Takk til Samarbeidsforum for norske kollektiv

For ei uke siden i dag, våkna jeg til denne utsikten. Jeg var på Guriset på Golsfjellet, som gjest hos Samarbeidsforum for norske kollektiv. De hadde pårørendearbeid på sin agenda, og jeg var invitert for å snakke om hvordan det var å være pårørende, både før, under og etter møtet med institusjonen.

Jeg sa ja til å komme med en gang jeg ble spurt. Det var ikke fordi jeg liker så godt å høre min egen stemme, men fordi jeg er opptatt av at pårørendestemmen blir hørt.
- Jeg er pårørende og jeg har en stemme, pleier jeg å si.
Det i seg selv kvalifiserer meg til å mene noe.

Jeg grua meg litt, for jeg visste at de som satt der, var nettopp dem som er opptatt av pårørendearbeid i sine institusjoner. De er eksperter.
Så tenkte jeg at det er jammen jeg også. Da slutta jeg å grue meg og begynte å glede meg.

Jeg må innrømme at jeg hadde noen fordommer. Akkurat som jeg vet at mennesker i behandlingsapparatet har oppfatninger av hvem vi foreldre er, har jeg føroppfatninger om hvem de er, behandlerne.
Men som vanlig, når man møter opp et sted med noen fordommer innabords, blir de tilbakevist ganske fort når man begynner å snakke sammen.

Jeg var blant venner. Jeg fikk to timer til rådighet, og de gikk fort. Jeg sa mye om hvordan jeg synes pårørende bør bli møtt, og jeg sa noe om hvorfor vi som er pårørende ofte kan virke fiendtlige til behandlingen. Jeg sa noe om hva jeg tror må til for å få pårørende med på laget.

Det skal jeg skrive minst en egen post om seinere, men jeg kan jo røpe at jeg, som vanlig, mener at løsningen er samarbeid....

Jeg er skikkelig glad for at det finnes noe som heter Samarbeidsforum for norske kollektiv. Det viser jo at de også er opptatt av samarbeid. Jeg møtte engasjerte mennesker som ønsker å tilby best mulig behandling til sine pasienter, og som mener at pårørende er viktige. Så viktige at de ga meg to timer.

Jeg er takknemlig og glad. Og jeg er optimistisk, fordi jeg tror det skjer gode ting i behandlingen. Samtidig er jeg litt redd for at kollektivbevegelsen kan komme til å tape i ei tid der behandlingstiden kuttes ned og kravene til strømlinjeformede behandlingsløp skjerpes. Jeg er glad for at kollektivene tilbyr langtidsbehandling og at de bruker tid på sine pasienter. Jeg er glad for at de er opptatt av å ikke bare få bort rusen, men å grave dypere ned i årsakene og at de ruster sine beboere for et liv utenfor institusjon.

Det er jeg takknemlig for. For er det noe jeg som pårørende vet, er det at det ikke finnes raske løsninger på store og sammensatte problemer.

Tanker før en begravelse

Alle følelser er lov, har jeg hørt gjentatt utallige ganger de siste årene. Det er nemlig noe som blir sagt igjen og igjen når det er samlinger i regi av Fossumkollektivet. Det er noe vi trenger å bli minnet på, vi som er der. Alle andre også, forresten. Alle følelser er lov.

De siste to ukene har jeg kjent på nærmest hele spekteret av følelser. Jeg har vært i sjokk, jeg har vært sint, jeg har vært lei meg. Jeg har ledd og jeg har grått. Jeg har gått rundt og mumla for meg sjøl. Jeg har banna. Jeg har kjefta. Jeg har trøsta.

Det er så mye jeg gjerne skulle sagt.

- Dette er ingen god løsning, skulle jeg sagt.

- Du har så mye ugjort. Du betyr så mye for andre. Du er så viktig.

- Det er mange som blir berørt av dette, skulle jeg sagt.

- Du blir så høyt savnet, sorgen er så uendelig stor.

Jeg skulle forhandlet, selvfølgelig. Jeg skulle sagt at det er verdt å gi det en sjanse til, dette merkelige livet. Jeg skulle sagt at bittesmå lyspunkt kan forandre store, mørke rom.

Jeg hadde sikkert dratt voksenkortet, og sagt at det blir bedre. Det er ofte sånt vi sier, vi som har levd en stund. Vi vet at noen ting går over, eller i alle fall blir til noe vi kan leve med.

Jeg hadde sikkert kjeftet litt. Og bønnfalt. Jeg hadde prøvd å argumentere og leite fram gode ting. Hadde det måttet bestikkelser til, hadde jeg brukt dem. Hadde jeg kunnet tvinge fram en annen løsning, hadde jeg prøvd det.

Jeg tror ikke at det hadde hjulpet det minste.

Jeg tror ikke all verdens argumenter kunne fått Jakob til å velge livet.

Han valgte en løsning jeg på ingen måte synes er bra.

- F*en, Jakob, ville jeg sagt,

- Dette er for dumt. Dette er for leit. Dette er for alltid.

Jeg synes Jakob gjorde et dumt valg. Et trist valg. Men det var hans valg.

Kloke, snille, gode Jakob tok et valg som gjorde livet vanskeligere for mange.

Kloke, snille, gode Jakob valgte bort seg selv.

Alle følelser er lov. Det er lov å beundre Jakob for det talentene han hadde og for den store omsorgen han viste andre. Det er lov å smile når man tenker på morsomme ting han har sagt og gjort. Det er lov å le. Det er lov å gråte.

Samtidig er det lov å være sint. Det er lov å tenke at Jakob valgte en dum løsning.

Det gjør ikke Jakob mindre verdifull at han tok et valg de fleste av oss synes er dårlig.

Det gjør ham ikke mindre verdifull. Det gjør ham hel.

Hele mennesker tar noen ganger valg andre ikke kan forstå.

Hele mennesker gjør både bra og dårlige ting.

Hele mennesker har gode sider og mindre bra sider.

I morgen skal jeg i Jakobs begravelse. Jeg gruer meg. Jeg er ikke flinkt til avskjeder. Jeg er ikke flink til å akseptere at ting tar slutt. Jeg er ikke klar.

- Det er ikke sånn det skulle være, har jeg lyst til å si.

Jakob, som jeg var så heldig å se bli voksen, skulle blitt enda «voksnere», fått seg utdanning, kjæreste, barn og sikkert hund. Sånn blir det ikke. Livet ble for kort til det.

Livet til Jakob ble kortere enn det som var forventet og det alle rundt ham ønsket. Likevel var det langt nok til at han har satt spor. Han var snillere og mer omsorgsfull enn det mange rekker å være gjennom et langt liv. Han hadde erfaringer andre må bruke atskillig flere år på å få, på vondt og på godt.

Den smilende, gode Jakob hadde også et mørke. Et mørke han kjempet med og mot. Jakob kjente på alle sidene av livet. Og det arbeidet han nedla for å forstå seg selv og endre seg selv, er det stor grunn til å beundre. Ikke mange rekker å gå så grundig inn i seg selv i løpet av livet.

Jeg er ikke klar. Jeg er ikke ferdig snakka. Jeg sørger.

Jeg sørger over det som ikke ble. Jeg sørger over den flotte, unge mannen jeg gjerne ville ha blitt bedre kjent med. Jeg sørger med alle som sitter igjen, både familie og venner. Jeg sørger over Jakob og over tidligere sorger jeg har kjent, og kjenner.

Jeg er takknemlig og glad over å ha fått kjenne en del av Jakob. Han er viktig, og han kommer til å fortsette å være det. Han har satt spor. Livet hans er over, men Jakob er med oss, de levende. Og selv om livet hans var kort, var det helt: Det var hele hans liv.

Orda sitter langt inne. De gjør det når ting ikke er opplagt svart eller hvite. Jeg er fortsatt litt i sjokk. Jeg er litt sint. Og jeg er usigelig trist.

Jeg minnes Jakob, med alt sitt lys og alt sitt mørke.

Og til alle som savner Jakob, vil jeg minne om dette:

Alle følelser er lov.

Jakob var en fantastisk fin fyr. Ikke gjør som Jakob.

Vi har ingen flere å miste

Vi som har, eller har hatt, barn i rusbehandling i Fossumkollektivet, knytter bånd. Vi knytter bånd til andre foreldre, og vi knytter bånd til ungdommene vi møter.

Jeg har møtt mange ungdommer. Noen har jeg blitt godt kjent med. Andre har jeg bare sett i gruppe med andre ungdommer. Og hørt.

I det, at jeg har hørt deres historier, ligger et bånd og en nærhet. De har vært modige, stått opp og delt sine tanker og følelser. De har delt frykt og glede.

En av disse er B. Hun lærte meg noe viktig da hun fortalte om noe av det som trigget henne med alkohol. Noe jeg har tatt med meg videre. Det hun sa, er hennes historie. Den skal ikke jeg fortelle. Det jeg kan si, er at hun påvirket meg. Mitt relativt beskjedne alkoholinntak ble enda sjeldnere etter å ha hørt henne snakke. Hun satte spor.

Nå er hun død. Hun også. Hun la ikke skjul på at hun strevet og kjempet.
B er en av dem som tapte.

Flokken min, den store flokken min med Fossummødre, Fossumfedre og Fossumungdommer, sørger. Igjen har vi blitt minnet om hvor skjørt livet er.
Vi blir sjokkerte. Vi blir redde. Men mest av alt blir vi uendelig triste.

Ord om Jakob

Per og Jakob på Sørmarka for et år siden.

Noen vil si at han forlot oss. Og ja, det er mange som føler seg forlatt. For meg er det likevel sånn at for at jeg i det hele tatt skal ha mulighet til å forstå det ubegripelige, kan jeg ikke si det. Ikke at han forlot oss eller gikk bort eller sovnet inn.

Jeg må si at han døde.

Jakob døde.

Jakob er død.

Likevel er det nesten ikke til å fatte. Jakob er død. Jakob, den flotte gutten som har satt spor hos så mange, valgte bort livet. Jeg forstår ordene. Jeg forstår at det betyr at det er slutt på lune smil og varme klemmer. Jeg forstår det. Likevel er det nesten umulig å ta inn.

Det er veldig mange som kjenner Jakob bedre enn meg. Likevel har Jakob satt dype spor. Det henger sammen med måten jeg har kjent Jakob på. Jeg kjenner Jakob fra familiearbeidet i Fossumkollektivet. Jeg har fulgt Jakob på familiehelger fra han kom inn i behandling til han var ferdig i behandling. Jeg har hørt ham snakke om håp og tvil. Jeg har sett ham mislykkes i det han ønsket. Jeg har sett ham mestre.

Jeg har sett Jakob vokse fra å være en temmelig umoden gutt som tenkte at dette ville det gå greit å fikse, han hadde egentlig ikke noe stort problem, problemene var det egentlig andre som laget, til at han ble en reflektert ung mann som var klar for å stå på egne bein.

Jeg har sett en gutt som har hatt stor betydning for ungdommene rundt seg. Støttende, omsorgsfull og flink til å rose. Jakob kom med gode kommentarer til innlegg fra andre ungdommer, og gjerne til voksne, også. Jeg tror ingen som har vært på familiehelg på Sørmarka sammen med Jakob noen gang kommer til å glemme ham.

Jakob så menneskene rundt seg. Når jeg snakket med Jakob fikk jeg full oppmerksomhet. Han var interessert i det jeg hadde å si. Han var hyggelig. Han var høflig. Noen ganger tenkte jeg at han var så flink til å se andres behov, at han kanskje glemte sine egne.

Jeg har hørt Jakob snakke om familien sin, om de som betød så innmari mye for ham, og som han var så inderlig glad i. Han var så lei seg for å ha såret dem, og så glad for at de fortsatt var der for ham, både lillebroren og foreldrene. Og hunden. Jeg tror Jacob tenkte at Tascha også var en del av familien. Det så i alle fall ut som om hun i aller høyeste grad betraktet ham som en av sin flokk.

Jeg har møtt foreldrene i motgang og medgang. Jeg har sett dem frustrerte når ting har vært vanskelig, og jeg har sett dem lyse opp av stolthet når det har gått bra. Alltid har jeg sett stor kjærlighet og et brennende ønske om at det skulle gå bra for ham de elsker så høyt.

Dessverre er det sånn at noen ganger er ikke all verdens kjærlighet nok.

Og akkurat det er så vondt, så vondt. Jakob visste hva han hadde. Han visste at han var elsket. Han visste at han ville etterlate seg en uendelig stor sorg. At omsorgsfulle, snille Jakob, som bare ville at alle skulle ha det bra, skulle velge bort livet, selv om han visste hvor vondt det ville gjøre andre, er smertefullt å tenke på. Det har ikke vært et lett valg. Det har ikke handlet om affekt. Det har ikke handlet om at noen har gjort ham vondt. Hvordan han har vurdert, vet jeg ikke. Men han valgte. Det var Jakobs valg. Ikke all verdens kjærlighet, ikke drømmen om å bli sykepleier, ikke gode venner og ikke gleden over musikken kunne endre på det.

Jeg har sett Jakob blomstre på scenen. I fjor tulla jeg med ham og sa at nå som behandlinga var over, burde bandet «Two and a Half Men» ha reunion på grillfest på gården en sommer, men kanskje de burde bytte navn, nå som han var blitt voksen. Først kunne de jo hete «Tres Amigos», og en gang i framtida kunne de jo spille under navnet «Tre menn og en baby»... Sånn skal det ikke bli.

Jakobs bursdager har falt sammen med familiehelger. Jeg takka for at jeg fikk komme i bursdagene hans. Og så ble vi enige om at dette årets bursdag heller kunne feires med grillmat i Spydeberg, enn å sitte i ring på Sørmarka. Sånn blir det ikke.

Alt som skulle bli, som ikke blir.

Jeg kan ikke fatte det. Og likevel skal verden gå videre.

Jakob er død.

