Ettervern for pårørende

Når ungdom er i behandling i Fossumkollektivet, brukes det mye tid på å snakke om tiden etterpå - om hvordan man skal bevare nykterheten når man kommer tilbake til hverdagen. Ungdommene oppfordres til bl.a. å bruke selvhjelpsgrupper og å bli kjent med sine tilbakefallstegn.

Da min unge var i behandling, tenkte jeg mye å det med ettervern. For meg selv. Det er jo ingen selvfølge at vi som er nærstående klarer å praktisere det vi har lært når det stormer.

Mange ungdommer tar tilbakefall. Mange pårørende opplever at det er lett å gå tilbake til livet sånn som det var før, der all oppmerksomhet dreier seg om den som ruser seg. Det er lett å sette eget liv på vent igjen, og gjøre akkurat de samme tingene man gjorde før, uten at det hjelper denne gangen, heller.

Jeg mener at det er en reell fare for at også pårørende tar tilbakefall selv om det går bra med den man er pårørende til. For meg er det sånn at når jeg er ekstra sliten, går jeg lett tilbake til gamle mønstre, kontrollbehovet mitt vokser og jeg synes det er vanskelig å sortere hva som er viktig og hva som er bagateller. Energien min går med til å bekymre meg, stresse og organisere. Det er ikke et godt sted å være.

I Fossumkollektivets venner har vi snakket mye om ettervern for pårørende. Hva skjer når ungdommen ikke er i kollektivet mer, enten fordi hen har fullført behandling, avbrutt behandling eller hen dør? Hvem kan vi pårørende snakke med da, som forstår akkurat hvordan vi har det?

Nå har vi gjort noe mer enn bare å snakke. Nylig utdannet vi det første kullet med likepersoner i Fossumkollektivets venner, eller pårørenderessurs, som vi har valgt å kalle det. Det betyr at når pårørende er ferdige med familiearbeidet i Fossumkollektivet, vil de, om de ønsker det, bli kontaktet av en av oss, som kan snakke litt om tiden etterpå og dele bekymringer.

Utdanningen til pårørenderessurs forutsetter at man har gjennomgått Fossumkollektivets familiearbeid, med en egen kurshelg på toppen av det. Man må ha et avklart forhold til egen historie, og ikke stå midt i stormen selv. For å sikre at rett pårørende kobles på rett ressurs, og at ingen av våre dyrebare pårørenderessurser sliter seg ut, vil kontaktetableringen gå gjennom en koordinator.

Den primære oppgaven er altså å følge opp pårørende som har hatt ungdom i behandling i Fossumkollektivet.

Videre vil pårørenderessursen også kunne være en ressursperson ut mot andre pårørende i sin egen kommune, bidra med informasjon om pårørendes situasjon til de som måtte trenge det, være brukerrepresentanter i ulike sammenhenger og lede selvhjelpsgrupper.

Det er fortsatt ting som må på plass, men vi har altså over 20 ferske, flinke og ivrige pårørenderessurser rundt om i landet som er klare til å gjøre en innsats for andre pårørende. Det er en skikkelig god start.

Bra folk rundt bordet

.

Fulltallig MusTCare kompetansegruppe samlet, fra høyre: Bjørn Ingar Pedersen, Anne Malerbakken, Hans Petter Solli, Angelica Kjos og Vigdis Løbach. Foto: Bjørn Ingar Pedersen.

Jeg har tidligere fortalt at jeg er med i en kompetansegruppe tilknyttet Hans Petter Sollis forskningsprosjekt om implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team. Jeg hadde blanda følelser da jeg sa ja til å sitte i gruppa, siden musikk og musikkterapi ligger langt utenfor det jeg kan noe om.

Imidlertid er jeg glad for at jeg sa ja. Det at jeg med min pårørendestemme får være med på å komme med innspill til studien, synes jeg er skikkelig bra. Ofte er pårørende i sånne sammenhenger noen man har med fordi man synes man må, men her opplever jeg at mine innspill blir tatt alvorlig, og jeg ser at det er med på å sette preg på arbeidet.

Noen ganger i året er kompetansegruppa samla og kommer med innspill og ideer, sist for et par dager siden. Det slo meg da vi satt rundt bordet, at vi samla sett sitter på en enorm kompetanse, og jeg gleder meg til å være med på den spennende fasen prosjektet går inn i.

Jeg har lært, og lærer, mye, og kommer til å mene mer om mulighetene musikkterapi gir for å styrke relasjonen mellom bruker og pårørende.

Men først skal Hans Petter i gang med å bearbeide dataene han har samla inn, og etter hvert skal han publisere funnene sine. Fram til det er det mulig å se presentasjonen av prosjektet her.

Jeg tror jeg tar en tur inn i komfortsona, jeg

Det er ikke feil å utfordre seg selv. Det er ikke feil å lære nye ting, møte utfordringer, bestige fjell. Det er ikke det. Det er bare det at alt maset om å gå ut av komfortsona hele tida irriterer meg. Det irriterer meg ikke like mye som bruken av ordet robust, men ganske mye.

Det er så innmari lett å si til folk som sliter med å mestre livet at de må gå ut av komfortsona. Hele tida skal vi strekke oss etter noe mer, noe nytt, noe annet. Og det er alltid utafor komfortsona.

For noen år siden var jeg så sliten, så trist, så lei, at jeg knapt orka å stå opp. Jeg gjorde det, det fantes tross alt katter som skulle mates og jobb som måtte gjøres. Jeg sto opp. Nesten hver dag.

Når noen snakka om komfortsoner på den tida, ble jeg lei meg. Og aggressiv. Inne i meg. For jeg sa det ikke høyt. Det orka jeg ikke.

Jeg orka ikke å si at jeg gikk ut av komfortsona i det jeg satte beina på gulvet om morgenen. Jeg orka ikke å si at jeg var ute av komfortsona det meste av dagen, og at jeg gleda meg til at jeg skulle tilbake til komfortsona, pakke dyna godt rundt meg og hvile.

Ting var så turbulent, så trist, så skummelt, så slitsomt, at jeg trengte ikke å bestige fjell for å utvide komfortsona mi. Jeg hadde lyst til at den skulle være passe stor, sånn at den omfatta stua og hagen min og yndlingskafeen min. Noe særlig mer trengte jeg ikke å bli utfordret til.

Jeg trengte å være i komfortsona. Jeg trengte å være trygg og komfortabel. Jeg hadde nok spenning. Jeg utfordra grenser fordi jeg måtte. Ikke fordi jeg ville vokse.

- Nå får det f*en meg være nok, hender det at jeg har lyst til å rope når noen snakker om komfortsoner.
Jeg er på et godt sted i livet. Jeg trives. Jeg er trygg. Jeg er i komfortsona, og den er ikke kvalmende trang.
Det er skikkelig deilig. Hvorfor i all verden skal jeg gå ut av den?

Jeg finner helt sikkert noe å strekke meg etter. Noe jeg vil forandre. Men noen ganger er det helt greit å gå over ei slette. Det trenger ikke å være høyder hele tida. Når man har balansert på kanten av stupet, er det helt greit å ta en pause. Det er helt greit å være fornøyd. Det er helt greit å være i komfortsona.

- Pass på din egen komfortsone, får jeg lyst til å si.
- Gå ut, gå inn, gå opp, gå ned. Og la meg være i fred i min.

I dag skal jeg ta en pause fra verden. Jeg skal ikke gjøre en eneste ting som utfordrer meg. Jeg skal ikke ta noen vanskelige telefoner, lære noe nytt, tenke på vanskelige ting. I dag skal jeg ta en pause. Med katt. Med bok. Med teppe. Med te. Godt planta i komfortsona.

Pårørendedag - i dag igjen ....

I går var det den nasjonale pårørendedagen. Det er fint med sånne dager, synes jeg. Det er fint å sette fokus på alle oppgaver pårørende tar på seg.

Noen oppgaver blir utført av pårørende fordi de har tid, lyst, kompetanse og overskudd. Å handle for mormor, for eksempel, er noe man gjør uten å tenke over det, kanskje på vei hjem fra jobben. Å måtte ta seg fri fra jobben for å passe på at mormor ikke setter fyr på kjøkkenet, er ikke like greit. Det koster tid, penger og helse å passe på mormorer eller ektefeller som har demenssykdom, men som ikke har fått tilstrekkelige omsorgstilbud på plass.

Det er fint med dager som setter fokus på dette.

I dag vet jeg om foreldre som er ute og leiter etter ungene sine. Ungdom som burde vært i rusbehandling, men som ikke har plass. De venter. Mens de venter, er de pårørende en del av utrykningsapparatet rundt. De henter og bringer, prøver å få på plass avtaler, prøver å få tak i boligtjenesten. Det er pårørende som lever i konstant usikkerhet. Siden de er i beredskap døgnet rundt, har telefonen nesten blitt en kroppsdel og skuldrene har vokst dem over hodet. De trenger noen å snakke med, noen å lære av. De trenger å ta livene sine tilbake. Alle har rett til et godt liv, også pårørende til rusavhengige.

Det er fint med dager som setter fokus på dette.

Jeg kjenner folk som organiserer livet sitt i vaktturnus for å passe på at den psykisk syke sønnen ikke skal velge bort livet. Jeg kjenner foreldre som knapt husker hva ferie er. De får ikke nok avlastning til sine syke barn. De friske barna i familien vet forresten heller ikke hva ferie er.

Det er fint med dager som trekker fram disse historiene.

Vi trøster, vi bærer, vi organiserer og våker.
Vi gjør det hver eneste dag.
Det er fint med dager som gir ekstra oppmerksomhet, det er det, men for veldig mange er hver dag en pårørendedag. Og det er pårørendehverdager det er flest av.

Verdensdagen for selvmordsforebygging

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om selvmord. Jeg hadde tenkt å si noe om hvorfor det er ekstra nært for nettopp oss som er pårørende på rusfeltet. Jeg hadde tenkt å si noe om rusutløst depresjon. Jeg hadde tenkt å si noe om at våre barn ligger høyt på selvmordsstatistikken ikke bare fordi de mister dømmekraften i rus, men også fordi de, i motsetning til veldig mange andre, vet hvordan de kan ta sitt eget liv.

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om sorg. Jeg hadde tenkt å minne oss på å ta vare på hverandre. For det er innmari viktig å ta vare på hverandre. Jeg hadde tenkt å si noe å om prøve å formidle håp til de håpløse og tenne små lys i svarteste natta.

Bruk ord, hadde jeg tenkt å si. Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Med noen. Gjør det farlige mindre farlig. Ikke vær alene. Finn noen.

I hele dag har jeg tenkt at jeg skulle si noe klokt nettopp i dag. Fordi det er verdensdagen for selvmordsforebygging.

Jeg har prøvd og prøvd, men i dag er ikke orda på mitt parti.
Det har vært for mange i år. Det var for mange i fjor. Og året før det. Og før det.
Jeg har for mange navn å plassere inn i statistikken. For mange navn bare i år.
Og det er ikke til å holde ut.

Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Gjør det farlige mindre farlig.
Gjør hver dag til en dag for selvmordsforebygging.

Kjære Unge Venstre - det er noe jeg vil si

 

Unge Venstre kan det med å lage kule buttons. Dette er mine favoritter.

Jeg vet at dere har fått mange mail fra sånne som meg, fra oss som er mødre, fedre, søsken, eller på annen måte nærstående til rusavhengige, og som mener noe om deres "Legalize it"-button.

Jeg hadde ikke tenkt å si noe om det, siden jeg vet at mange andre har gjort det. Jeg hadde ikke det, men det har seg sånn at det irriterer meg akkurat så mye at jeg må få det ut, det sure, sinte og triste det vekker i meg. Som mamma til en rusavhengig har jeg kjent på nok surt, sint og trist at jeg vet at det ikke blir bedre av å være stille.

Først av alt - å være for legalisering av cannabis er en ærlig sak. Det er en sak jeg er uenig i, for selv om jeg f.eks forstår argumentet om å komme den store, svarte økonomien til livs, tror jeg ikke dette er veien å gå. Ikke tror jeg det vil redusere skadevirkninger, heller. Men altså - det at noen mener noe annet enn meg, er helt greit. Dere er jo heller ikke alene om å ta et standpunkt for legalisering.

At noen mener at moderpartiet må holde dere i ørene, er jeg heller ikke enig i. Ikke når det kommer til meninger og retten til å ytre dem. At jeg, hvis jeg var Venstre, kanskje ville sagt at jeg ikke aksepterte at alt materiellet deres skulle deles ut i mitt navn under skoledebattene, er en annen sak. Hvis jeg var mora di, ville jeg sagt at man må tenke seg om når man skal fri til førstegangsvelgere. Særlig når det, for oss som står utenfor, ser ut som om det å ta vare på sistegangsvelgerne er en vel så viktig oppgave for deres parti akkurat nå. 

Det jeg reagerer på, er at dere har laga en kul legaliseringsbutton. En button som signaliserer at det å røyke hasj er kult. Og det er det for noen. Men å ta med seg det budskapet til ungdom på videregående skole, synes jeg er usmakelig og ukult. Dere kan si hva dere vil om meninga bak og at det er mer nyansert: Det jeg ser er en kul button som underbygger kule myter.

Og ja, jeg mener helt oppriktig at det er en kul button. Akkurat som de andre jeg ser på nettsida deres. Dette kan dere. Jeg har f.eks lyst til å gå iført "Hjelp dem" hver dag resten av livet. 

Å bruke ytringsfriheten til å være for legalisering, synes jeg som sagt er helt greit. Selv om jeg er uenig. Jeg synes ikke noen skal nekte dere å debattere dette. Jeg synes ikke at voksne med andre meninger skal bestemme over dere.

Jeg påberoper meg imidlertid min rett til ytre meg mot budskapet dere sender ut med deres "Legalize it"-button. Jeg synes den er usmakelig. Jeg synes den sender ut et buskap om at cannabis er kult, og bare det. Det reagerer jeg på. Det vil jeg ikke at skal spres på skolene.

Men det, si det, men ta hele debatten. Ta med i betrakninga at cannabis i dag er farligere enn før. Ta med i betraktinga at legalisering ikke nødvendigvis fjerner den svarte økonomien. Ta med i betraktninga at omkostningene er store for noen. Jeg regner selvfølgelig at dere allerede har tatt de diskusjonene, og likevel har landa på standpunktet at legalisering er riktig, selv om mange er uenige. Og tenk over hvilke virkemidler dere bruker. Akkurat nå, i denne saken, synes jeg dere bommer.

Det at jeg bruker min ytringsfrihet mot deres kampanje, betyr ikke at jeg vil kneble dere. Jeg vil at ungdom og voksne skal fortsette å kjempe for det de synes er viktig. Jeg vil at vi skal prøve å forandre det vi ikke synes er bra. Vi står foran et lokalvalg om ganske kort tid, der mange saker som er viktige for folks hverdag skal avgjøres. Lokalt. Legalisering er ikke en av de sakene. Det er derimot rusomsorg i kommunene, og tilbud til pårørende. Det er sikring av skoleveier og fritidstilbud til ungdom.

Det irriterer meg at jeg sitter her og er sur på deres kampanje, uten at jeg egentlig aner om Venstre lokalt mener noe viktig om rusomsorg her jeg bor. Det irriterer meg at jeg, som enda ikke har bestemt meg for hvilket parti jeg skal stemme på, har med meg denne saken i bakhodet når jeg skal lese programmet. Det irriterer meg!

Det er en ærlig sak å være for legalisering. Det er en uærlig sak å framstille det som bare kult. Og det er umoralsk å spre det til ungdom.

Tre år har gått ...

Da ambulansepersonellet erklærte at

her var det ingenting å gjøre,

var jeg på museum og så på bilder fra en annen tid.

Etterpå spiste jeg is,

det var varmt den dagen.

Du ble kaldere og kaldere

mens jeg gikk på konsert etter konsert.

Kvelden var varm,

men ikke så varm at jeg ville sitte ute,

så da telefonen kom,

satt jeg på bar

med en iskald øl en varm kveld

Alle de glade sommermenneskene

gjorde at jeg ikke hørte telefonen,

men jeg så den.

Den natta ble vi kaldere,

både du og jeg,

men det var bare jeg som frøys.

 

Ut av komfortsona - inn i podkaststudio

Den aller siste dagen i juli, som kanskje også var den varmeste, dro jeg og Ungen til Oslo for å møte Jeanette Flagstad. Vi er en del av det samme nettverket, "Usynlige tigre".

Jeanette står bak "Usynlige tigre-podden", en ny podkastserie som på ulike måter skal belyse temaer som angår rusfeltet, med hovedvekt på pårørenderollen. Ungen og jeg skulle delta i innspillingen av episode nummer to.

Jeg skal ikke si så mye om innholdet, men at det først og fremst dreier seg om å være pårørende, er vel ingen overraskelse.
Jeg synes vi klarte oss temmelig bra. Vi fikk selvfølgelig ikke snakka om alt vi gjerne skulle sagt, til det er en episode alt for lite, men noe viktig var vi innom.

Og litt morsomt når jeg hører gjennom nå, er at vi på siste spørsmål fra Jeanette, om hva vi gleder oss over i dag, tar det helt bokstavelig og gir et svar om nettopp den aktuelle dagen. Sånn går det når man er vant til å tenke "bare for i dag" og ta nettopp en dag av gangen.

Vil du høre? Da finner du podkasten her.

Sommeren 2016, tilbakeblikk

Døden

var mange steder det året.

I en sykeseng

I havdypet

I et land langt borte

og på et hotellrom.

Det var et travelt år for døden

og harde kår for sorgen.

