Da jeg mista håpet...

Vi sto klare til å gå inn på Gropius Bau-museet i Berlin, da telefonen fra ruskonsulenten kom. Hun hadde kjørt ungen til avrusning. Hun var sliten, så sliten at hun hadde møtt opp til avtalen. Så sliten at hun nesten tok imot hjelp. Nesten.

For hun snudde. Hun var redd. Hun ble dratt mellom ruslivet, som selv om det var ubehagelig, hadde noe trygt og velkjent ved seg, og behandling.  Hun hadde vært på tre ukes avrusning før, så helt ukjent var ikke det som ventet heller, men det var, i tillegg til å være ubehagelig, også utrygt.

Ruskonsulenten var forbanna. Ikke på ungen min, for hun hadde virkelig prøvd å gå inn døra. Hun var forbanna på de som tok dem imot.
- Hadde de bare brukt et par minutter til, tror jeg hun hadde gått inn, sa hun, ruskonsulenten som den sommeren var en av de mest betydningsfulle personene i mitt liv.

De hadde riktignok fått en ny avtale to dager etter. Men med den ukritiske rusatferden min unge hadde den sommeren, var to dager en evighet full av farer.

Der, på trappa til Gropius Bau, mista jeg håpet.
Jeg tror vi gikk inn på museet. Mannen min sier det.
Jeg husker ikke hva jeg så der. Jeg husker ikke at jeg har vært der.

Akkurat det er veldig rart. Jeg har vært der senere, også, flere ganger, men hver gang er det som å komme til et helt ukjent sted. Jeg er helt sikker på at jeg ikke har vært der før, fram til jeg ser hvordan kulehullene fra krigen danner et helt spesielt mønster i veggen på bygningen. Da skjønner jeg at jeg har vært der, men jeg husker det ikke. Verken den dagen jeg mistet håpet eller senere besøk ser ut til å være i stand til å feste seg i hukommelsen min.

Men kroppen husker. Jeg fryser på den trappa. Hver gang, selv om det er sol.
Og så husker jeg hvordan det var å miste håpet. Uten at jeg kan beskrive det, for håpløsheten tar bort ordene. I alle fall er det sånn for meg.

Heldigvis var ikke håpet borte så lenge. Jeg tror vi er skapt sånn, vi mennesker, at når vi mister et håp, kommer det nye til. I alle fall synes jeg det er en god tanke.

Og ungen fikk tilbake håpet, hun, også. Og motet. Motet til å gå inn den skumle døra og møte det som ble begynnelsen til en forandring...

Kunsten å ha ferie fra første minutt

Jeg liker ferie. Jeg liker å reise. Jeg liker å se nytt, høre nytt og lukte nytt. Ok, det siste der, det med lukt, er nok ikke helt sant. Jeg er vâr for lukter, og liker kjente lukter best.

Det som er sant, er at jeg liker å gå i fremmede gater, få nye kunstopplevelser og oppdage nye kafeer. Jeg trenger ikke å reise langt for å ha det bra, og jeg velger heller asfalt enn natur.

Så ble livet et annet. Om hverdagene var kaotiske, var feriene enda mer uforutsigbare.

I en periode var det sånn at vi unngikk å si fra til henne at vi reiste bort, rett og slett for at han som var kattepasser skulle slippe å ha henne i huset. Det var nemlig sånn at når vi dro, hadde hun en tendens til å dukke opp, selv om hun egentlig ikke bodde her. Det er skikkelig sårt å tenke på nå, at vi skjulte ting for henne, men den gangen føltes det helt nødvendig.

Så kom perioden da vi ble redde for å reise bort. Vi var redde for hva som kunne skje med henne. Vi var forberedt på det verste hele tida.

Særlig sommerferiene var skumle. Da var dagene lengre, nettene varmere, rusen mer ukritisk. Hver gang vi dro noe sted, var vi forberedt på at vi kanskje måtte pakke sammen og dra hjem på kort varsel.

