Jeg liker ferie. Jeg liker å reise. Jeg liker å se nytt, høre nytt og lukte nytt. Ok, det siste der, det med lukt, er nok ikke helt sant. Jeg er vâr for lukter, og liker kjente lukter best.
Det som er sant, er at jeg liker å gå i fremmede gater, få nye kunstopplevelser og oppdage nye kafeer. Jeg trenger ikke å reise langt for å ha det bra, og jeg velger heller asfalt enn natur.
Så ble livet et annet. Om hverdagene var kaotiske, var feriene enda mer uforutsigbare.
I en periode var det sånn at vi unngikk å si fra til henne at vi reiste bort, rett og slett for at han som var kattepasser skulle slippe å ha henne i huset. Det var nemlig sånn at når vi dro, hadde hun en tendens til å dukke opp, selv om hun egentlig ikke bodde her. Det er skikkelig sårt å tenke på nå, at vi skjulte ting for henne, men den gangen føltes det helt nødvendig.
Så kom perioden da vi ble redde for å reise bort. Vi var redde for hva som kunne skje med henne. Vi var forberedt på det verste hele tida.
Særlig sommerferiene var skumle. Da var dagene lengre, nettene varmere, rusen mer ukritisk. Hver gang vi dro noe sted, var vi forberedt på at vi kanskje måtte pakke sammen og dra hjem på kort varsel.
Vi var aldri i tvil om at vi skulle dra på ferie. Å holde på normaliteten kjentes livsviktig, og vi trengte pauser fra hverdagene.
Vi begynte å feriere på ny måte. Vi dro til det kjente, det vi ikke trengte å utforske. Vi visste hvor trikken stoppa, hvor museene var og hvor det var koselig å spise lunsj. Fra første minutt var vi på ferie.
Vi fikk telefoner. Om overdoser. Om at hun snudde i døra til behandlingsstedet. Om at hun dro tilbake til rus-scenen sin. Vi dro ikke hjem de gangene. Det var ingen ting vi kunne si eller gjøre for å få henne til å endre seg. Akkurat da var rusen det viktigste i hennes liv. Noen ganger hadde vi triste ferier, og rare, men vi dro ikke hjem. Ikke da.
Nå skal vi på ferie igjen. Til en velkjent by. I år kunne vi reist til et nytt og ukjent sted, men vi velger velkjent. Likevel blir det en annerledes ferie. Alle tre ungene har sagt ja til å bli med.
Det hadde jeg aldri trodd for noen år siden, at jeg skulle komme på familieferie igjen. At søsknene skulle ha lyst til å være sammen med hverandre. At de skulle ha lyst til å bruke feriedager sammen med oss. Og denne gangen er det ingen katastrofe om jeg skulle slumpe til å glemme telefonen på hotellet...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar