onsdag 26. desember 2018

En helt spesiell andre juledag




De årene jeg levde med et barn som var aktiv rusmisbruker, knyttet det seg mye spenning til hvordan julen ville bli.

Spenningen var ikke av typen "Lurer på hva jeg får til jul", akkurat, men heller "Kommer hun hjem?", "Hvordan er formen når hun kommer hjem?" og "Hvor lang tid tar det før hun blir rastløs og vil dra?".

Julene var aldri den verste tida hos oss. Vi gledet oss til hun kom, men jeg må ærlig innrømme at det oppsto en ekstra spenning i huset av og til, en spenning som ikke løste seg opp før hun tro igjen.

Hun dro i behandling i juli. Allerede tidlig på høsten var hun ikke til å kjenne igjen. Hun var blitt til et menneske jeg ikke kunne få nok av. Jeg hadde år og ta igjen, og oppdaget hvor spennende og klok min unge egentlig var.

Sånn sett var det litt trist at hun ikke fikk komme hjem til jul. Det var nemlig sånn at de ungdommene som hadde sin første jul i behandling, ikke fikk reise hjem. De måtte feire jul på institusjonen, som for min datters del var Gården.

På en måte var det innmari godt, også, at hun ikke kom hjem. Vi visste hvor hun var, vi visste at hun var trygg. Det gjorde det lettere å dekke på til en mindre ved bordet.

Hadde hun vært hjemme, hadde vi garantert engstet oss bare hun gikk ut døra. Hun hadde risikert å møte triggere hun enda ikke var klar for. Hele familien hadde risikert å falle tilbake i gamle mønstre, og vi kunne kommet til å liste oss rundt, bare sånn for sikkerhets skyld, bare så vi ikke vekket bjørnen....

I andre familier var det sånn at julene tidligere hadde vært så urolige, at det at barnet var i institusjon, ga dem en trygg jul for første gang på lenge.

Og, altså - ungdommene hadde ingen trist jul. De hadde en knakende fin jul, med god mat, fine aktiviteter, og det avviket fra hverdagsrutinene som gjør så godt når det er ferie.

Annen juledag ble familiene invitert til Gården. Der fikk vi være sammen med flotte, fornøyde ungdommer og vi fikk møte andre familier. Det var en god opplevelse.

Ja, det var en rar jul. Og  god. Det var en jul med lite bekymring. Det var en jul med mye savn. Men den jula savna jeg ikke den ungen min hadde vært før, eller den hun kunne bli en gang. Jeg savna henne akkurat som hun var.

Og belønninga, det å være sammen med henne annen juledag, på Gården, mens månen så ut som en stor stjerne over stallen det gule huset, det var en skikkelig fin julegave.

lørdag 22. desember 2018

På låven sitter nissen med sitt førstetrinn....




På familiehelg i Fossumkollektivet tilbake i 2016, ble det framført en alternativ versjon av På låven sitter nissen. Den er så bra, at jeg synes godt at flere kan få ta del i den. Merk deg bare at den er avhengighetsskapende - plutselig tar du deg selv i å nynne feil tekst på juletrefest... Jeg gjengir den selvfølgelig med forfatterens tillatelse - takk, Johannes.

Og så synger vi, dere:

På låven sitter nissen med sitt førstetrinn
(melodi, ikke uventet: På låven sitter nissen)

På låven sitter nissen med sitt førstetrinn
Og åpent sinn
Og tilfriskning
Han praktiserer ærlighet og villighet
Og er maktesløs for sin avhengighet
Men julenissen går på hvite knoker
Og han stresser og han loker
Nå burde julenissen ringe sponsor
Og én, to, tre - så er det hvit brikke!

På Aker sitter nissen med sin Basic Text
Og julekjeks
Så smått perpleks
Han skriver på en liste helt til krampa tar'n
Men det e'kke en liste over snille barn
Og han ringer alle menneskene på lista
Unntatt de som er i kista
Han får sommerjobb på Løkka som barista
Og én, to, tre - så er det tilfriskning!

På låven sitter nissen med sitt førstetrinn
Og åpent sinn
Og tilfriskning
Han smiler og han spiser på litt julebakst
Julenissen og hans Høyere makt
Han går i Anonyme Narkomane
Sånn som nissen har for vane
Og han fyller alle strømpene med sinnsro
Og én, to, tre - så er det tilfriskning!
- Johannes Fjeld




fredag 21. desember 2018

Hvit jul til barna


Jeg tipper at alle barn ønsker seg en hvit jul. Og da mener jeg hvit jul, både som med snø på bakken og med edrue voksne rundt seg. Det første er det vanskelig å gjøre noe med. Det andre er et ønske lett kan innfri.