Vi var aldri i tvil om at vi skulle dra på ferie. Å holde på normaliteten kjentes livsviktig, og vi trengte pauser fra hverdagene.

Vi begynte å feriere på ny måte. Vi dro til det kjente, det vi ikke trengte å utforske. Vi visste hvor trikken stoppa, hvor museene var og hvor det var koselig å spise lunsj. Fra første minutt var vi på ferie.

Vi fikk telefoner. Om overdoser. Om at hun snudde i døra til behandlingsstedet. Om at hun dro tilbake til rus-scenen sin. Vi dro ikke hjem de gangene. Det var ingen ting vi kunne si eller gjøre for å få henne til å endre seg. Akkurat da var rusen det viktigste i hennes liv. Noen ganger hadde vi triste ferier, og rare, men vi dro ikke hjem. Ikke da.

Nå skal vi på ferie igjen. Til en velkjent by. I år kunne vi reist til et nytt og ukjent sted, men vi velger velkjent. Likevel blir det en annerledes ferie. Alle tre ungene har sagt ja til å bli med. 

Det hadde jeg aldri trodd for noen år siden, at jeg skulle komme på familieferie igjen. At søsknene skulle ha lyst til å være sammen med hverandre. At de skulle ha lyst til å bruke feriedager sammen med oss. Og denne gangen er det ingen katastrofe om jeg skulle slumpe til å glemme telefonen på hotellet...

Det gjør vondt. Og setter spor. (en takk til Kim)

Det gjør vondt... at du aldri valgte oss

Det gjør vondt...tårene rant som en foss

Det gjør vondt...at det satte spor

Det gjør fortsatt vondt...at det kanskje aldri gror

 - Kim Johansen, Fossumungdom

Vi som var på familiehelg på Sørmarka var vitne til sterke historier, fortalt av sterke ungdommer, sterke foreldre og sterke søsken. Så sterke at de tør å dele historiene sine. Det krever mot.

Da alle var samlet i festsalen lørdag kveld, var det Kims tur. Foran fullsatt sal delte han en tekst han har skrevet selv. En rap. Han bød på seg selv, og ga publikum en opplevelse vi ikke kommer til å glemme så lett.

Jeg pleier å ha lett for å finne ord. Det jeg følte da, gjør det vanskelig. Kims tekst var så sterk. Så naken. Så vond. 

Det er fortellingen om en liten gutt som opplevde ting barn ikke skal oppleve. Det er fortelling om svik og om smerte. Samtidig var Kims opptreden en forestilling om håp. Han setter ord på det vonde, han står oppreist, han tar grep om livet sitt, og han gjør det så innmari bra!

Kjære Kim, takk for at du delte. Og takk for at jeg har fått lov til å dele teksten din her.

Jeg gleder meg til å høre mer fra deg, for etter å ha sett deg i aksjon på lørdag, er jeg overbevist om at siste ord ikke er sagt (eller rappet) fra din side.

Jeg så en utrolig talentfull, modig ung mann på scenen. Jeg tipper at mange flere vil oppleve mer fra Kim i tida som kommer, og da skal jeg skryte litt og si jeg så ham før dem …. Jeg, og de andre som var på familiehelg.

Kjære Kim, fortsett å berøre oss. Skriv viktige tekster om vonde ting. Og om gode. Bruk talentet ditt. Jeg, og flere med meg, gleder oss til å høre fortsettelsen.

Det var så utrolig godt å høre på deg. 

Det gjorde vondt. 

Og det satte spor.

Takk!

Her er teksten, skrevet av Kim Johansen. Merk dere navnet!