Solformørkelsene kom oftere

Fuglene sang lavere

Til og med katten holdt seg inne

som om den været fare

Regnet var tyngre enn vanlig

og vinden slemmere

Både den store bjerka og jeg mistet grener

og røttene satt løsere i jorda

Det var det året

høsten kom om våren

og syrinene ikke varslet sommeren

men ble til lukten av minner i en skuff

Det året tiden ble en annen

dagene ble så lange så lange,

som om kronologien hadde opphørt

Det året det var trangt å puste

og det var ekko i alle rom.

Den sommeren var lyset lysere

enn noe jeg noen gang hadde sett,

så lyst at det stakk i øynene,

var det,

så lyst at jeg ikke orket se

Den sommeren jeg sto mellom to sorger

en jeg gikk fra

og en som kom nærmere.

Den sommeren gulrøttene grodde seg størst

og katten malte høyere enn noen gang før

Jeg vannet

jeg klappet

Jeg trakk for gardinene.

Sorgen banka ikke på min dør

Sorgen brøyt seg inn

rev ned dørkarmen

knuste vinduene

Og jeg,

jeg var åpen for stormen

for flommen

for jordskjelvet

og for alle brannene.

(hentet fra diktsamlingen som kommer når den kommer, og som mest sannsynlig heter "Alle de dagene jeg ikke døde")

En annerledes bursdag. Jeg har planta en osp.

.

En liten, spinkel osp er på plass i hagen.

I dag skulle Jakob feiret at han ble 21 år.
Da Jakob fylte 18 år, sto han på en stol midt i den store salen på Sørmarka. Det var familiehelg på Fossumkollektivet. Rundt om sto vi andre. Ungdommer, mødregruppa og søskengruppa sang bursdagssangen for Jakob.

Det samme gjorde vi da han fylte 19. Og 20.
For akkurat ett år siden lo vi litt av det, Jakob og jeg. En litt alternativ måte å feire bursdager på, var vi enige om.

- Jeg har blitt så vant til å være med på bursdagen din, at det blir rart til neste år, sa jeg.
- Du kan bli med til neste år. Vi tar det på grillfesten på Gården, helt frivillig, sa Jakob.
Vi hadde en avtale.

I går var jeg på grillfest på Gården. Det var hyggelig å se igjen stedet, og møte noen kjente. Det var hyggelig å møte mest ukjente, også. Det viser at verden går videre.

Men det var ingen bursdagsfeiring.
Jakob var ikke der.
Jakob tok sitt eget liv 8. mars.

Etter Jakob er det mye som er det første. I dag er første bursdagen uten ham.
Jeg vet at familie og venner har vært på grava hans og hatt sin egen minnestund. Jeg vet at de så inderlig ønsket at dagen var en helt annen.

Jeg tenker ofte på Jakob. Det er fortsatt vanskelig å forstå at han valgte som han gjorde. Fortsatt kjefter jeg litt ut i lufta av og til.
- Du brøyt avtalen om bursdag på gården, sa jeg i dag.
Litt sint og veldig trist.

Jeg har sett på minnefilmen pappaen til Jakob har satt sammen.
Jeg smilte mye. Og jeg tørka noen tårer.

Og så har vi planta en osp. En spinkel, liten osp er det. Den kommer rett fra skogen.
Når står den der,ved siden av en rogn.
Rogna er Michaels tre. Når jeg går forbi, klapper jeg litt på den.

Ospa er Jakobs tre. Siden osp har lyd i seg, tenkte jeg at den kunne passe.
Vi skal passe på den, sånn at den blir stor og sterk og ringler med bladene sine.
Vi skal vanne den og nære den og håpe at den trives. Vi skal klappe på den når vi går forbi.

Michaels tre står i bur, siden rådyra har vist ganske stor interesse for den.
Den kan nok hende at Jakobs tre må i bur også, fram til det blir stort nok til å klare seg selv. Noen skader av livet kommer den nok til å få. Det er ikke alt man kan beskytte verken trær eller folk fra, men vi skal gjøre så godt vi kan.

Det ser litt stusslig ut akkurat nå.
Forhåpentligvis har det lille treet vokst seg sterkere til neste år.

Det er så trist akkurat nå.
Forhåpentligvis er sorgen snillere til neste år.

Uten pust
er du fortsatt med.
Lyden av en kongle som faller
Vindpustet i nakken
Sangen i radioen
Kaffekoppen
står der og venter
Som om du fortsatt er med
Fortsatt er med

Jeg var på Fossumkonferansen 2019

.

Panelsamtale, fra venstre Eirin, Thea, Reidar Hjermann, Mats, Vigdis.

Jeg hadde glemt hvor travel mai er. Tida strekker ikke til til alt jeg har lyst til. Det er ikke det at jeg har for mange jern i ilden, jeg har ikke det, men for mange fingre i jorda - det har jeg på denne tida av året.

Derfor, altså, heller enn å blogge har jeg sådd gulrøtter og salat. Men ikke rødbeter. Det har jeg ikke rukket, og vinduskarmen gror over av meterbønner, squash og noe jeg ikke husker hva er.

Derfor, altså, har jeg enda ikke sagt et eneste ord om Fossumkonferansen jeg var på i forrige uke. Jeg skal det. Jeg noterte og tenkte. Jeg har tenkt at jeg må si noe om hvorfor jeg tror at langtidsbehandling er livsviktig for unge mennesker. Og for pårørende. Jeg må si noe om hvordan det er å være vanlige foreldre og igjen og igjen måtte forholde seg til statistikk der vi ikke akkurat kommer godt ut. Jeg må si noe om det flotte tilbudet vi som er så heldige at vi får ungene våre i behandling i Fossumkollektivet får - enda en gang må jeg si det.

Men ikke i dag. I dag må jeg potte om pelargoniaene mine. Tro meg, de er mer forsømt enn denne bloggen.

Men altså. Jeg var på Fossumkonferansen. Jeg fikk til og med si noen ord. At jeg sa at jeg at da ungen min kom i behandling, dreit jeg i hva de gjorde i behandlinga, får så være. (Man skal vel ikke si sånt når man sitter i et panel og er voksen, at man driter i noe, mener jeg.) Akkurat da hadde jeg bare ikke andre ord, for det var så viktig for meg å si at jeg måtte tenke på min egen behandling - du vet, det med å feste sin egen oksygenmaske først. Og det at hva som skulle skje i hennes behandling, måtte jeg overlate til fagfolk. Jeg måtte rett og slett stole på at de hadde kunnskapen og virkemidlene som skulle til. Jeg hadde det i hvert fall ikke.

Jeg fikk for liten tid, selvfølgelig, det er aldri nok tid, men jeg tror jeg fikk sagt noen viktige ting:

- At når man får et rusproblem i familierollen, blir mammarollen en helt annen enn det man forestiller seg at den skal være. Og papparollen. Og søskenrollen. For rus rammer hele familien og alle nærstående. Skjøre relasjoner kan repareres, men det er viktig å få hjelp.

- At det er viktig at nærstående tar vare på seg selv. Vi har rett til å ha gode liv for vår egen del.

- At familiearbeidet ved Fossumkollektivet og nettverkene som blir skapt gjennom det er viktige også for pårørendes ettervern.

- At det var viktig for meg å stole på institusjonen og at jobben som ble gjort der var velfundert og bygget på anerkjente behandlingsmetoder. Jeg overlot behandlingen til de som hadde det som jobb. Så var jeg mamma, eller kanskje det er mer riktig å si at jeg ble det igjen.

Som vanlig er det mange ting jeg gjerne skulle hørt mer om. En fagdag går veldig fort. Noe skal jeg lese mer om. Noe skal jeg snakke mer om når jeg møter folk igjen i andre anledninger. Og som vanlig var pausene superhyggelige, med engasjerte mennesker fra mange ulike felt. Jeg er til vanlig skikkelig dårlig til å mingle, og blir litt sjenert i sånne sammenhenger, men syntes jeg hadde mange gode pausesamtaler denne gangen.

Usynlige tigre, ved Jeanette, Vigdis, Anders og Aina med Petter Nyquist.

Nå kaller hagen. Den roper faktisk. Og jammen tror jeg at noen av pelargoniaene gråter litt...

Familiehelg på Klokkergården

Jeg fikk med blomster og nye tanker fra familiehelg på Klokkergården.

Jeg har vært på mange familiehelger i regi av Fossumkollektivet, men i helgen var aller første gang jeg var med på familiehelg med et annet kollektiv. Jeg var nemlig så heldig at jeg fikk lov til å være pratende gjest på Klokkergårdens familiehelg.

Noe av det jeg har hatt aller mest utbytte av selv, er nettopp det å høre andre pårørende fortelle sine historier. Det å få lov til å være en som formidler erfaring til andre, er rett og slett en ære!

Lørdag snakket jeg til pårørende, ansatte og ungdommer i behandling. Jeg fortalte om hvordan min reise har vært, fra da rusen kom inn i vår familie og fram til i dag. Mange nikka gjenkjennende underveis, og det var fint å få tid til å snakke med flere av dem som var der mer uformelt etterpå.

Søndag snakket jeg til pårørende, både foreldre, søsken og andre nærstående om hvor viktig det er å ha et godt liv, selv om et familiemedlem ruser seg. Det høres selvfølgelig ut, men for utslitte foreldre og usynlige søsken er det ofte vanskelig å prioritere seg selv.

Siden jeg er oppdratt i god "Fossum-ånd", forteller jeg ikke mer om familiehelga her - det som skjer på familiehelg, blir på familiehelg. Men som vanlig fikk jeg mye å tenke på, så det ligger nok flere blogginnlegg i kø i hodet mitt.

Familiehelga var annerledes enn det jeg er vant til, men veldig fin. Det var fint å snakke med ungdommer, selvfølgelig, og som alltid blir jeg forundra over hvor flotte og reflekterte ungdom i behandling er. De ansatte var interessert i det jeg hadde å si, og var opptatt av å gjøre det aller beste for at behandlingen skal lykkes. Og som vanlig: Jeg følte meg umiddelbart opptatt i pårørendeflokken. Jeg har sagt det før, og kommer sikkert til å si det igjen: De pårørende jeg møter, selv om de er aldri så slitne, er så rause og flinke til å dele.

Jeg var utslitt, men glad, da jeg kom hjem på søndag. Nå har jeg summa meg litt, men jeg trenger fortsatt tid til å sortere inntrykk. Å fortelle min historie og høre på andres, gjør noe med meg. Hver eneste gang.

Flere av de pårørende jeg snakket med, sa at de hadde fått noen opplevelser som gjorde at de så sin egen rolle og sin egen historie på en ny måte. Og akkurat det samme skjer med meg. Hver gang jeg møter andre pårørende, lærer jeg mer om meg selv. Om jeg blir klokere, vet jeg ikke, men jeg blir i hvert fall ikke dummere.

Kanskje jeg rett og slett blir enda mer forundra over hva vi mennesker kan og tåler. Over hvor forskjellige vi er, og likevel så like.

Kjære Klokkergården - tusen takk for at jeg fikk komme. 
Jeg heier på dere, og jeg har trua!

En god påske

Påska ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt å strikke mange sokker, lese mye krim og ta et skikkelig tak i kjøkkenhagen. Det ble ikke helt sånn.

Da lente meg mot sida og greip etter vannkanna tidlig i påska, skjønte jeg med en gang at kjøkkenhagen i år igjen kom til å bli litt forsømt. Ryggen min sa fra at det ville den ikke være med på. Men jeg har gjort hageting, likevel. Litt mindre og litt saktere enn planlagt. Jeg har brukt pekefinger og gode hjelpere mer enn spaden, så både bokashikomposten og diverse frø har kommet i jorda.

Sokkegarnet jeg hadde kjøpt, det lekre, dyre og økologiske, er nydelig å strikke av. Jeg tror bare ikke at det egner seg så godt til sokker. Det førte til at jeg strikker i halv fart, men ferdig skal jeg bli, for jeg må jo teste at mine mistanker til at det ikke blir så bra holder stikk.

Jeg har lest, men til og med det har gått saktere. Men det er ikke noe feil med sakte. For meg er det bra med sakte.

Påska har vært bra. Den har vært sakte, lat og bra.

Jeg vet at ikke alle har hatt en god påske. Før pleide jeg å grue meg til feriene. Det er sånn når man er pårørende til noen som er i aktiv rus, at de dagene uten de vanlige rutinene ofte er de verste. De dagene uten jobb, skole eller andre aktivitetstilbud. De dagene da "alt" av hjelpeinstanser holder stengt.

Jeg visste at når ferien kom, forsvant min unge. Hun var i alle fall lite hjemme, selv om hun ikke alltid forsvant helt. Når hun var hjemme, var hun rastløs, og bare venta på et påskudd til å stikke ut. I ettertid er det litt vanskelig å huske hva som var verst. Var det når hun var hjemme, og jeg listet meg rundt for å ikke uroe henne, eller var sur fordi ingenting var hyggelig? Eller var det når hun var ute og jeg var bekymra fordi jeg visste hva hun gjorde, men ikke hvor hun var?

Den gangen gledet jeg meg til hverdagene. Til at maset og de sure samtalene skulle dreie seg om å stå opp om morgenen, skole, daglige rutiner. Den gangen var påska best når den var over.

Jeg vet at mange har hatt slitsomme dager. Jeg vet at mange pårørende puster letta ut fordi hverdagen er tilbake. I dag vet de hvor ungen sin er.

Jeg vet også at mange pårørende akkurat i dag sitter med telefonen i handa og prøver å få tak i noen i hjelpeapparatet, for å fortelle hvordan påska har vært. Jeg vet at mange pårørende er så slitne etter ferien, at de hadde trengt en ferie til.

Og her sitter jeg og er så inderlig takknemlig. Jeg er så glad for at det jeg har å klage på denne påska, er at jeg fikk lest for lite, gjort for lite hagearbeid og strikka for lite. Hadde noen sagt det til meg for noen år siden, ville jeg aldri trodd at det var mulig å komme dit vi er i dag. Jeg håpet, men jeg trodde det ikke.

Men altså - det går an å få livet sitt tilbake. Det går an å få det tilbake til og med om man lever med noen som er i aktiv rus. Det er en fattig trøst for dem som sitter utslitte etter akkurat denne påska, men det er håp. Selv om det er lite og skjørt, er det håp. Alltid.

"Nå må foreldrene komme på banen"...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, uttrykket "Nå må foreldrene komme på banen". Det er skikkelig lett å nikke enig til det.  Selvfølgelig er det det. Selvfølgelig er det viktig at foreldrene er på banen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt lei meg når jeg har hørt det uttrykket. Ikke fordi jeg ikke enig. For det er jeg. Foreldrene bør på banen. Jeg blir lei meg fordi det ofte blir uttalt med heva pekefinger, strengt ansiktsuttrykk og en dose med nedlatenhet og fordommer.

"Ungdom ruser seg tidligere/oftere/mer enn før. Nå må foreldrene på banen!".
De som sier det, har mest sannsynlig ikke barn som ruser seg. Og de tror mest sannsynlig at de er mye mer på banen enn sånne som meg. Kanskje tror de at de er flinkere til å snakke med ungen sin, til å sette grenser, til å oppdra.

Ja, jeg er hårsår. Jeg blir lei meg. Jeg blir sint. Kanskje de er flinkere foreldre enn meg, de som sier at foreldrene må på banen. Men det er jammen ikke fordi jeg ikke var på banen at min unge begynte å ruse seg.

Noen ganger var jeg på feil bane, det innrømmer jeg. Det var nemlig ikke lett å holde følge da hun veksla mellom ulike baner i rasende fart.

Noen ganger rota jeg meg bort. Du vet, når du egentlig skal være midt på fotballbanen, går deg vill og plutselig befinner deg helt bak mål. Sånn hadde jeg det mange ganger.

Jeg har ikke vært på skøytebanen, jeg har ikke det, men jeg har jammen sklidd rundt på glattisen og fått sår både på knærna og i panna.

Klart foreldre skal på banen. Det er bare det at de man henvender seg til med sånne utsagn ofte er på banen både dag og natt. Og noen av de banene er så grusomme at jeg nesten ikke orker å tenke på det.

Det er viktig å engasjere foreldre. Det er viktig å informere foreldre. Og det er viktig ar de som sitter på tribuneplass tenker over hvordan de sier ting. Da kan vi som har svetta rundt på de ulike banene trekke inn piggene. Kanskje vi kan snakke sammen, også. Vi har mye kunnskap om hva det kan være lurt å gjøre når underlaget svikter. Vi har nemlig drøssevis med erfaring, særlig med ting som ikke virker...

Men igjen, og det er sikkert ikke siste gang jeg kommer til å føle behov for å si dette: Det er for lettvint å tro at ungene våre ble rusavhengige fordi vi ikke var på banen. Og kanskje du ikke en gang tror det, du som sier det, men bruker uttrykket av gammel vane: Tenk deg om. 

Vi er flere som blir lei oss når vi hører det. Det skaper avstand mellom oss. Og avstand - det har vi ikke råd til når det gjelder å ta vare på ungene våre. Da er det heller viktig at vi er på samme bane.

Takk til Samarbeidsforum for norske kollektiv

For ei uke siden i dag, våkna jeg til denne utsikten. Jeg var på Guriset på Golsfjellet, som gjest hos Samarbeidsforum for norske kollektiv. De hadde pårørendearbeid på sin agenda, og jeg var invitert for å snakke om hvordan det var å være pårørende, både før, under og etter møtet med institusjonen.

Jeg sa ja til å komme med en gang jeg ble spurt. Det var ikke fordi jeg liker så godt å høre min egen stemme, men fordi jeg er opptatt av at pårørendestemmen blir hørt.
- Jeg er pårørende og jeg har en stemme, pleier jeg å si.
Det i seg selv kvalifiserer meg til å mene noe.