IOGT Norge, Juba og Juvente driver i fellesskap kampanjen Hvit jul. Det handler rett og slett om å bevisstgjøre oss voksne om at det å drikke alkohol når vi er sammen med barn er en dårlig idé. Les gjerne mer om kampanjen på nettsiden. Der kan du også skrive under.

Dette handler ikke om å ikke kose seg. Det handler om at små mennesker også har rett til å kose seg, og små mennesker oppfatter endringer hos de voksne lenge før de voksne definerer seg selv som fulle. Små mennesker blir ofte utrygge av endringer. Det er det det handler om.

Det handler om at Folkehelseinstituttet anslår at omtrent 90 000 barn lever i et hjem der minst en voksen misbruker alkohol. I tillegg kommer alle de voksne som er i fare for å bli misbrukere. På toppen av det, nå i jula, har vi julegjestene. Det er mange barn som potensielt kan komme til å måtte tilbringe julen med påvirkede voksne.

Kampanjen handler om å ta stilling til å avstå fra alkohol i julehelgen om man er sammen med barn. Det er snakk om noen få dager. Ikke et livslangt avholdsløfte. Det bør være et lett valg å ta.

Det er lett for meg å si, som ikke skal feire jul sammen med barn. Eller, jeg skal ikke feire jul sammen med små barn. Men jeg skal feire jul sammen med mine barn. De er voksne. Likevel er jula hvit.

Og nei, jeg sitter ikke på min høye hest. Ikke en gang en liten ponni sitter jeg på. Jeg sitter egentlig avkledt i et glasshus. Jeg har ikke alltid tenkt over min egen alkoholbruk. Jeg har drukket med små barn rundt beina. Ikke ofte, men noen ganger for mye. Jeg tenkte ikke over det da. Jeg tenker over det nå.

Og jeg kaster ikke stein, her jeg sitter i drivhuset mitt. Jeg oppfordrer. Jeg tror at små mennesker har det best med edrue voksne rundt seg. Og selv om jeg ikke alltid levde opp til det selv, kan jeg jo oppfordre andre til å ta klokere valg enn jeg av og til tok. I etterpåklokskapens lys sier jeg det. Og etterpåklokskap er i alle fall bedre enn etterpådumskap. Det er jeg hellig overbevist om.

Med ønske om en hvit jul, til alle små.


tirsdag 18. desember 2018

De fantastiske frivillige fortjener takk




 
Selv om jeg ofte er opptatt av å løfte fram alt det ufrivillige arbeidet som gjøres på rusfeltet, betyr ikke det at jeg ikke ser, eller ikke verdsetter, alt det frivillige arbeidet som gjøres. Alle de timene noen velger å bruke av sin fritid for å gjøre livet for rusmisbrukere bedre, er helt fantastisk.

Til alle som bruker av sin fritid til å møte rusmisbrukere med respekt og verdighet, vil jeg rette en stor takk. Da min unge var ute og brukte, var måten hun ble sett på av «vanlige» folk noe av det vanskeligste å akseptere. At folk går utenom eller tydelig ser ned på deg, fører fort til at man ser ned på seg selv. Da min unge sa «Jeg er jo bare en narkis», kjentes det ut som om jeg ble knust innvendig. At det finnes frivillige som ser hele mennesket, er utrolig viktig.

Alle er mer enn det vi ser. Ingen er bare en narkis. Alle har hatt drømmer om et godt liv. Alle har noe de ønsker seg. Alle mener noe, tenker noe, føler noe. Alle er mer enn det vi ser.

Det nærmer seg jul. Jula er vanskelig for mange pårørende. Noen har kanskje måttet si til en de er glad i at han eller hun ikke får komme hjem til jul, at denne gangen må de andre som har rett til en trygg jul komme foran rusen. Det er ingen lett beslutning å ta, det å stenge noen ute til jul. Det koster tårer og tonn med dårlig samvittighet. Det koster angst. Men noen ganger er det nødvendig.

Andre vet ikke hvor den de er glad i er. Han eller hun tar ikke kontakt. Kanskje er de så langt inne i rusen at de ikke bryr seg. Kanskje velger de å skåne. Jeg vet ikke. Jeg vet bare hvor vondt det er å bekymre seg.

Det gjør godt å vite at det er frivillige der ute som gjør det de kan for å skape en god jul for de som ikke har et hjem de kan eller vil dra til. Det gjør godt å vite at noen er der med et varmt måltid, en liten gave og en vennlig tanke. Det gjør godt å vite at noen gir av sin tid for at andre skal føle seg bedre. At de møter medmennesker som strever på en ikke-dømmende måte. At de møter blikkene. At de hører fortellingene.