Satte spor

Jeg vokste opp med en mor som var drita
Som ubevisst ga meg penger for det jeg krita
Når du sto der med en kjøkkenkniv
Burde du visst hvilke spor du satte i mitt liv
Døddrukken på sofaen svarte du ikke
Men på beina og rusa holdt du på å klikke
Alt jeg ville var å stikke...
Med alle minnene i hodet
Begynte jeg å tenke
Nå ser du hvor langt jeg dro det
Du tok ikke i mot hjelp fra barnevernet
Så tenk tilbake hvorfor jeg ble fjernet
Alkoholen var alt du så
Hvorfor tenkte du ikke på livet vi kunne få
Om du bare hadde snudd deg
Og begynt å gå
Ser tilbake på alt jeg ville ha
Alle tinga jeg ønska som du aldri ga
Fikk vite om en rytmefeil i hjertet
Og det overrasker ikke
Om det kommer av all sorg og smerte

Ref.*2
Det gjør vondt... at du aldri valgte oss
Det gjør vondt...tårene rant som en foss
Det gjør vondt...at det satte spor
Det gjør fortsatt vondt...at det kanskje aldri gror

Jeg hadde det ikke særlig lett
Skulle ønske jeg fant en knapp hvor det sto "slett"
Du var for rusa til å mate våre katter
Tok ikke ansvar for dem
Og så har du fått en datter
Med en gang ble hun tatt bort
Det gjorde ikke noe med deg
Men det traff meg fort
Likevel er jeg glad du ikke tok abort
For endelig så du speilet og hadde forstått
Når henne en dag trenger noen som trøster
Og mora ikke kommer
Vil jeg stille opp for min lillesøster
Spurte deg om hvem som er min far
Men selv ikke du visste hvem han var

Ref*2

Det gjør vondt... at du aldri valgte oss
Det gjør vondt...tårene rant som en foss
Det gjør vondt...at det satte spor
Det gjør fortsatt vondt...at det kanskje aldri gror

Kor e alle helter hen?

.

Jeg vet ikke hvor alle helter er. Absolutt ikke. Men jeg vet at denne helga befant noen av dem seg på Sørmarka. Fossumkollektivet arrangerte nemlig familiehelg for østfoldavdelingene.

I den store festsalen sitter ungdom i behandling og søsken på hver sin langside av rommet. På kortsidene sitter mødregruppa og fedregruppa. Jeg sitter i mødregruppa for niende gang. Dette er min siste familiehelg. 

Ni ganger har jeg vært vitne til ungdom som forteller sine rus- og/eller behandlingshistorier. Jeg har hørt mødre sette grenser de aldri hadde trodd de skulle klare å sette. Jeg har hørt fedre fortelle om angst og søvnløshet. Jeg har sett søsken gjøre seg synlige igjen, etter å ha stått i skyggen av en rusavhengig søster eller bror i en årrekke.

Det er alltid sterkt når noen deler. Når en mor reiser seg opp og forteller sønnen at han ikke kan flytte hjem dersom han avbryter behandlingen, rører det ved mange. Noen får mot til å gjøre det samme. Andre ville aldri valgt den løsningen. Men ingen blir møtt med fordømmelse.

Når en far viser fram sin fortvilelse og forteller hvor redd han er for hvordan det skal gå videre, gjør det noe med oss som hører på. Det som deles er ekte og i øyeblikket. Ærlighet står i fokus. Og ærligheten er ofte tøff og brutal. Men sammen med ærligheten står kjærligheten. Det er fordi man er glad i hverandre og er villige til å investere tid i hverandre familiemedlemmene velger å bruke helgen til å møtes.

Det er sterke historier som fortelles. Og det er trygt å fortelle om det utrygge på familiehelg. Mødregruppa, fedregruppa og søskengruppa passer på hverandre. Ungdommene blir ivaretatt i avdelingene.

Historiene som blir fortalt, er ikke mine å dele. Det som sies på Sørmarka, blir på Sørmarka. Men jeg kan si noe om hva jeg opplever, hva det gjør med meg. Den omsorgen og fellesskapet jeg har fått ta del i, er helt unikt. Den rausheten og forståelsen jeg har møtt fra folk som i utgangspunktet var fullstendig ukjente, er gull verdt.