Jeg grua meg litt, for jeg visste at de som satt der, var nettopp dem som er opptatt av pårørendearbeid i sine institusjoner. De er eksperter.
Så tenkte jeg at det er jammen jeg også. Da slutta jeg å grue meg og begynte å glede meg.

Jeg må innrømme at jeg hadde noen fordommer. Akkurat som jeg vet at mennesker i behandlingsapparatet har oppfatninger av hvem vi foreldre er, har jeg føroppfatninger om hvem de er, behandlerne.
Men som vanlig, når man møter opp et sted med noen fordommer innabords, blir de tilbakevist ganske fort når man begynner å snakke sammen.

Jeg var blant venner. Jeg fikk to timer til rådighet, og de gikk fort. Jeg sa mye om hvordan jeg synes pårørende bør bli møtt, og jeg sa noe om hvorfor vi som er pårørende ofte kan virke fiendtlige til behandlingen. Jeg sa noe om hva jeg tror må til for å få pårørende med på laget.

Det skal jeg skrive minst en egen post om seinere, men jeg kan jo røpe at jeg, som vanlig, mener at løsningen er samarbeid....

Jeg er skikkelig glad for at det finnes noe som heter Samarbeidsforum for norske kollektiv. Det viser jo at de også er opptatt av samarbeid. Jeg møtte engasjerte mennesker som ønsker å tilby best mulig behandling til sine pasienter, og som mener at pårørende er viktige. Så viktige at de ga meg to timer.

Jeg er takknemlig og glad. Og jeg er optimistisk, fordi jeg tror det skjer gode ting i behandlingen. Samtidig er jeg litt redd for at kollektivbevegelsen kan komme til å tape i ei tid der behandlingstiden kuttes ned og kravene til strømlinjeformede behandlingsløp skjerpes. Jeg er glad for at kollektivene tilbyr langtidsbehandling og at de bruker tid på sine pasienter. Jeg er glad for at de er opptatt av å ikke bare få bort rusen, men å grave dypere ned i årsakene og at de ruster sine beboere for et liv utenfor institusjon.

Det er jeg takknemlig for. For er det noe jeg som pårørende vet, er det at det ikke finnes raske løsninger på store og sammensatte problemer.

Tanker før en begravelse

Alle følelser er lov, har jeg hørt gjentatt utallige ganger de siste årene. Det er nemlig noe som blir sagt igjen og igjen når det er samlinger i regi av Fossumkollektivet. Det er noe vi trenger å bli minnet på, vi som er der. Alle andre også, forresten. Alle følelser er lov.

De siste to ukene har jeg kjent på nærmest hele spekteret av følelser. Jeg har vært i sjokk, jeg har vært sint, jeg har vært lei meg. Jeg har ledd og jeg har grått. Jeg har gått rundt og mumla for meg sjøl. Jeg har banna. Jeg har kjefta. Jeg har trøsta.

Det er så mye jeg gjerne skulle sagt.

- Dette er ingen god løsning, skulle jeg sagt.

- Du har så mye ugjort. Du betyr så mye for andre. Du er så viktig.

- Det er mange som blir berørt av dette, skulle jeg sagt.

- Du blir så høyt savnet, sorgen er så uendelig stor.

Jeg skulle forhandlet, selvfølgelig. Jeg skulle sagt at det er verdt å gi det en sjanse til, dette merkelige livet. Jeg skulle sagt at bittesmå lyspunkt kan forandre store, mørke rom.

Jeg hadde sikkert dratt voksenkortet, og sagt at det blir bedre. Det er ofte sånt vi sier, vi som har levd en stund. Vi vet at noen ting går over, eller i alle fall blir til noe vi kan leve med.

Jeg hadde sikkert kjeftet litt. Og bønnfalt. Jeg hadde prøvd å argumentere og leite fram gode ting. Hadde det måttet bestikkelser til, hadde jeg brukt dem. Hadde jeg kunnet tvinge fram en annen løsning, hadde jeg prøvd det.

Jeg tror ikke at det hadde hjulpet det minste.

Jeg tror ikke all verdens argumenter kunne fått Jakob til å velge livet.

Han valgte en løsning jeg på ingen måte synes er bra.

- F*en, Jakob, ville jeg sagt,

- Dette er for dumt. Dette er for leit. Dette er for alltid.

Jeg synes Jakob gjorde et dumt valg. Et trist valg. Men det var hans valg.

Kloke, snille, gode Jakob tok et valg som gjorde livet vanskeligere for mange.

Kloke, snille, gode Jakob valgte bort seg selv.

Alle følelser er lov. Det er lov å beundre Jakob for det talentene han hadde og for den store omsorgen han viste andre. Det er lov å smile når man tenker på morsomme ting han har sagt og gjort. Det er lov å le. Det er lov å gråte.

Samtidig er det lov å være sint. Det er lov å tenke at Jakob valgte en dum løsning.

Det gjør ikke Jakob mindre verdifull at han tok et valg de fleste av oss synes er dårlig.

Det gjør ham ikke mindre verdifull. Det gjør ham hel.

Hele mennesker tar noen ganger valg andre ikke kan forstå.

Hele mennesker gjør både bra og dårlige ting.

Hele mennesker har gode sider og mindre bra sider.

I morgen skal jeg i Jakobs begravelse. Jeg gruer meg. Jeg er ikke flinkt til avskjeder. Jeg er ikke flink til å akseptere at ting tar slutt. Jeg er ikke klar.

- Det er ikke sånn det skulle være, har jeg lyst til å si.

Jakob, som jeg var så heldig å se bli voksen, skulle blitt enda «voksnere», fått seg utdanning, kjæreste, barn og sikkert hund. Sånn blir det ikke. Livet ble for kort til det.

Livet til Jakob ble kortere enn det som var forventet og det alle rundt ham ønsket. Likevel var det langt nok til at han har satt spor. Han var snillere og mer omsorgsfull enn det mange rekker å være gjennom et langt liv. Han hadde erfaringer andre må bruke atskillig flere år på å få, på vondt og på godt.

Den smilende, gode Jakob hadde også et mørke. Et mørke han kjempet med og mot. Jakob kjente på alle sidene av livet. Og det arbeidet han nedla for å forstå seg selv og endre seg selv, er det stor grunn til å beundre. Ikke mange rekker å gå så grundig inn i seg selv i løpet av livet.

Jeg er ikke klar. Jeg er ikke ferdig snakka. Jeg sørger.

Jeg sørger over det som ikke ble. Jeg sørger over den flotte, unge mannen jeg gjerne ville ha blitt bedre kjent med. Jeg sørger med alle som sitter igjen, både familie og venner. Jeg sørger over Jakob og over tidligere sorger jeg har kjent, og kjenner.

Jeg er takknemlig og glad over å ha fått kjenne en del av Jakob. Han er viktig, og han kommer til å fortsette å være det. Han har satt spor. Livet hans er over, men Jakob er med oss, de levende. Og selv om livet hans var kort, var det helt: Det var hele hans liv.

Orda sitter langt inne. De gjør det når ting ikke er opplagt svart eller hvite. Jeg er fortsatt litt i sjokk. Jeg er litt sint. Og jeg er usigelig trist.

Jeg minnes Jakob, med alt sitt lys og alt sitt mørke.

Og til alle som savner Jakob, vil jeg minne om dette:

Alle følelser er lov.

Jakob var en fantastisk fin fyr. Ikke gjør som Jakob.

Vi har ingen flere å miste

Vi som har, eller har hatt, barn i rusbehandling i Fossumkollektivet, knytter bånd. Vi knytter bånd til andre foreldre, og vi knytter bånd til ungdommene vi møter.

Jeg har møtt mange ungdommer. Noen har jeg blitt godt kjent med. Andre har jeg bare sett i gruppe med andre ungdommer. Og hørt.

I det, at jeg har hørt deres historier, ligger et bånd og en nærhet. De har vært modige, stått opp og delt sine tanker og følelser. De har delt frykt og glede.

En av disse er B. Hun lærte meg noe viktig da hun fortalte om noe av det som trigget henne med alkohol. Noe jeg har tatt med meg videre. Det hun sa, er hennes historie. Den skal ikke jeg fortelle. Det jeg kan si, er at hun påvirket meg. Mitt relativt beskjedne alkoholinntak ble enda sjeldnere etter å ha hørt henne snakke. Hun satte spor.

Nå er hun død. Hun også. Hun la ikke skjul på at hun strevet og kjempet.
B er en av dem som tapte.

Flokken min, den store flokken min med Fossummødre, Fossumfedre og Fossumungdommer, sørger. Igjen har vi blitt minnet om hvor skjørt livet er.
Vi blir sjokkerte. Vi blir redde. Men mest av alt blir vi uendelig triste.

Ord om Jakob

Per og Jakob på Sørmarka for et år siden.

