Noen ganger er jeg usynlig...

Jeg snakker ofte med utestemme inne. Selv om jeg er i litt store rom klarer jeg meg ofte godt uten mikrofon. Jeg har utestemme.

Jeg har ofte noe å si. Noen ganger er det jeg sier fornuftig og viktig. Og gjennomtenkt. Ganske ofte, men ikke alltid, har jeg tenkt mye over det jeg snakker om.

Jeg pleier å være tydelig og klar, og ha en sammenheng i det jeg sier. Det har jeg øvd mye på, særlig fra da jeg jobbet som lærer.

Likevel tenker jeg ofte at jeg er usynlig.
Eller, det heter vel ikke det når man ikke blir hørt.
Hva heter det da, egentlig? Uhørlig? Uhørt? Uviktig?

Jeg sier at pårørende ikke skal brukes. De skal samarbeides med.
Han som sitter på andre sida av bordet nikker enig, og snakker videre om hvordan han mener pårørende konkret kan gjøre behandlingssituasjonen lettere for den rusavhengige.

Jeg forteller hvilken vei jeg har gått, hvilken reise det å være moren til en rusavhengig har vært, og er. Hva valgene jeg har tatt har kosta, på godt og vondt.
- Så fint at det går bra med datteren din, sier folk.

- Pårørende har rett til gode liv, for sin egen del, sier jeg.
- Ja, hvis ikke kan dere ikke være der for noen andre, er en vanlig reaksjon.

- Det er ingen selvfølge at det går bra med pårørende selv om det går bra med ungene. Søvnvansker, angst og uro går ikke over automatisk og tillit kommer ikke av seg selv, sier jeg.
- Men nå kan du slappe av. Det går jo bra med ungen, sier folk.

Jeg sier at for meg er åpenhet nødvendig for ikke å gå til grunne selv.
Det er sjelden noen spør om hva den åpenheten betyr for meg, hva det koster meg.
De fleste lurer på hva ungen min synes om det....

Jeg har utestemme.
Men noen ganger hjelper det ikke i det hele tatt.
Noen ganger er jeg uhørlig. Uhørt. Uviktig.

Usynlig.