Hver gang jeg har vært på Sørmarka, har jeg reist hjem med en sterkere tro på at forandring er mulig, og at behandling nytter. OK, kanskje går det ikke på første forsøk, eller andre, men at de flotte ungdommene jeg har møtt på familiehelger kan bli til flotte og samfunnsnyttige voksne, er jeg ikke i tvil om, selv om de har bagasje i kofferter, ryggsekker og søppleposer. Selv om de har levd liv som ligger langt unna det de fleste av oss trenger å forholde oss til.

Og at skjøre, eller til og med brutte familierelasjoner, kan heles, har jeg vært vitne til mange ganger. Det er jeg uendelig takknemlig for. Det koster å knytte bånd på nytt. Det innebærer å be om tilgivelse, gi tilgivelse, sette grenser, gjøre seg sårbar. Det er ikke lett. Men heltene på Sørmarka har i alle fall gjort en solid innsats denne helga, også.

Brev til meg selv, ved behandlingsstart

Hvis jeg hadde fått et brev i handa fra en annen pårørende den gangen ungen min dro i behandling, hva ville jeg ønsket at det sto der? Jeg fikk det spørsmålet for en stund siden, og det har jeg tenkt ganske mye på.

Først tenkte jeg at det viktigste var å få tydelig og klar beskjed om hva hun skulle gjennom i behandlingen og hvordan jeg best kunne støtte opp om det.

Fortsatt synes jeg det er viktig, men enda viktigere ville det vært å bli sett som en person med egne behov, en som trenger støtte, og ikke bare være en.

Det måtte vært klart og direkte, og ikke helsevesenaktig. Helsevesenaktig hadde i alle fall jeg fått mer enn nok av. Jeg fikk aldri det brevet jeg gjerne skulle hatt, men jeg kan forestille meg at jeg ville hatt nytte av noe sånt som dette:

Kjære pårørende,

Jeg vet ikke hvem du er, eller hvem du er pårørende til. Jeg vet ikke hvordan akkurat du har det. Jeg vet ikke hvor sliten du er, hvor redd du er, hvor lei du er. Jeg vet ikke hvor den du bryr deg om skal i behandling, eller hva som er hans eller hennes historie.

Men jeg vet noe om hvordan det var for meg da min datter dro i behandling. Kanskje kjenner du igjen noe av det jeg sier, men det er ikke sikkert, for vi pårørende kommer i alle varianter, akkurat som dem vi er pårørende til.

Jeg skjønner at du er bekymra. Jeg skjønner at du lurer på om dette er et tilbud som passer for den du er glad i. Vil de som skal jobbe med henne se henne som den hun er? Vil de klare å hjelpe henne? Hvordan kan de vite hva akkurat hun trenger, når de ikke kjenner henne?

Tidligere har du kanskje listet deg rundt og prøvd å organisere verden så godt du har kunnet. Du vet hva du skal gjøre for å roe henne ned, få henne til å spise, avlede oppmerksomhet. Nå skal noen andre overta alle jobbene du har hatt.

Det kan være fristende å gi de ansatte råd om hvordan de skal behandle ungen din. Det er klart det er noen opplysninger det er viktig å gi, men mest sannsynlig skjønner de ansatte mye mer enn det du tror. Dette er faget deres. Dette jobber de med hver eneste dag. Og selv om alle har sitt individuelle særpreg, har rusavhengige mye felles. De lyver og manipulerer. De er redde for forandring. De benekter.

Gi de ansatte en sjanse. Når ungen din klager på opplegget eller sier at ingen forstår henne, eller at hun er på feil sted: Ikke la deg lede inn i fristelse. Ikke støtt henne med en gang hun klager, selv om du er redd for at hun skal rømme eller skrive seg ut. Be henne ta det opp med de ansatte. Gi behandlingen en sjanse. Det er kanskje nettopp dette som er hennes sjanse. 

Og hvis jeg skal være helt ærlig: Dette er ikke bare hennes sjanse. Det er din sjanse, også. Din sjanse til å ta livet ditt tilbake. Til nå har du kjempet for ungen din, for rettighete hennes, verdigheten hennes, livet hennes. Hvis du er som meg, har du prøvd å forandre både prinsessa og halve kongeriket. Uten å lykkes, og nå er dere her.