Noen vil si at han forlot oss. Og ja, det er mange som føler seg forlatt. For meg er det likevel sånn at for at jeg i det hele tatt skal ha mulighet til å forstå det ubegripelige, kan jeg ikke si det. Ikke at han forlot oss eller gikk bort eller sovnet inn.

Jeg må si at han døde.

Jakob døde.

Jakob er død.

Likevel er det nesten ikke til å fatte. Jakob er død. Jakob, den flotte gutten som har satt spor hos så mange, valgte bort livet. Jeg forstår ordene. Jeg forstår at det betyr at det er slutt på lune smil og varme klemmer. Jeg forstår det. Likevel er det nesten umulig å ta inn.

Det er veldig mange som kjenner Jakob bedre enn meg. Likevel har Jakob satt dype spor. Det henger sammen med måten jeg har kjent Jakob på. Jeg kjenner Jakob fra familiearbeidet i Fossumkollektivet. Jeg har fulgt Jakob på familiehelger fra han kom inn i behandling til han var ferdig i behandling. Jeg har hørt ham snakke om håp og tvil. Jeg har sett ham mislykkes i det han ønsket. Jeg har sett ham mestre.

Jeg har sett Jakob vokse fra å være en temmelig umoden gutt som tenkte at dette ville det gå greit å fikse, han hadde egentlig ikke noe stort problem, problemene var det egentlig andre som laget, til at han ble en reflektert ung mann som var klar for å stå på egne bein.

Jeg har sett en gutt som har hatt stor betydning for ungdommene rundt seg. Støttende, omsorgsfull og flink til å rose. Jakob kom med gode kommentarer til innlegg fra andre ungdommer, og gjerne til voksne, også. Jeg tror ingen som har vært på familiehelg på Sørmarka sammen med Jakob noen gang kommer til å glemme ham.

Jakob så menneskene rundt seg. Når jeg snakket med Jakob fikk jeg full oppmerksomhet. Han var interessert i det jeg hadde å si. Han var hyggelig. Han var høflig. Noen ganger tenkte jeg at han var så flink til å se andres behov, at han kanskje glemte sine egne.

Jeg har hørt Jakob snakke om familien sin, om de som betød så innmari mye for ham, og som han var så inderlig glad i. Han var så lei seg for å ha såret dem, og så glad for at de fortsatt var der for ham, både lillebroren og foreldrene. Og hunden. Jeg tror Jacob tenkte at Tascha også var en del av familien. Det så i alle fall ut som om hun i aller høyeste grad betraktet ham som en av sin flokk.

Jeg har møtt foreldrene i motgang og medgang. Jeg har sett dem frustrerte når ting har vært vanskelig, og jeg har sett dem lyse opp av stolthet når det har gått bra. Alltid har jeg sett stor kjærlighet og et brennende ønske om at det skulle gå bra for ham de elsker så høyt.

Dessverre er det sånn at noen ganger er ikke all verdens kjærlighet nok.

Og akkurat det er så vondt, så vondt. Jakob visste hva han hadde. Han visste at han var elsket. Han visste at han ville etterlate seg en uendelig stor sorg. At omsorgsfulle, snille Jakob, som bare ville at alle skulle ha det bra, skulle velge bort livet, selv om han visste hvor vondt det ville gjøre andre, er smertefullt å tenke på. Det har ikke vært et lett valg. Det har ikke handlet om affekt. Det har ikke handlet om at noen har gjort ham vondt. Hvordan han har vurdert, vet jeg ikke. Men han valgte. Det var Jakobs valg. Ikke all verdens kjærlighet, ikke drømmen om å bli sykepleier, ikke gode venner og ikke gleden over musikken kunne endre på det.

Jeg har sett Jakob blomstre på scenen. I fjor tulla jeg med ham og sa at nå som behandlinga var over, burde bandet «Two and a Half Men» ha reunion på grillfest på gården en sommer, men kanskje de burde bytte navn, nå som han var blitt voksen. Først kunne de jo hete «Tres Amigos», og en gang i framtida kunne de jo spille under navnet «Tre menn og en baby»... Sånn skal det ikke bli.

Jakobs bursdager har falt sammen med familiehelger. Jeg takka for at jeg fikk komme i bursdagene hans. Og så ble vi enige om at dette årets bursdag heller kunne feires med grillmat i Spydeberg, enn å sitte i ring på Sørmarka. Sånn blir det ikke.

Alt som skulle bli, som ikke blir.

Jeg kan ikke fatte det. Og likevel skal verden gå videre.

Jakob er død.

Vi er mange som sørger.

Han har vært viktig, og er viktig.

For det er ikke sånn at folk slutter å være viktige selv om de ikke fysisk er til stede mer.

Det Jakob har sagt og gjort, det han har betydd for oss han har møtt, det blir ikke borte.

Det er godt å tenke på, selv om dagene akkurat nå er tyngre enn noen egentlig klarer å bære.

Uten pust

er du fortsatt med.

Lyden av en kongle som faller

Vindpustet i nakken

Sangen i radioen

Kaffekoppen

står der og venter

Som om du fortsatt er med

Fortsatt er med

Etter deg

 

Tiden stanset.

Den som skulle lege alle sår

åpnet en avgrunn

rev opp stingene

stakk kniver i hjertet.

Jeg leter etter svar.

Jeg roper

Jeg hvisker

Jeg trygler

Det er ekko i alle rom.

Er du der,

i tomrommet?

spør jeg.

Eller er kanskje jeg?

Jeg vet ikke lenger hvor jeg begynner.

Jeg vet ikke lenger hvor du slutter.

Dette går ikke over.

Du går ikke over.

Noen dager har jeg få ord. Når dagene ikke henger sammen, gjør ikke ordene det heller. Dette er en sånn dag. I dag er tankene mine et annet sted. I dag er ordene borte. De kommer tilbake. En flott, ung mann jeg har kjent, gjør det ikke.

Kom gjerne med advarsler, men legg bort fordommene, vær så snill!

.
Jeg synes det er bra at det blir advart mot økende bruk av GHB blant ungdom. Skikkelig bra, synes jeg det er. Likevel leser jeg artikkelen "Sjansen for at vi mister unge gutter og jenter er stor" med en aldri så liten bismak.

Ikke fordi den advarer mot bruk av GHB.
Ikke fordi den sier at dette er et stoff man ser at brer om seg i ulike miljøer.
Det er fint å gjøre oss oppmerksom på det.

Det som gjør at jeg reagerer er dette sitatet fra artikkelen:

For noen helger siden var det fire GHB-overdoser bare ved akuttmottaket i Arendal.

Det gjør politioverbetjent i Agder politidistrikt, Torbjørn Trommestad, bekymret.

– Det handler ikke lenger om narkomane ungdom. Dette er ungdom som studerer, jobber og de har god inntekt. Vi snakker om sønnene og døtrene til helt vanlige familier, sier Trommestad til TV 2.

Det handler ikke lenger om narkoman ungdom, men om sønnene og døtrene til helt vanlige familier, står det.
Jeg måtte lese det mer enn en gang. Jeg måtte lese det høyt for meg selv for å skjønne hva det er som står der. Uten at jeg helt forstår det.

Jeg håper det er en klønete formulering, enten fra journalisten eller fra den siterte politioverbetjenten.
Jeg håper virkelig ikke at en politioverbetjent i 2019 ønsker å være med på å spre fordommer om hva slags familier de narkomane ungdommene kommer fra.
Jeg håper heller ikke det innebærer et syn på at det er verre når "vanlige" ungdommer tar overdoser enn når våre narkomane barn gjør det.

Det er kjempebra med informasjon. Det er ikke bra når det å gå ut med informasjon til "vanlige familier" oppleves som et spark til oss som er foreldre til rusavhengig ungdom.

Jeg leser at siden min datter ble narkoman, er ikke min familie vanlig.
Jeg leser at ungdom som studerer, jobber og har god inntekt ikke er narkomane.
Og jeg blir enda mer lei meg.

Kanskje jeg overreagerer. Men jeg er ikke den eneste. Flere jeg vet om har reagert på akkurat det samme. Vi er ganske såre, vi som er foreldre til de narkomane barna. Dette er ikke første gangen vi møter denne typen utsagn. Vi har nemlig blitt møtt av mange andre som også har ment at det må være noe galt med oss, siden det gikk som det gikk: At vi neppe kan være en vanlig familie.

I løpet av de årene vi har slitt med rus, har jeg blitt kjent med veldig mange andre familier med de samme utfordringene som vi har hatt. Jeg har møtt foreldre fra mange forskjellige yrker, også politi. Rus kan nemlig ramme over alt, i alle typer familer.

Når jeg har sittet i samlinger med foreldre, har det riktig nok slått meg mange ganger at vi er uvanlige, vi som sitter der:
Vi er uvanlig utholdende.
Vi gjør en uvanlig stor innsats for barna våre.
Vi er uvanlig tilgivende.
Og vi er uvanlig tøffe.

