Den lange rekka med døde ...

.

Ved å være mora til, har jeg blitt kjent med mange fine folk. Jeg har ledd og grått sammen med foreldre og besteforeldre som strever med det samme som meg. Jeg har hørt deres historier, de ha hørt min.

Vi kommer nær hverandre, vi som deler. Noen ser oss. Noen kjenner våre innerste tanker. Noen heier på oss når det går bra. Noen skjønner hvordan vi har det når det er som svartest.

Jeg har hørt mange ungdommers historier. De har delt håpene sine, de har delt uroen sin. Jeg har heiet på dem, hver eneste en, med et inderlig ønske om at det skal gå bra. At denne gangen skal de klare seg.

Så gjør det ikke alltid det. Noen ganger går det skikkelig dårlig. Akkurat nå sitter flere av de foreldrene jeg har møtt og gruer seg til jul. De har en førjulstid der de ikke aner hvor datteren eller sønnen befinner seg.

Noen vet så inderlig vel hvor han eller hun befinner seg. Noen har et barn, eller barnebarn, som har blitt et tall på en statistikk. Statistikken over dem som ikke klarte seg. Dessverre er det sånn at dødsfall som skyldes overdoser eller selvmord er noe vi må forholde oss til, vi som er pårørende til rusavhengige.

Akkurat nå sitter en familie i sorg over han som ikke orket mer, han som valgte å avslutte livet. De hadde ingen å miste. Likevel mistet de en av de kjæreste de hadde i livet.

Jeg husker en gutt full av liv. En gutt med tydelig stemme, som uttrykte et ønske om endring, og takknemlighet til dem han hadde rundt seg. En gutt som hadde voksne rundt seg som elsket ham så høyt, så høyt. Dessverre er det sånn at all verdens kjærlighet ikke er nok.

Vi som har møtt familien, sett dem og hørt dem, er berørt. Igjen blir vi minnet om hvor skjørt livet er. Vi blir minnet om at det like gjerne kunne vært oss. Vi har et ansikt, vi har et navn. For oss er han som døde mye mer enn et tall i en statistikk. For oss er han med videre, akkurat som familien hans er det, i tankene våre.

Jeg har lagt et nytt navn og et nytt ansikt til i rekka over døde. Jeg skulle ønske jeg kunne tro at det er nok nå, dette var den siste. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde navn og ansikter på de døde. Jeg skulle ønske at de var langt borte. At de levde i en annen verden. At det ikke gjorde vondt. At det ikke angikk meg.

Men det angår meg.
Jeg har navn. Jeg har ansikter.
Rekka vokser og vokser.
Det angår meg.
Hvert år dør alt for mange rusavhengige av overdoser eller selvmord.
Det burde angå alle.