Ord om Jakob

Per og Jakob på Sørmarka for et år siden.

Noen vil si at han forlot oss. Og ja, det er mange som føler seg forlatt. For meg er det likevel sånn at for at jeg i det hele tatt skal ha mulighet til å forstå det ubegripelige, kan jeg ikke si det. Ikke at han forlot oss eller gikk bort eller sovnet inn.

Jeg må si at han døde.

Jakob døde.

Jakob er død.

Likevel er det nesten ikke til å fatte. Jakob er død. Jakob, den flotte gutten som har satt spor hos så mange, valgte bort livet. Jeg forstår ordene. Jeg forstår at det betyr at det er slutt på lune smil og varme klemmer. Jeg forstår det. Likevel er det nesten umulig å ta inn.

Det er veldig mange som kjenner Jakob bedre enn meg. Likevel har Jakob satt dype spor. Det henger sammen med måten jeg har kjent Jakob på. Jeg kjenner Jakob fra familiearbeidet i Fossumkollektivet. Jeg har fulgt Jakob på familiehelger fra han kom inn i behandling til han var ferdig i behandling. Jeg har hørt ham snakke om håp og tvil. Jeg har sett ham mislykkes i det han ønsket. Jeg har sett ham mestre.

Jeg har sett Jakob vokse fra å være en temmelig umoden gutt som tenkte at dette ville det gå greit å fikse, han hadde egentlig ikke noe stort problem, problemene var det egentlig andre som laget, til at han ble en reflektert ung mann som var klar for å stå på egne bein.

Jeg har sett en gutt som har hatt stor betydning for ungdommene rundt seg. Støttende, omsorgsfull og flink til å rose. Jakob kom med gode kommentarer til innlegg fra andre ungdommer, og gjerne til voksne, også. Jeg tror ingen som har vært på familiehelg på Sørmarka sammen med Jakob noen gang kommer til å glemme ham.

Jakob så menneskene rundt seg. Når jeg snakket med Jakob fikk jeg full oppmerksomhet. Han var interessert i det jeg hadde å si. Han var hyggelig. Han var høflig. Noen ganger tenkte jeg at han var så flink til å se andres behov, at han kanskje glemte sine egne.

Jeg har hørt Jakob snakke om familien sin, om de som betød så innmari mye for ham, og som han var så inderlig glad i. Han var så lei seg for å ha såret dem, og så glad for at de fortsatt var der for ham, både lillebroren og foreldrene. Og hunden. Jeg tror Jacob tenkte at Tascha også var en del av familien. Det så i alle fall ut som om hun i aller høyeste grad betraktet ham som en av sin flokk.

Jeg har møtt foreldrene i motgang og medgang. Jeg har sett dem frustrerte når ting har vært vanskelig, og jeg har sett dem lyse opp av stolthet når det har gått bra. Alltid har jeg sett stor kjærlighet og et brennende ønske om at det skulle gå bra for ham de elsker så høyt.

Dessverre er det sånn at noen ganger er ikke all verdens kjærlighet nok.

Og akkurat det er så vondt, så vondt. Jakob visste hva han hadde. Han visste at han var elsket. Han visste at han ville etterlate seg en uendelig stor sorg. At omsorgsfulle, snille Jakob, som bare ville at alle skulle ha det bra, skulle velge bort livet, selv om han visste hvor vondt det ville gjøre andre, er smertefullt å tenke på. Det har ikke vært et lett valg. Det har ikke handlet om affekt. Det har ikke handlet om at noen har gjort ham vondt. Hvordan han har vurdert, vet jeg ikke. Men han valgte. Det var Jakobs valg. Ikke all verdens kjærlighet, ikke drømmen om å bli sykepleier, ikke gode venner og ikke gleden over musikken kunne endre på det.

Jeg har sett Jakob blomstre på scenen. I fjor tulla jeg med ham og sa at nå som behandlinga var over, burde bandet «Two and a Half Men» ha reunion på grillfest på gården en sommer, men kanskje de burde bytte navn, nå som han var blitt voksen. Først kunne de jo hete «Tres Amigos», og en gang i framtida kunne de jo spille under navnet «Tre menn og en baby»... Sånn skal det ikke bli.

Jakobs bursdager har falt sammen med familiehelger. Jeg takka for at jeg fikk komme i bursdagene hans. Og så ble vi enige om at dette årets bursdag heller kunne feires med grillmat i Spydeberg, enn å sitte i ring på Sørmarka. Sånn blir det ikke.

Alt som skulle bli, som ikke blir.

Jeg kan ikke fatte det. Og likevel skal verden gå videre.

Jakob er død.

Vi er mange som sørger.

Han har vært viktig, og er viktig.

For det er ikke sånn at folk slutter å være viktige selv om de ikke fysisk er til stede mer.

Det Jakob har sagt og gjort, det han har betydd for oss han har møtt, det blir ikke borte.

Det er godt å tenke på, selv om dagene akkurat nå er tyngre enn noen egentlig klarer å bære.

Uten pust

er du fortsatt med.

Lyden av en kongle som faller

Vindpustet i nakken

Sangen i radioen

Kaffekoppen

står der og venter

Som om du fortsatt er med

Fortsatt er med