrue voksne rundt seg. Og selv om jeg ikke alltid levde opp til det selv, kan jeg jo oppfordre andre til å ta klokere valg enn jeg av og til tok. I etterpåklokskapens lys sier jeg det. Og etterpåklokskap er i alle fall bedre enn etterpådumskap. Det er jeg hellig overbevist om.

Med ønske om en hvit jul, til alle små.

De fantastiske frivillige fortjener takk

 

Selv om jeg ofte er opptatt av å løfte fram alt det ufrivillige arbeidet som gjøres på rusfeltet, betyr ikke det at jeg ikke ser, eller ikke verdsetter, alt det frivillige arbeidet som gjøres. Alle de timene noen velger å bruke av sin fritid for å gjøre livet for rusmisbrukere bedre, er helt fantastisk.

Til alle som bruker av sin fritid til å møte rusmisbrukere med respekt og verdighet, vil jeg rette en stor takk. Da min unge var ute og brukte, var måten hun ble sett på av «vanlige» folk noe av det vanskeligste å akseptere. At folk går utenom eller tydelig ser ned på deg, fører fort til at man ser ned på seg selv. Da min unge sa «Jeg er jo bare en narkis», kjentes det ut som om jeg ble knust innvendig. At det finnes frivillige som ser hele mennesket, er utrolig viktig.

Alle er mer enn det vi ser. Ingen er bare en narkis. Alle har hatt drømmer om et godt liv. Alle har noe de ønsker seg. Alle mener noe, tenker noe, føler noe. Alle er mer enn det vi ser.

Det nærmer seg jul. Jula er vanskelig for mange pårørende. Noen har kanskje måttet si til en de er glad i at han eller hun ikke får komme hjem til jul, at denne gangen må de andre som har rett til en trygg jul komme foran rusen. Det er ingen lett beslutning å ta, det å stenge noen ute til jul. Det koster tårer og tonn med dårlig samvittighet. Det koster angst. Men noen ganger er det nødvendig.

Andre vet ikke hvor den de er glad i er. Han eller hun tar ikke kontakt. Kanskje er de så langt inne i rusen at de ikke bryr seg. Kanskje velger de å skåne. Jeg vet ikke. Jeg vet bare hvor vondt det er å bekymre seg.

Det gjør godt å vite at det er frivillige der ute som gjør det de kan for å skape en god jul for de som ikke har et hjem de kan eller vil dra til. Det gjør godt å vite at noen er der med et varmt måltid, en liten gave og en vennlig tanke. Det gjør godt å vite at noen gir av sin tid for at andre skal føle seg bedre. At de møter medmennesker som strever på en ikke-dømmende måte. At de møter blikkene. At de hører fortellingene.

Jeg vil ønske alle de frivillige en riktig god jul. Jobben dere gjør, betyr mer enn dere aner, for flere enn dere tror. Når dere gir av tiden deres til rusavhengige, skaper dere ikke bare en glede eller et håp der og da. Dere gjør det i et hus der en stol står tom, også.

Den lange rekka med døde ...

.

Ved å være mora til, har jeg blitt kjent med mange fine folk. Jeg har ledd og grått sammen med foreldre og besteforeldre som strever med det samme som meg. Jeg har hørt deres historier, de ha hørt min.

Vi kommer nær hverandre, vi som deler. Noen ser oss. Noen kjenner våre innerste tanker. Noen heier på oss når det går bra. Noen skjønner hvordan vi har det når det er som svartest.

Jeg har hørt mange ungdommers historier. De har delt håpene sine, de har delt uroen sin. Jeg har heiet på dem, hver eneste en, med et inderlig ønske om at det skal gå bra. At denne gangen skal de klare seg.

Så gjør det ikke alltid det. Noen ganger går det skikkelig dårlig. Akkurat nå sitter flere av de foreldrene jeg har møtt og gruer seg til jul. De har en førjulstid der de ikke aner hvor datteren eller sønnen befinner seg.

Noen vet så inderlig vel hvor han eller hun befinner seg. Noen har et barn, eller barnebarn, som har blitt et tall på en statistikk. Statistikken over dem som ikke klarte seg. Dessverre er det sånn at dødsfall som skyldes overdoser eller selvmord er noe vi må forholde oss til, vi som er pårørende til rusavhengige.

Akkurat nå sitter en familie i sorg over han som ikke orket mer, han som valgte å avslutte livet. De hadde ingen å miste. Likevel mistet de en av de kjæreste de hadde i livet.

Jeg husker en gutt full av liv. En gutt med tydelig stemme, som uttrykte et ønske om endring, og takknemlighet til dem han hadde rundt seg. En gutt som hadde voksne rundt seg som elsket ham så høyt, så høyt. Dessverre er det sånn at all verdens kjærlighet ikke er nok.

Vi som har møtt familien, sett dem og hørt dem, er berørt. Igjen blir vi minnet om hvor skjørt livet er. Vi blir minnet om at det like gjerne kunne vært oss. Vi har et ansikt, vi har et navn. For oss er han som døde mye mer enn et tall i en statistikk. For oss er han med videre, akkurat som familien hans er det, i tankene våre.