Vi er mange som sørger.

Han har vært viktig, og er viktig.

For det er ikke sånn at folk slutter å være viktige selv om de ikke fysisk er til stede mer.

Det Jakob har sagt og gjort, det han har betydd for oss han har møtt, det blir ikke borte.

Det er godt å tenke på, selv om dagene akkurat nå er tyngre enn noen egentlig klarer å bære.

Uten pust

er du fortsatt med.

Lyden av en kongle som faller

Vindpustet i nakken

Sangen i radioen

Kaffekoppen

står der og venter

Som om du fortsatt er med

Fortsatt er med

Etter deg

 

Tiden stanset.

Den som skulle lege alle sår

åpnet en avgrunn

rev opp stingene

stakk kniver i hjertet.

Jeg leter etter svar.

Jeg roper

Jeg hvisker

Jeg trygler

Det er ekko i alle rom.

Er du der,

i tomrommet?

spør jeg.

Eller er kanskje jeg?

Jeg vet ikke lenger hvor jeg begynner.

Jeg vet ikke lenger hvor du slutter.

Dette går ikke over.

Du går ikke over.

Noen dager har jeg få ord. Når dagene ikke henger sammen, gjør ikke ordene det heller. Dette er en sånn dag. I dag er tankene mine et annet sted. I dag er ordene borte. De kommer tilbake. En flott, ung mann jeg har kjent, gjør det ikke.

Kom gjerne med advarsler, men legg bort fordommene, vær så snill!

.
Jeg synes det er bra at det blir advart mot økende bruk av GHB blant ungdom. Skikkelig bra, synes jeg det er. Likevel leser jeg artikkelen "Sjansen for at vi mister unge gutter og jenter er stor" med en aldri så liten bismak.

Ikke fordi den advarer mot bruk av GHB.
Ikke fordi den sier at dette er et stoff man ser at brer om seg i ulike miljøer.
Det er fint å gjøre oss oppmerksom på det.

Det som gjør at jeg reagerer er dette sitatet fra artikkelen:

For noen helger siden var det fire GHB-overdoser bare ved akuttmottaket i Arendal.

Det gjør politioverbetjent i Agder politidistrikt, Torbjørn Trommestad, bekymret.

– Det handler ikke lenger om narkomane ungdom. Dette er ungdom som studerer, jobber og de har god inntekt. Vi snakker om sønnene og døtrene til helt vanlige familier, sier Trommestad til TV 2.

Det handler ikke lenger om narkoman ungdom, men om sønnene og døtrene til helt vanlige familier, står det.
Jeg måtte lese det mer enn en gang. Jeg måtte lese det høyt for meg selv for å skjønne hva det er som står der. Uten at jeg helt forstår det.

Jeg håper det er en klønete formulering, enten fra journalisten eller fra den siterte politioverbetjenten.
Jeg håper virkelig ikke at en politioverbetjent i 2019 ønsker å være med på å spre fordommer om hva slags familier de narkomane ungdommene kommer fra.
Jeg håper heller ikke det innebærer et syn på at det er verre når "vanlige" ungdommer tar overdoser enn når våre narkomane barn gjør det.

Det er kjempebra med informasjon. Det er ikke bra når det å gå ut med informasjon til "vanlige familier" oppleves som et spark til oss som er foreldre til rusavhengig ungdom.

Jeg leser at siden min datter ble narkoman, er ikke min familie vanlig.
Jeg leser at ungdom som studerer, jobber og har god inntekt ikke er narkomane.
Og jeg blir enda mer lei meg.

Kanskje jeg overreagerer. Men jeg er ikke den eneste. Flere jeg vet om har reagert på akkurat det samme. Vi er ganske såre, vi som er foreldre til de narkomane barna. Dette er ikke første gangen vi møter denne typen utsagn. Vi har nemlig blitt møtt av mange andre som også har ment at det må være noe galt med oss, siden det gikk som det gikk: At vi neppe kan være en vanlig familie.

I løpet av de årene vi har slitt med rus, har jeg blitt kjent med veldig mange andre familier med de samme utfordringene som vi har hatt. Jeg har møtt foreldre fra mange forskjellige yrker, også politi. Rus kan nemlig ramme over alt, i alle typer familer.

Når jeg har sittet i samlinger med foreldre, har det riktig nok slått meg mange ganger at vi er uvanlige, vi som sitter der:
Vi er uvanlig utholdende.
Vi gjør en uvanlig stor innsats for barna våre.
Vi er uvanlig tilgivende.
Og vi er uvanlig tøffe.

Fortsett å spre informasjon. Det er kjempeviktig. Men ikke vær med på å spre noe som kan oppfattes som fordommer mot familier som rammes av rus. Det finnes det mer enn nok av fra før.