Jeg er hun som ikke var på foreldremøtet ...

Jeg går ofte på kafé. Av og til sammen med andre, men like ofte med bare meg selv. Når jeg har en uventa ledig halvtime og det er en kafé i nærheten, setter jeg meg der. Jeg har alltid ei bok i veska, og jeg liker å lese på kafé. Noen ganger later jeg som jeg leser. Da lytter jeg. Jeg liker å lytte til folk som prater på kafé.

Denne gangen sitter det to venninner ved nabobordet. De har tydeligvis barn i samme klasse. Jeg tipper siste år på ungdomsskole. Mødrene er nemlig veldig opptatt av valg for framtida. Og de er veldig opptatt av foreldremøtet som har vært. Særlig av hun som ikke kom.

- Hun møter aldri opp. Skjønner hun ikke hvor viktig det er å stille opp for barna sine? Hvor viktig det er å vite hvem de er sammen med og hva de driver med, sånn snakker de, damene.

- De snakker om meg, tenker jeg.
Jeg var hun som ikke var på foreldremøtene.

Altså, jeg har vært på foreldremøter. Mange. Både som lærer og som mamma har jeg vært på foreldremøter. Mange av dem var veldig kjedelige, og jeg kan ikke si at jeg alltid deltok med stor entusiasme. Men jeg var der. Det sa skolen at jeg skulle være. Jeg kom til og med hjem som klassekontakt og leder av FAU etter et sånt møte.

Så tok det slutt. Ikke fordi jeg valgte å ikke gå, men fordi jeg aldri visste når foreldremøtene var. Min unge leverte aldri lapper hjemme. Ikke om noe. En gang fikk vi brev i posten om at vi ikke hadde vært på konferansetime. Hadde vi fått brev i posten med innkalling, hadde vi nok vært der, men det er en annen historie.

Damene ved bordet ved siden av er på alle foreldremøter. Men jeg er nesten sikker på at mange av de foreldrene som sjelden eller aldri er på foreldremøter er på møter nok. Møter som angår deres barn, enten det er med skole, barnevern, bup, politi, helsevesen. Det trenger ikke å være rusrelatert, det som utløser møtene. Det skjer mye i barne- og ungdomsliv som de aller fleste, heldigvis for dem, aldri ser.

Noen er så slitne at de ikke orker å møte andre foreldre. De orker ikke å høre en eneste gang til hvor viktig det er å gjøre ting sammen, hvor viktig det er med faste leggetider, hvor viktig det er å stille opp. I går natt stilte de kanskje opp for sin unge da de hentet henne på legevakta, eller de trøstet en sønn som sa han ikke orket å leve.

Mange foreldre er ofte smertelig klar over hvem ungene deres er sammen med, og hva de driver med. Det er derfor de ikke orker å gå på foreldremøter. De er redde for å møte andres fordømmende blikk og kjenne på sin egen utilstrekkelighet.

Jeg satt ganske stille på kafé og lot som om jeg leste. Inne i meg prøvde jeg å telle de usynlige møtene jeg har vært på. Damene ved nabobordet gikk lenge før jeg var ferdig.