Fortsett å spre informasjon. Det er kjempeviktig. Men ikke vær med på å spre noe som kan oppfattes som fordommer mot familier som rammes av rus. Det finnes det mer enn nok av fra før.

"Mora di" går på bar

Onsdag skal jeg snakke på Draaben bar i Sandefjord. Jeg skal snakke om min rolle som pårørende, i en uformell, og jeg regner med hyggelig, setting.
Hva jeg skal si? Det vet jeg ikke. Jeg stoler på at hun som skal intervjue meg har både kloke og relevante spørsmål, så skal jeg svare, og samtale etter beste evne.

Jeg gleder meg, selv om jeg, som alltid, er litt nervøs når jeg skal snakke til andre. Men, når det kommer til meg og mine opplevelser rundt det å være pårørende, er jeg min egen fasit, så så innmari galt kan det ikke bære av sted.

Er du i Sandefjord den dagen, er det hyggelig om vi ser hverandre på Draaben,
altså - onsdag 20. februar kl 19.

Mirakelet på Bøkevangen

.

Tidligere en gang har jeg sagt at jeg en eller annen gang skal skrive et innlegg som heter "Mirakelet på Bøkevangen". Igjen og igjen har jeg prøvd å skrive det innlegget, uten å få det til. Jeg har liksom ikke ord som kan beskrive det, mirakelet på Bøkevangen. Så ble jeg minnet om at det er tre år siden jeg tilbrakte nesten ei uke langt ute i de dype Østfold-skogene, på Bøkevangen.

Si Bøkevangen til Fossum-foreldre, og de blir myke i blikket. Det kommer ofte et lite sukk, også, men ikke av den oppgitte typen, mer som den lyden som kommer når man ser en kattunge, eller tenker tilbake på noe godt.

Bøkevangen er stedet der Fossumkollektivet arrangerer pårørendeuker. Bøkevangen er der jeg og mannen min var for ganske nøyaktig tre år siden.

Jeg grua meg. Jeg grua meg veldig. Jeg grua meg så mye, at dagene før håpa jeg litt på at jeg skulle skli på isen og skade meg litt. Ikke mye, men nok til at jeg kunne ringe å si at jeg dessverre ikke kunne komme.

Hva jeg var redd for? Ikke folka. Jeg visste at jeg kom til å møte bra folk.

Jeg var ørlite grann redd for at jeg kom til å kjede meg - søndag til fredag er lenge, og jeg er ikke så flink til å kjede meg. Så var jeg litt redd for at det skulle være selskapsleker  eller rollespill. Jeg misliker selskapsleker og rollespill. Jeg misliker det så sterkt at jeg benytter meg av voksenretten min til å si nei til å være med på selskapsleker og rollespill. Det skaper dårlig stemning. Jeg liker ikke å ha ansvaret for at det blir dårlig stemning.

Jeg var lei av å sitte i ring, og litt irritert over at jeg skulle bruke enda mer av min tid på å være mora til en rusavhengig. Jeg ville mye heller reist til et varmt land og ligget på stranda med ei bok. Mye heller det, enn skogen i Østfold.

Men mest av alt var jeg redd for hva det kom til å gjøre med meg, det å bruke så mange dager på å jobbe med mine egne følelser, uten å ha noen mulighet for å dra derfra. For det visste jeg - at når jeg først hadde valgt å dra dit, måtte jeg gå helt inn i det og sørge for at jeg fikk et utbytte av det for min egen del. Da visste jeg at det var meg og mine følelser og opplevelser det var viktig å gå inn i - ikke alle andres. Og hallo - det er mye mer smertefullt å gå inn i sitt eget enn å prøve å fikse andres liv.

Jeg kan ikke fortelle andres historier. Det som skjedde på Bøkevangen den uka, blir på Bøkevangen. Men for min del skjedde det et mirakel.

Altså, jeg hadde ikke noe dårlig liv før Bøkevangen. Jeg hadde ikke det. Jeg var ikke tynget ned av skyld og skam. Jeg syntes ikke at jeg bare var et dårlig menneske som hadde gjort alt feil. Likevel var det mange ting jeg aldri snakket med andre om, kanskje fordi det ikke var tid, sted eller plass for det. Kanskje fordi det ikke var viktig nok. Kanskje fordi jeg ikke var viktig nok.

Bøkevangen var stedet der jeg virkelig forsto at det jeg kjente på ikke var sinne, men sorg. Sorgen over de tapte åra, sorgen over å ikke ha fått det til. Der forsto jeg mer av hvor normalisert det unormale var blitt, og hvor langt bak i køen jeg hadde satt små ting som pleide å gi meg glede. På Bøkevangen tilga jeg meg selv for ting jeg hadde sagt og gjort. På Bøkevangen klappet jeg meg selv på skuldra og anerkjente at jeg noen ganger er modig.

Det er få ganger i livet jeg har ledd så mye som i de seine nettene på Bøkevangen. Det var litt som å være på leirskole. Når alle de voksne (eller familieteamet, om du vil), hadde lagt seg, satt vi som var på leir igjen og fortalte absurde historier fra livet med et barn som ruser seg.

Vi delte ting som vi aldri kan si til andre, de tingene som får andre til å bli alvorlige og triste i ansiktene sine, og som de i alle fall ikke ler av. Historier som er så grusomme at man nesten ikke tror at det er sant, men som også har noe lattervekkende over seg, de historiene ble igjen på Bøkevangen.

Vi som var sammen de dagene, lærte noe om hverandre. Vi så hverandre, og fikk helt spesielle bånd. Selv om jeg ikke har kontakt med alle jeg møtte, tenker jeg på dem, og er inderlig takknemlig for at de var der sammen med meg, for at de delte og for at de tok imot.

Vi snakket om alle de tingene som får andre til å si "Du må ikke føle sånn", eller "Sånn kan du ikke tenke". Vi tenkte det og følte det og snakket om det.

Vi jobbet med våre egne historier, og snakket om det som var vanskelig med gruppa. Uten filter, uten skam. Vi støttet hverandre og løftet hverandre. Og jeg tror at alle opplevde hvert sitt lite mirakel.

Jeg dro hjem med lettere ryggsekk enn da jeg kom. Jeg vet ikke om jeg ble et bedre menneske av å være noen dager i Østfold, men jeg ble i hvert fall ikke et verre. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ble snillere mot meg selv.

Verktøykassa mi var tyngre da jeg dro. Jeg hadde med meg flere sorteringsverktøy, sånne som jeg bruker til å sortere følelser med. Det har kommet godt med i ettertid.

Si Bøkevangen til Fossumforeldre, og vi blir blanke i øynene.
Vi som har vært der, har opplevd noe spesielt.
Jeg unner ingen å være pårørende til en rusavhengig, men en uke på Bøkevangen hadde alle hatt godt av.
Og alle hadde fortjent sitt eget lille mirakel.

Musikkterapi, rus og psykiatri

MusTCare kompetansegruppe, fra venstre Bjørn Ingar Pedersen, Vigdis Løbach, Hans Petter Solli og Anne Malerbakken. Et medlem var ikke til stede. Foto: Bjørn Ingar Pedersen

At jeg synes pårørendestemmen alltid skal være med når noe skal forskes fram, utvikles eller bestemmes på ulike arenaer som handler om rus, er ingen hemmelighet. Uansett hvor gode behandlingstilbud og andre tiltak er, pågår de ikke hele tiden. De er ikke ment å vare evig. Det er pårørende.

Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å være pårørenderepresentant i et forskningsprosjekt som tar for seg implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team, sa jeg ja.

Jeg tenkte meg nøye om først. Dette kan jeg ingen ting om, tenkte jeg. Det er sikkert mange pårørende som har mye mer erfaring enn meg, både når det gjelder psykiatri, og i hvert fall når det gjelder musikkterapi, tenkte jeg.

Så landa jeg på at det var innmari dumt å tenke sånn. Jeg er opptatt av at pårørende er vanlige folk som har noe å bidra med. Jeg er opptatt av at pårørendestemmen skal høres. Jeg er pårørende og jeg har en stemme. Så jeg sa ja.

Forskningsprosjektet til Hans Petter Solli kan, og bør, du lese mer om her.
Jeg skal selvfølgelig skrive mer om dette underveis, men jeg kan allerede nå si at jeg skikkelig nysgjerrig og positiv til dette. Brukere har god erfaring med musikkterapi, oppmøteprosenten til timene er skyhøy, og kunnskap viser at dette er til god hjelp for brukerne.

Selv om vi vet at musikkterapi hjelper, brukes det i liten grad. Hvordan musikkterapi kan, og bør, brukes i behandling, er det Hans Petter Solli forsker på nå - målsettingen for studien oppsummeres sånn:

Denne studien vil undersøke hvordan musikkterapi bør organiseres og tilrettelegges for å maksimere støtte for bedring (recovery) for pasienter som har alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet. Studien vil bidra med ny kunnskap om brukernes egne ønsker og behov, og om hvordan musikkterapi bør implementeres for å støtte opp om dette på best mulig måte. Denne praksis- og brukernære kunnskapen vil kunne gi et viktig grunnlag for videre implementering av musikkterapi i feltet.


