tirsdag 11. desember 2018

Fagdag om ungdom som pårørende



Jeg har vært på tverretatlig fagdag om ungdom som pårørende i Sandefjord kommune. At jeg, som ikke er en etat, ble invitert, setter jeg innmari stor pris på. At Lærings- og mestringssenteret i min kommune velger å arrangere en sånn fagdag, setter jeg også stor pris på. Det er viktig å samle de som jobber med ungdom sånn at de får vite om hverandre.

OK - jeg hadde ikke gjort hjemmeleksa mi. Jeg hadde ikke lest agendaen på forhånd. Det gjorde jeg ved frokostbordet i går, samme dag som fagdagen.

Korte innledninger, sto det, ved miljøarbeidere fra vgs, helsestasjonen for ungdom, pårørendekoordinator i Larvik, kommuneoverlege, en rektor, en ungdomsklubbarbeider, en som jobber med gatemegling, oppfølgingstjenesten, skoleledelsen, kommunepsykolog...

Finn minst en feil, tenkte jeg, og ble så lei meg. Innmari lei meg.
Fagdag med pårørende som tema, og ikke en eneste pårørende som skulle si noe.
Jeg hadde mest lyst til å krype under dyna igjen. Jeg tenkte at det ikke kunne være sant. På forhånd hadde jeg vært helt sikker på at både unge og voksne pårørende skulle si noe - unge fordi det er dem dagen handlet om. Voksne, fordi familiearbeid er så viktig.

Jeg var lei meg, usynlig og sint.

Altså, jeg var ikke så veldig hyggelig da jeg pressa meg inn i det programmet. Men jeg ble møtt på en hyggelig måte av hun som hadde ansvaret for gjennomføringen av dagen, selv om jeg var både sur og litt sint. Jeg fikk mine minutter, sånn som de andre.

Og selv om dette var noe jeg måtte ta på sparket, synes jeg at jeg fikk sagt noe viktig: De ungdommene som er pårørende, er en del av en familie. De vokser ut av fritidstilbud, og blir ferdige på skolen. De blir forhåpentligvis ikke ferdige med familien. Derfor er familiearbeid kjempeviktig.

Jeg er kjempeglad for at arrangørene var så rause at de slapp meg til. De ante jo ikke hva jeg kunne komme til å lire av meg, akkurat. Det er jeg glad for.
Jeg tror at mange fikk vite om hverandre på fagdagen, det er veldig bra. Og jeg fikk også vite mye, kanskje særlig om hvor lite de ulike vesenene vet om hverandre. Om hvor lite de vet om pårørende. Og at det langt fra er en selvfølge at brukerstemmen og pårørendestemmen alltid er med.
.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar