Noen ganger tenker jeg at det er for mange ord i verden, og at det er alt for mange som roper med store stemmer. Som mor til en rusavhengig opplever jeg å være med i en gruppe der vi har små, små stemmer, som nesten ikke høres. Dette er mitt rom. Dette er min stemme.
mandag 25. mars 2019
Takk til Samarbeidsforum for norske kollektiv
For ei uke siden i dag, våkna jeg til denne utsikten. Jeg var på Guriset på Golsfjellet, som gjest hos Samarbeidsforum for norske kollektiv. De hadde pårørendearbeid på sin agenda, og jeg var invitert for å snakke om hvordan det var å være pårørende, både før, under og etter møtet med institusjonen.
Jeg sa ja til å komme med en gang jeg ble spurt. Det var ikke fordi jeg liker så godt å høre min egen stemme, men fordi jeg er opptatt av at pårørendestemmen blir hørt.
- Jeg er pårørende og jeg har en stemme, pleier jeg å si.
Det i seg selv kvalifiserer meg til å mene noe.
Jeg grua meg litt, for jeg visste at de som satt der, var nettopp dem som er opptatt av pårørendearbeid i sine institusjoner. De er eksperter.
Så tenkte jeg at det er jammen jeg også. Da slutta jeg å grue meg og begynte å glede meg.
Jeg må innrømme at jeg hadde noen fordommer. Akkurat som jeg vet at mennesker i behandlingsapparatet har oppfatninger av hvem vi foreldre er, har jeg føroppfatninger om hvem de er, behandlerne.
Men som vanlig, når man møter opp et sted med noen fordommer innabords, blir de tilbakevist ganske fort når man begynner å snakke sammen.
Jeg var blant venner. Jeg fikk to timer til rådighet, og de gikk fort. Jeg sa mye om hvordan jeg synes pårørende bør bli møtt, og jeg sa noe om hvorfor vi som er pårørende ofte kan virke fiendtlige til behandlingen. Jeg sa noe om hva jeg tror må til for å få pårørende med på laget.
Det skal jeg skrive minst en egen post om seinere, men jeg kan jo røpe at jeg, som vanlig, mener at løsningen er samarbeid....
Jeg er skikkelig glad for at det finnes noe som heter Samarbeidsforum for norske kollektiv. Det viser jo at de også er opptatt av samarbeid. Jeg møtte engasjerte mennesker som ønsker å tilby best mulig behandling til sine pasienter, og som mener at pårørende er viktige. Så viktige at de ga meg to timer.
Jeg er takknemlig og glad. Og jeg er optimistisk, fordi jeg tror det skjer gode ting i behandlingen. Samtidig er jeg litt redd for at kollektivbevegelsen kan komme til å tape i ei tid der behandlingstiden kuttes ned og kravene til strømlinjeformede behandlingsløp skjerpes. Jeg er glad for at kollektivene tilbyr langtidsbehandling og at de bruker tid på sine pasienter. Jeg er glad for at de er opptatt av å ikke bare få bort rusen, men å grave dypere ned i årsakene og at de ruster sine beboere for et liv utenfor institusjon.
Det er jeg takknemlig for. For er det noe jeg som pårørende vet, er det at det ikke finnes raske løsninger på store og sammensatte problemer.
torsdag 21. mars 2019
Tanker før en begravelse
lørdag 16. mars 2019
Vi har ingen flere å miste
Vi som har, eller har hatt, barn i rusbehandling i Fossumkollektivet, knytter bånd. Vi knytter bånd til andre foreldre, og vi knytter bånd til ungdommene vi møter.
Jeg har møtt mange ungdommer. Noen har jeg blitt godt kjent med. Andre har jeg bare sett i gruppe med andre ungdommer. Og hørt.
I det, at jeg har hørt deres historier, ligger et bånd og en nærhet. De har vært modige, stått opp og delt sine tanker og følelser. De har delt frykt og glede.
En av disse er B. Hun lærte meg noe viktig da hun fortalte om noe av det som trigget henne med alkohol. Noe jeg har tatt med meg videre. Det hun sa, er hennes historie. Den skal ikke jeg fortelle. Det jeg kan si, er at hun påvirket meg. Mitt relativt beskjedne alkoholinntak ble enda sjeldnere etter å ha hørt henne snakke. Hun satte spor.
Nå er hun død. Hun også. Hun la ikke skjul på at hun strevet og kjempet.
B er en av dem som tapte.
