- Hvis jeg skal si noe til foreldre, dere eller andre, vil jeg først og fremst si at dere må tenke på dere selv, sier den kloke ungen min.
- Særlig gjelder det når ungdom som er i behandling stikker av, skriver seg ut eller tar tilbakefall, fortsetter hun.
Hun forteller at noe av det første ungdommene lærer i behandling, er at det å ruse seg er deres eget ansvar, deres eget valg.
- Den som stikker av vet at den har et valg. Den vet også hva konsekvensene kan være. Da er det viktig at de som er rundt gir det valget konsekvens. Har ungdommen vært lenge i behandling, finnes det ansatte som kjenner henne godt. Hør på de rådene de kan gi, sier hun videre.
Mye av det samme gjelder selvfølgelig når den som ruser seg ikke er i behandling. Vi tenker tilbake til tida før behandling hjemme hos oss, hvordan det var i vår familie.
- Det var jo litt av det samme. Jeg var klar over at jeg kunne miste familien. Dere sa at hvis du velger å ruse deg kan du ikke være her, minnes hun.
- Og så tror jeg foreldrene må være enige. For meg endra mye seg da begge ble konsekvente, legger hun til.
Nå var det ingen lett vei vi måtte gå. Konsekvensene våre førte til at hun flytta. Vi bekymra oss og savna henne, men vi kunne ikke være med på å opprettholde hennes rusatferd.
- Det er viktig å huske på at når foreldre gir penger, betaler bøter eller kjøper ting til den som ruser seg, er de med på å opprettholde rusatferden. Hvis du vil ha slutt på rusen, gjør det absolutt så vanskelig som mulig å ruse seg. Steng døra og steng banken. Kanskje den enkle løsninga da viser seg å være å ikke ruse seg, sier ungen.
Vi snakker litt om at dette er brutale valgsituasjoner å sette foreldre i. Man kan risikere å ødelegge familien. Man kan risikere at den som ruser seg går ut av døra og ikke kommer tilbake.
- Det er jo greit å tenke over hvem som gjør hva mot hvem. Ungdommen som ruser seg, gjør det mot seg selv, men også mot familien. Når man tenker på det, er det ikke de foreldrene som sier nei som er de slemme, sier ungen, og de kloke tankene gir seg ikke der:
- Jeg synes foreldre bør tenke over hva de hadde godtatt hvis det ikke var rus inne i bildet. Hadde de akseptert å bli behandlet sånn av ungen sin hvis han eller hun ikke hadde et rusproblem? Hadde de akseptert å bli behandlet sånn av andre?, lurer hun på.
Det finnes ikke oppskrifter, men akkurat som med fjellvettreglene som sier at man skal lytte til erfarne fjellfolk, kan man lytte til de som har gått veien før. Man må ta egne valg, og leve med konsekvensene av det, enten man er pårørende eller rusavhengig.
For min del synes jeg det er viktig å si at det at man stenger dører og setter grenser ikke trenger å bety at man kutter all kontakt. Man regulerer rett og slett hva slags kontakt man kan leve med.
- En kan være til stede for ungen sin likevel. Det kan være slemt å si at man ikke skal snakke sammen før den som ruser seg er nykter. Det kommer kanskje aldri til å skje. Man kan ha kontakt likevel, og foreldrene kan støtte opp om gode valg. Og hvis ungdommen ber om hjelp, ordentlig hjelp, hjelp den, men ikke på ungdommens premisser. Fortsett med grensesetting, men hjelp til med å sørge for at ungdommen får hjelp til behandling, avslutter hun.
Et godt og viktig innlegg.
SvarSlettTusen takk ♥️
Slett