Dette er jeg så heldig å få være med på å følge på nært hold. Ikke bare følge, jeg er så heldig at jeg får lov til å komme med innspill til hvordan dette faktisk kan være med på både å styrke og reparere bånd mellom brukeren av musikkterapi og pårørende. Jeg tror også det ligger noen muligheter her for at skeptiske pårørende kan få et bedre forhold til behandler og behandlingsapparatet. Og ikke minst - at behandlere kan få mulighet til å se pårørende også i en annen rolle.

Det er ofte sånn at pårørenderollen innebærer at vi er dem som klager etterpå, når noe er satt ut i livet og ikke virker godt nok. Her legges det opp til at vi kan bli hørt hele veien, at våre innspill teller. Det tror jeg alle er tjent med.

Da jeg oppretta spillelista begravelse...

Jeg hadde sett at Ungen bokstavelig talt ble mindre og mindre. Det var helt tydelig at hun verken spiste eller sov nok. Hun var tynn og ikke akkurat velstelt. Hun var tydelig prega av at det livet hun levde tok hardt på kreftene.

Men verre enn å se det fysiske forfallet, var det å se at hun mistet gnisten. Når jeg snakket med henne, la hun ikke lenger planer som gikk langt fram i tid. Hun visste aldri hva hun skulle gjøre i neste uke. Hun, som alltid var engasjert i det som skjer i verden, brydde seg mindre. Hun var ikke så interessert i å utfordre våre grenser og meninger, heller. Hun var flat.

Hun var voksen, og bodde ikke hjemme, men det hendte at hun kom på besøk, og i perioder overnattet hun. Vi, som ellers hadde vært ganske strenge på at det fulgte krav med det å bo under vårt tak, var ikke så strenge i den perioden. Nå handlet det om å bidra til at hun spiste, fikk sove ut, fikk vasket klær, og fikk vasket seg selv.

Vi prøvde å snakke med henne om muligheter, om hvordan hun kunne få en praksisplass eller skoleplass. Om hvordan hun kunne få et vanlig liv igjen. I ettertid ser jeg at det selvfølgelig var helt urealistisk å snakke om noe som innebar faste rutiner. Hun var ikke i stand til å styre livet sitt. Det var rusen som styrte henne.

Jeg pleier å si at det er viktig å sette grenser. Det er viktig at pårørende får lov til å lukke dører og skjerme seg fra rusen. Ut fra min erfaring er det noe som hjelper. Og vi hadde vært veldig tydelige på hva vi aksepterte i vårt hus. Vi hadde lukket dørene, flere ganger. Nå kunne det se ut som om vi åpna dem igjen.

Vi gjorde ikke det. Vi satte ikke døra på vid gap og lot henne flytte inn, ruse seg under vårt tak og sette agenda for livet i familien. Vi gjorde ikke det. Men vi satte døra på gløtt. Vi lot henne komme på besøk og hvile seg hos oss. Vi ville vise henne at vi var der, at vi ville hjelpe henne hvis hun ønsket endring. Vi ville at hun skulle vite at hun fortsatt var en vi elsket, selv om vi hatet rusen.

Hun kom, hvilte og dro igjen. Hun var for rastløs til å være i vårt hjem, med våre grenser. Hver gang hun dro, tenkte jeg at dette kunne være den siste gangen jeg så henne i live.

Det hadde vært lett å flytte grensene den gangen. Det hadde vært lett å tenke at nå måtte vi ta henne inn i huset. Vi kunne latt henne komme og gå som hun ville, vi kunne prøvd å bygge en kokong rundt henne, vi kunne prøvd å gi henne det hun sa hun trengte for at hun skulle forandre på livet sitt.

Vi visste at om vi hadde gjort det, ville det bare føre til at hun kunne fortsette å leve på den samme måten. Fortsette rusatferden. Og var det noe jeg var klar på, var det at om hun skulle dø av en overdose, skulle det ikke skje i mitt hus, på min vakt. Vi håpet at hun på et eler annet tidspunkt ville velge bort rusen, og at hun da ville skjønne at vi var der for henne.

Jeg sto i vinduet og så henne gå nedover veien. Hun var alt for liten for den store veska. Jeg visste ikke hvor hun skulle, men jeg visste hva hun skulle. Jeg følte meg fullstendig maktesløs. Og fanga. Jeg kunne ikke oppfordre henne til å bli, og de knuste meg å se henne gå.

Det var da jeg satte meg ned og oppretta spillelista som heter begravelse.

Hvem ser de unge pårørende?

.
Tidligere har jeg skrevet om da jeg var på Fagdag om ungdom som pårørende. Der fikk ulike instanser som har et tilbud til ungdom presentere seg, som f.eks. helsestasjon for ungdom, fritidstilbud, miljøtiltak på skoler osv.

Det er mange som gjør en god jobb for at ungdom i min kommune skal ha det bra. Noen av de ungdommene de jobber med er pårørende.

Det jeg imidlertid savnet, var spesifikke tiltak rettet mot ungdom som pårørende. Eller, ikke nødvendigvis spesifikke tiltak, det også, men mer hvordan de ulike instansene forholder seg til ungdom som er i pårørendegruppa.

Jeg hørte mye fint, og mye fint som kan komme ungdom som er pårørende til gode. Mange vil ta seg av ungdom som er pårørende på en god måte. Men det forutsetter at man finner dem først.

Og her er svakheten, tenker jeg. Hvordan vet de hvem som er pårørende? Hvordan sikre at ungdom tør å snakke om det som er vanskelig? Det holder i hvert fall ikke å si at "Du kan snakke med meg om alt". Det holder ikke å overlate til ungdom å si at de er i en pårørende situasjon. Noen må finne dem. Noen må si at de vet. Og det er skikkelig vanskelig.

Det er nemlig sånn at ungdom som er pårørende til rusavhengige ofte har lang trening i å dekke over, skjule og bagatellisere. Ofte er det ungdom som bærer på mye skam, og de står ikke nødvendigvis først i køen for å fortelle historiene sine. Ikke har de et stempel i panna, ikke har de en egen pårørendejournal som følger dem. De er ofte usynlige, fram til noen andre gjør dem synlige, eller de tør å gjøre seg synlige selv.

Jeg pleide å være lærer. Jeg mener selv at jeg den gangen brød meg oppriktig om elevene mine. Likevel vet jeg at det var elever som fløy under min radar. Når jeg oppdaget at ungdom levde i hjem med rusmisbruk, gjorde jeg noe. Selvfølgelig gjorde jeg det. Men det var ingen selvfølge at jeg oppdaget hvordan mine elever hadde det inne i seg. Eller hvordan de hadde det hjemme.

Jeg tipper at en del av de ungdommene jeg bekymret meg for fordi de stadig var trøtte, ikke gjorde lekser, ofte kom i konflikt, var mye syke eller var veldig stille, var pårørende. Jeg tipper at en del av dem jeg ikke bekymret meg over fordi de alltid gjorde det rette, var det også.

Jeg tipper at jeg ofte så feil problem. Jeg tipper at jeg av og til overså, eller feiltolket, rus. Og til de elevene jeg ikke har sett, må jeg bare beklage alt jeg kan. Det var ikke meninga. Jeg visste kanskje ikke hva jeg skulle spørre om, eller jeg trodde kanskje jeg visste hva som var problemet. Om du var en som gjemte deg bort, skulle jeg, og alle andre voksne, lett bedre.

Det er ikke lett å finne dem som er verdensmestere i å gjemme seg bort.
Når en mor kommer full til konferansetime, oppdager man et rusproblem. Eller når du har hatt storesøsteren på skolen før, og vet hvilket miljø hun er i. Og man oppdager det når noen skriver et brev fullt av hemmeligheter.
De som er verdensmestere skriver ikke brev. De som bærer skam, fortsetter ofte å bære til det brister.

Det er dette vi må ta tak i, tenker jeg. Vi må bli flinkere til å leite. Vi må lære mer om hva vi skal se etter. Vi må ikke være redde, men spørre om det vi lurer på. Og vi må tåle å høre svaret. Det sanne svaret. Sånn at vi får koblet ungdom som er hemmelige pårørende mot de tjenestene som vil dem vel. Sånn at de får noen å snakke med, noen å dele med. Sånn at de skjønner at det finnes andre som har det som dem. Sånn at de skjønner at det ikke er deres skyld. Sånn at de skjønner at det er mulig å være glad i noen og mislike det de gjør samtidig.

Dette tenker jeg man burde snakket om på en fagdag. Hvordan finner vi ungdommen som er pårørende? Hva skal vi spørre om? Hvem skal spørre? Hvordan skal vi snakke med familien? Hva trenger den enkelte?

For dessverre er det fortsatt tilfeldig om ungdom som pårørende blir fanget opp.