Flokken min, den store flokken min med Fossummødre, Fossumfedre og Fossumungdommer, sørger. Igjen har vi blitt minnet om hvor skjørt livet er.
Vi blir sjokkerte. Vi blir redde. Men mest av alt blir vi uendelig triste.
tirsdag 12. mars 2019
Ord om Jakob
Per og Jakob på Sørmarka for et år siden. |
lørdag 9. mars 2019
Etter deg
Noen dager har jeg få ord. Når dagene ikke henger sammen, gjør ikke ordene det heller. Dette er en sånn dag. I dag er tankene mine et annet sted. I dag er ordene borte. De kommer tilbake. En flott, ung mann jeg har kjent, gjør det ikke.
mandag 4. mars 2019
Kom gjerne med advarsler, men legg bort fordommene, vær så snill!
Jeg synes det er bra at det blir advart mot økende bruk av GHB blant ungdom. Skikkelig bra, synes jeg det er. Likevel leser jeg artikkelen "Sjansen for at vi mister unge gutter og jenter er stor" med en aldri så liten bismak.
Ikke fordi den advarer mot bruk av GHB.
Ikke fordi den sier at dette er et stoff man ser at brer om seg i ulike miljøer.
Det er fint å gjøre oss oppmerksom på det.
Det som gjør at jeg reagerer er dette sitatet fra artikkelen:
For noen helger siden var det fire GHB-overdoser bare ved akuttmottaket i Arendal.
Det gjør politioverbetjent i Agder politidistrikt, Torbjørn Trommestad, bekymret.
– Det handler ikke lenger om narkomane ungdom. Dette er ungdom som studerer, jobber og de har god inntekt. Vi snakker om sønnene og døtrene til helt vanlige familier, sier Trommestad til TV 2.
Det handler ikke lenger om narkoman ungdom, men om sønnene og døtrene til helt vanlige familier, står det.
Jeg måtte lese det mer enn en gang. Jeg måtte lese det høyt for meg selv for å skjønne hva det er som står der. Uten at jeg helt forstår det.
Jeg håper det er en klønete formulering, enten fra journalisten eller fra den siterte politioverbetjenten.
Jeg håper virkelig ikke at en politioverbetjent i 2019 ønsker å være med på å spre fordommer om hva slags familier de narkomane ungdommene kommer fra.
Jeg håper heller ikke det innebærer et syn på at det er verre når "vanlige" ungdommer tar overdoser enn når våre narkomane barn gjør det.
Det er kjempebra med informasjon. Det er ikke bra når det å gå ut med informasjon til "vanlige familier" oppleves som et spark til oss som er foreldre til rusavhengig ungdom.
Jeg leser at siden min datter ble narkoman, er ikke min familie vanlig.
Jeg leser at ungdom som studerer, jobber og har god inntekt ikke er narkomane.
Og jeg blir enda mer lei meg.
Kanskje jeg overreagerer. Men jeg er ikke den eneste. Flere jeg vet om har reagert på akkurat det samme. Vi er ganske såre, vi som er foreldre til de narkomane barna. Dette er ikke første gangen vi møter denne typen utsagn. Vi har nemlig blitt møtt av mange andre som også har ment at det må være noe galt med oss, siden det gikk som det gikk: At vi neppe kan være en vanlig familie.
I løpet av de årene vi har slitt med rus, har jeg blitt kjent med veldig mange andre familier med de samme utfordringene som vi har hatt. Jeg har møtt foreldre fra mange forskjellige yrker, også politi. Rus kan nemlig ramme over alt, i alle typer familer.
Når jeg har sittet i samlinger med foreldre, har det riktig nok slått meg mange ganger at vi er uvanlige, vi som sitter der:
Vi er uvanlig utholdende.
Vi gjør en uvanlig stor innsats for barna våre.
Vi er uvanlig tilgivende.
Og vi er uvanlig tøffe.
Fortsett å spre informasjon. Det er kjempeviktig. Men ikke vær med på å spre noe som kan oppfattes som fordommer mot familier som rammes av rus. Det finnes det mer enn nok av fra før.
Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå
I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...
-
. I de to og et halvt årene min unge har vært i rusbehandling i Fossumkollektivet, har jeg vært i behandling hos familieteamet. Det er...
-
Vargen ylar i nattens skog, han vill men kan inte sova. Hungern river hans vargabuk och det er kallt i hans stova. Du varg, du varg...
-
Noen ganger får jeg spørsmål om hva pårørende trenger. Det er et stort spørsmål, og nesten umulig å svare på. Det er jo ikke akkurat sån...