Jeg håper at du tar imot muligheten og starter på en reise for å forandre deg selv. Du har smertelig erfart at du ikke klarer å forandre noen andre. Du har rett til et godt liv. Du har rett til å sette grenser for ungen din. For rusen. Det betyr ikke at du elsker henne mindre. Det betyr at kjærligheten som du har utøvd til nå alene ikke kurerer rusavhengighet. Nå må kanskje kjærligheten få nye uttrykk, også.

Det er vanskelig å få til endring uten støtte fra andre. Nå har du muligheten. Ta i mot all hjelp du kan få. Hvil deg. Ta tilbake hverdagen din. Stol på det du hører når du er ute og flyr: Fest din egen oksygenmaske først. Hvis du ikke kan puste, kan du ikke hjelpe noen andre.

Det er ikke lett. Forandring er vanskelig for alle. Det er skummelt å gi fra seg kontrollen. Men noen ganger er forandring både lurt og nødvendig. Og best av alt: Forandring smitter.

Med alle gode ønsker om alt godt

Jeg mener noe om brukermedvirkning

At jeg mener noe, kommer vel ikke akkurat som et sjokk på dem som kjenner meg. Jeg mener noe om mye, nesten hele tida.

Denne gangen mener jeg noe om brukermedvirkning, Fossumkollektivet og pårørendearbeid. Det er Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse som har en artikkelserie om brukermedvirkning, og jeg var så heldig at jeg ble spurt om jeg ville mene noe. Det ville jeg, jo, og sammen med lederen for familiearbeidet ved Fossumkollektivene, Tor-Magne Bakke, sier jeg noe om nettopp dette.

Har du lyst, kan du lese artikkelen, den finner du her:

Om brukermedvirkning: Fossumkollektivet.

De andre artiklene i serien er også verdt å lese.

Helse i hver pelsdott

Å ha et dyr eller to å forholde seg til, har vært godt når det har storma i livet. Når jeg har hatt aller mest lyst til å krype under dyna og bare bli der, har de kommet med irriterende krav om mat. Den som har hørt en katt mase, vet at det bare er å gi seg. Den gir seg nemlig ikke.

I noen år snakka jeg ganske mye med katter. Eller til. For det var jo ikke akkurat sånn at de svarte med ord. Men den jevne duringa en sovende katt hadde, og har, har en beroligende effekt på meg, og jeg trengte å bli beroliget ganske ofte.

Å ha noen å holde på, klappe på og hviske til, var gull verdt. En jeg visste hvor var, i alle fall mesteparten av tida. Det hendte jo at jeg satt oppe om natta, som en bekymra kattemamma, og venta. Noen ganger tulla jeg litt med at sånn er det for oss som har dyr som er musavhengige...  

Jeg er ikke aleine om å ha stor glede av selskap med dyr. Mange har det, uansett hva slags livssituasjon de er i.

Litt spesielt for oss som er foreldre til rusavhengige, er at mange av oss overtar dyra til ungene våre, enten fordi de ikke klarer å ta seg av dem selv, eller fordi de drar i behandling og ikke kan ha med seg dyr. Jeg kjenner for eksempel mange foreldre som har hunder av raser de aldri ville valgt selv. Ja, en del av dyra har navn foreldra aldri ville valgt selv, heller...

Ei jeg kjenner fikk både en stor hund og en stor edderkopp i fanget. Begge var hårete, men det var bare en hun trengte å gå tur med. Edderkoppen var for så vidt også grei nok, bare den fikk sine tre grasshopper servert jevnlig.

Selv har jeg valgt mitt eget dyr, eller det vil si, det var katten Hroar som i sin tid valgte meg. Det er mye godt selskap i et dyr. De tåler det du sier, uansett. Det er plass til mange tårer i en katt, og det er helse i hver pelsdott.