Jeg har lagt et nytt navn og et nytt ansikt til i rekka over døde. Jeg skulle ønske jeg kunne tro at det er nok nå, dette var den siste. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde navn og ansikter på de døde. Jeg skulle ønske at de var langt borte. At de levde i en annen verden. At det ikke gjorde vondt. At det ikke angikk meg.

Men det angår meg.
Jeg har navn. Jeg har ansikter.
Rekka vokser og vokser.
Det angår meg.
Hvert år dør alt for mange rusavhengige av overdoser eller selvmord.
Det burde angå alle.

Fagdag om ungdom som pårørende

Jeg har vært på tverretatlig fagdag om ungdom som pårørende i Sandefjord kommune. At jeg, som ikke er en etat, ble invitert, setter jeg innmari stor pris på. At Lærings- og mestringssenteret i min kommune velger å arrangere en sånn fagdag, setter jeg også stor pris på. Det er viktig å samle de som jobber med ungdom sånn at de får vite om hverandre.

OK - jeg hadde ikke gjort hjemmeleksa mi. Jeg hadde ikke lest agendaen på forhånd. Det gjorde jeg ved frokostbordet i går, samme dag som fagdagen.

Korte innledninger, sto det, ved miljøarbeidere fra vgs, helsestasjonen for ungdom, pårørendekoordinator i Larvik, kommuneoverlege, en rektor, en ungdomsklubbarbeider, en som jobber med gatemegling, oppfølgingstjenesten, skoleledelsen, kommunepsykolog...

Finn minst en feil, tenkte jeg, og ble så lei meg. Innmari lei meg.
Fagdag med pårørende som tema, og ikke en eneste pårørende som skulle si noe.
Jeg hadde mest lyst til å krype under dyna igjen. Jeg tenkte at det ikke kunne være sant. På forhånd hadde jeg vært helt sikker på at både unge og voksne pårørende skulle si noe - unge fordi det er dem dagen handlet om. Voksne, fordi familiearbeid er så viktig.

Jeg var lei meg, usynlig og sint.

Altså, jeg var ikke så veldig hyggelig da jeg pressa meg inn i det programmet. Men jeg ble møtt på en hyggelig måte av hun som hadde ansvaret for gjennomføringen av dagen, selv om jeg var både sur og litt sint. Jeg fikk mine minutter, sånn som de andre.

Og selv om dette var noe jeg måtte ta på sparket, synes jeg at jeg fikk sagt noe viktig: De ungdommene som er pårørende, er en del av en familie. De vokser ut av fritidstilbud, og blir ferdige på skolen. De blir forhåpentligvis ikke ferdige med familien. Derfor er familiearbeid kjempeviktig.

Jeg er kjempeglad for at arrangørene var så rause at de slapp meg til. De ante jo ikke hva jeg kunne komme til å lire av meg, akkurat. Det er jeg glad for.
Jeg tror at mange fikk vite om hverandre på fagdagen, det er veldig bra. Og jeg fikk også vite mye, kanskje særlig om hvor lite de ulike vesenene vet om hverandre. Om hvor lite de vet om pårørende. Og at det langt fra er en selvfølge at brukerstemmen og pårørendestemmen alltid er med.
.

Jeg har blitt intervjuet av Fossekallen

Fossekallen er Fossumkollektivets eget magasin. Det lages hovedsaklig av ungdommene selv, og byr på historier knyttet til livet relatert til kollektivet.

I høst fikk jeg en telefon med spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli intervjuet. Jeg sa selvfølgelig ja. Ikke fordi jeg hadde veldig lyst til å stikke hue fram, men rett og slett fordi at siden jeg har en jobb der jeg ber andre by på seg sjøl, syntes jeg vel at det var rett og rimelig å gjøre det samme.

Jeg grua meg ganske mye til det intervjuet. Jeg er alltid redd for at jeg skal være uklar i det jeg sier, at jeg skal snakke før jeg tenker meg om, at jeg plutselig skal få jernteppe... "Tenk hvis jeg sier noe dumt, tenkt hvis journalisten synes jeg er dum, tenk hvis... tenk hvis..." - jeg er skikkelig god til katastrofetenkning.

Jeg gleda meg også. Jeg syntes det var morsomt at en av ungdommene leste bloggen min, og syntes at jeg var verdt å snakke med. Jeg syntes det var fint at de ville ha med min mammastemme i sitt magasin.

Jeg er ikke sikker på hvor lenge telefonsamtalen varte. Ganske lenge, tror jeg, for praten gikk skikkelig lett. Sara, den ungdommen som intervjuet meg, gjorde meg trygg på at hun visste hva hun gjorde. Hun var godt forberedt, og lett og morsom å snakke med.

Vi snakka om mye forskjellig rundt det å være pårørende, og jeg kan ikke si at jeg misunte Sara jobben med å trekke ut hva som skulle være med. Hun klarte seg innmari godt, da hun sendte meg teksten til gjennomlesning fant jeg ikke noe å pirke på. Og jeg er en pirker.

Takk til Sara, og takk til Fossekallen. Det var litt rart og veldig gøy å lese om meg selv.

Fossekallen kan forresten alle lese. Det er mulig å få den tilsendt i posten, eller å lese den på nett. Intervjuet med meg finner du her, i Fossekallen 2018. Har du lyst til å lese tidligere numre, og det anbefaler jeg, finner du lenker på denne siden.