Per og Jakob på Sørmarka for et år siden. |
Noen vil si at han
forlot oss. Og ja, det er mange som føler seg forlatt. For meg er
det likevel sånn at for at jeg i det hele tatt skal ha mulighet til
å forstå det ubegripelige, kan jeg ikke si det. Ikke at han forlot
oss eller gikk bort eller sovnet inn.
Jeg må si at han
døde.
Jakob døde.
Jakob er død.
Likevel er det
nesten ikke til å fatte. Jakob er død. Jakob, den flotte gutten som
har satt spor hos så mange, valgte bort livet. Jeg forstår ordene.
Jeg forstår at det betyr at det er slutt på lune smil og varme
klemmer. Jeg forstår det. Likevel er det nesten umulig å ta inn.
Det er veldig mange
som kjenner Jakob bedre enn meg. Likevel har Jakob satt dype spor.
Det henger sammen med måten jeg har kjent Jakob på. Jeg kjenner
Jakob fra familiearbeidet i Fossumkollektivet. Jeg har fulgt Jakob på
familiehelger fra han kom inn i behandling til han var ferdig i
behandling. Jeg har hørt ham snakke om håp og tvil. Jeg har sett
ham mislykkes i det han ønsket. Jeg har sett ham mestre.
Jeg har sett Jakob
vokse fra å være en temmelig umoden gutt som tenkte at dette ville
det gå greit å fikse, han hadde egentlig ikke noe stort problem,
problemene var det egentlig andre som laget, til at han ble en
reflektert ung mann som var klar for å stå på egne bein.
Jeg har sett en gutt
som har hatt stor betydning for ungdommene rundt seg. Støttende,
omsorgsfull og flink til å rose. Jakob kom med gode kommentarer til
innlegg fra andre ungdommer, og gjerne til voksne, også. Jeg tror
ingen som har vært på familiehelg på Sørmarka sammen med Jakob
noen gang kommer til å glemme ham.
Jakob så menneskene
rundt seg. Når jeg snakket med Jakob fikk jeg full oppmerksomhet.
Han var interessert i det jeg hadde å si. Han var hyggelig. Han var
høflig. Noen ganger tenkte jeg at han var så flink til å se andres
behov, at han kanskje glemte sine egne.
Jeg har hørt Jakob
snakke om familien sin, om de som betød så innmari mye for ham, og
som han var så inderlig glad i. Han var så lei seg for å ha såret
dem, og så glad for at de fortsatt var der for ham, både
lillebroren og foreldrene. Og hunden. Jeg tror Jacob tenkte at Tascha
også var en del av familien. Det så i alle fall ut som om hun i
aller høyeste grad betraktet ham som en av sin flokk.
Jeg har møtt
foreldrene i motgang og medgang. Jeg har sett dem frustrerte når
ting har vært vanskelig, og jeg har sett dem lyse opp av stolthet
når det har gått bra. Alltid har jeg sett stor kjærlighet og et
brennende ønske om at det skulle gå bra for ham de elsker så høyt.
Dessverre er det
sånn at noen ganger er ikke all verdens kjærlighet nok.
Og akkurat det er så
vondt, så vondt. Jakob visste hva han hadde. Han visste at han var
elsket. Han visste at han ville etterlate seg en uendelig stor sorg.
At omsorgsfulle, snille Jakob, som bare ville at alle skulle ha det
bra, skulle velge bort livet, selv om han visste hvor vondt det ville
gjøre andre, er smertefullt å tenke på. Det har ikke vært et lett valg.
Det har ikke handlet om affekt. Det har ikke handlet om at noen har
gjort ham vondt. Hvordan han har vurdert, vet jeg ikke. Men han
valgte. Det var Jakobs valg. Ikke all verdens kjærlighet, ikke
drømmen om å bli sykepleier, ikke gode venner og ikke gleden over
musikken kunne endre på det.
Jeg har sett Jakob
blomstre på scenen. I fjor tulla jeg med ham og sa at nå som
behandlinga var over, burde bandet «Two and a Half Men» ha reunion
på grillfest på gården en sommer, men kanskje de burde bytte navn,
nå som han var blitt voksen. Først kunne de jo hete «Tres Amigos»,
og en gang i framtida kunne de jo spille under navnet «Tre menn og
en baby»... Sånn skal det ikke bli.
Jakobs bursdager har
falt sammen med familiehelger. Jeg takka for at jeg fikk komme i
bursdagene hans. Og så ble vi enige om at dette årets bursdag
heller kunne feires med grillmat i Spydeberg, enn å sitte i ring på
Sørmarka. Sånn blir det ikke.
Alt som skulle bli,
som ikke blir.
Jeg kan ikke fatte
det. Og likevel skal verden gå videre.
Jakob er død.
Vi er mange som
sørger.
Han har vært
viktig, og er viktig.
For det er ikke sånn
at folk slutter å være viktige selv om de ikke fysisk er til stede
mer.
Det Jakob har sagt
og gjort, det han har betydd for oss han har møtt, det blir ikke
borte.
Det er godt å tenke
på, selv om dagene akkurat nå er tyngre enn noen egentlig klarer å
bære.
Uten pust
er du fortsatt med.
Lyden av en kongle
som faller
Vindpustet i nakken
Sangen i radioen
Kaffekoppen
står der og venter
Som om du fortsatt
er med
Fortsatt er med
V A K K E R T, hilsen tante Anne
SvarSlettTusen takk for fine ord om vårt fantastisk flotte barnebarn❣️Vakkert skrevet❗️💔😥
SvarSlettJeg velger å skrive en kommentar til dette fantastiske men så såre innlegget. Jeg kjente ikke Jakob, men jeg har venner som kjente han og som er i dyp sorg nå. Jeg har selv slitt med de samme tingene som han, men klarte å komme meg videre. Til alle dere rundt han, og alle andre - ta vare på hverandre.
SvarSlettJeg ønsker å dele et av de vakreste diktene jeg vet - fra Den Lille Prinsen av Antoine de Saint-Exupéry
“You - you alone will have the stars as no one else has them...In one of the stars I shall be living. In one of them I shall be laughing. And so it will be as if all the stars were laughing, when you look at the sky at night...You - only you - will have stars that can laugh.”
Anne Grethe Skjølseth
Nydelig �� du har virkelig sett Jakob ❣️�� Fantastisk at du gir så mye til alle dere som er rundt ham �� Jeg og antagelig mange med meg som er en skritt lengre ut fra den indre sirkelen synes det er nydelig å se hvordan du setter ord på JAKOB ❣️
SvarSlett