Grenser gir ikke alltid ønsket resultat

Siden jeg nå en gang har bevega meg litt i grenseland i bloggen allerede, kan jeg jo fortsette litt til.

Selv om man setter grenser, er det ikke gitt at det går sånn som man hadde tenkt. Da vi stilte krav om at ungen skulle levere urinprøver, for eksempel, førte det riktignok til at hun holdt seg borte fra hasj. Det var for så vidt ønsket resultat. Det vi ikke hadde tatt med i beregningen, var at hun endret rusmønster og fant fram til stoffer som gikk fortere ut av systemet. Det kan jeg trygt si at var et uønska resultat.

Da vi la fram betingelser for at hun kunne bo hjemme og fortsatt ha gratis kost og losji, valgte hun å flytte. Vi syntes våre krav var rimelige og enkle: Å stå opp hver dag og komme hjem hver natt uten å være rusa. I vår verden var det det soleklare valget hun burde ta.

Vi tenkte vel ganske lenge at det å stille vanlige, enkle krav ville føre til ønska atferdsendring. All logikk tilsier jo at man velger å bo gratis og spise gratis hvis man kan. Jeg erfarte fort at logikk og rus ikke kommuniserer noe særlig bra...

Så kan man jo tenke at det å sette grenser for en rusavhengig er bortkasta, det virker jo ikke likevel. Og ja, jeg må ærlig innrømme at det hendte at det slo meg at de eneste som måtte ta konsekvensen av grensene var oss voksne. Vi måtte ut på grensepatrulje for å kontrollere, og vi måtte sanksjonere. Noen ganger var vi så slitne at vi ikke orka å sette flere grenser, selv om det kanskje hadde vært fornuftig. Vi hadde mer enn nok med å passe på at grensene som var satt ble overholdt, og orka i hvert fall ikke å håndheve flere.

Likevel er jeg en som sier at tydelige grenser er viktige. OK, det virka ikke hos oss, direkte, men det kunne ha gjort det. Da hadde det vært dumt å ikke prøve.

Og så er det den viktige biten med å overleve selv - ved å sette grenser som gjør at man kan føre tilnærmet normale liv, uten å tilrettelegge for rus og uten å måtte dekke over andres atferd. Det er slitsomt og uforutsigbart å leve grenseløse liv, enten man er ungdom eller voksen.

Og noe som er veldig viktig: Selv om grensene ikke førte til ønsket atferdsendring hos ungen, førte de til endring. Ved å sette grenser, overlot vi til ungen å ta ansvar for sin egen rus. Vi ble igjen tydelige voksne som ikke lot oss manipulere.

Jeg kan ikke forandre på andre enn meg selv. Men når jeg forandra meg, førte det til endring hos andre, også hos ungen. Hun slutta ikke med rus, men hun respekterte at vi ikke ville ha rusen i våre liv. Hun visste at det ikke var noen vits i å be oss om noe, hvis ikke det samtidig innebar hjelp til å endre livet sitt.

Ved å sette grenser for kontakt, måtte jeg tenke over hva som måtte til for at jeg skulle kunne ha et godt liv, selv om ungen min valgte en vei jeg ikke kunne støtte. Jeg måtte komme fram til at jeg fortjente et godt liv, uavhengig av hvordan hun hadde det. Jeg måtte sette grenser, der jeg overlot valget til henne. Jeg valgte aldri bort henne, men jeg sa hva som måtte til for at hun skulle kunne være i vårt hus. Det høres brutalt ut, og det er det. Men det var livsnødvendig.

Jeg forsona meg med at jeg ikke kunne reparere henne. Jeg slo ikke hånda av henne, men jeg sa noe om hva slags kontakt vi kunne ha. Hun visste hvor jeg var, og at jeg var der. Hun visste at hun kunne få hjelp, men ikke til å fortsette å ruse seg.

Jeg slo ikke hånda av henne, men jeg nekta å leie henne fram til kirkegården.