Jeg vil ønske alle de frivillige en riktig god jul. Jobben dere gjør, betyr mer enn dere aner, for flere enn dere tror. Når dere gir av tiden deres til rusavhengige, skaper dere ikke bare en glede eller et håp der og da. Dere gjør det i et hus der en stol står tom, også.

torsdag 13. desember 2018

Den lange rekka med døde ...

.


Ved å være mora til, har jeg blitt kjent med mange fine folk. Jeg har ledd og grått sammen med foreldre og besteforeldre som strever med det samme som meg. Jeg har hørt deres historier, de ha hørt min.

Vi kommer nær hverandre, vi som deler. Noen ser oss. Noen kjenner våre innerste tanker. Noen heier på oss når det går bra. Noen skjønner hvordan vi har det når det er som svartest.

Jeg har hørt mange ungdommers historier. De har delt håpene sine, de har delt uroen sin. Jeg har heiet på dem, hver eneste en, med et inderlig ønske om at det skal gå bra. At denne gangen skal de klare seg.

Så gjør det ikke alltid det. Noen ganger går det skikkelig dårlig. Akkurat nå sitter flere av de foreldrene jeg har møtt og gruer seg til jul. De har en førjulstid der de ikke aner hvor datteren eller sønnen befinner seg.

Noen vet så inderlig vel hvor han eller hun befinner seg. Noen har et barn, eller barnebarn, som har blitt et tall på en statistikk. Statistikken over dem som ikke klarte seg. Dessverre er det sånn at dødsfall som skyldes overdoser eller selvmord er noe vi må forholde oss til, vi som er pårørende til rusavhengige.

Akkurat nå sitter en familie i sorg over han som ikke orket mer, han som valgte å avslutte livet. De hadde ingen å miste. Likevel mistet de en av de kjæreste de hadde i livet.

Jeg husker en gutt full av liv. En gutt med tydelig stemme, som uttrykte et ønske om endring, og takknemlighet til dem han hadde rundt seg. En gutt som hadde voksne rundt seg som elsket ham så høyt, så høyt. Dessverre er det sånn at all verdens kjærlighet ikke er nok.

Vi som har møtt familien, sett dem og hørt dem, er berørt. Igjen blir vi minnet om hvor skjørt livet er. Vi blir minnet om at det like gjerne kunne vært oss. Vi har et ansikt, vi har et navn. For oss er han som døde mye mer enn et tall i en statistikk. For oss er han med videre, akkurat som familien hans er det, i tankene våre.

Jeg har lagt et nytt navn og et nytt ansikt til i rekka over døde. Jeg skulle ønske jeg kunne tro at det er nok nå, dette var den siste. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde navn og ansikter på de døde. Jeg skulle ønske at de var langt borte. At de levde i en annen verden. At det ikke gjorde vondt. At det ikke angikk meg.

Men det angår meg.
Jeg har navn. Jeg har ansikter.
Rekka vokser og vokser.
Det angår meg.
Hvert år dør alt for mange rusavhengige av overdoser eller selvmord.
Det burde angå alle.

tirsdag 11. desember 2018

Fagdag om ungdom som pårørende



Jeg har vært på tverretatlig fagdag om ungdom som pårørende i Sandefjord kommune. At jeg, som ikke er en etat, ble invitert, setter jeg innmari stor pris på. At Lærings- og mestringssenteret i min kommune velger å arrangere en sånn fagdag, setter jeg også stor pris på. Det er viktig å samle de som jobber med ungdom sånn at de får vite om hverandre.

OK - jeg hadde ikke gjort hjemmeleksa mi. Jeg hadde ikke lest agendaen på forhånd. Det gjorde jeg ved frokostbordet i går, samme dag som fagdagen.

Korte innledninger, sto det, ved miljøarbeidere fra vgs, helsestasjonen for ungdom, pårørendekoordinator i Larvik, kommuneoverlege, en rektor, en ungdomsklubbarbeider, en som jobber med gatemegling, oppfølgingstjenesten, skoleledelsen, kommunepsykolog...

Finn minst en feil, tenkte jeg, og ble så lei meg. Innmari lei meg.
Fagdag med pårørende som tema, og ikke en eneste pårørende som skulle si noe.
Jeg hadde mest lyst til å krype under dyna igjen. Jeg tenkte at det ikke kunne være sant. På forhånd hadde jeg vært helt sikker på at både unge og voksne pårørende skulle si noe - unge fordi det er dem dagen handlet om. Voksne, fordi familiearbeid er så viktig.

Jeg var lei meg, usynlig og sint.

Altså, jeg var ikke så veldig hyggelig da jeg pressa meg inn i det programmet. Men jeg ble møtt på en hyggelig måte av hun som hadde ansvaret for gjennomføringen av dagen, selv om jeg var både sur og litt sint. Jeg fikk mine minutter, sånn som de andre.

Og selv om dette var noe jeg måtte ta på sparket, synes jeg at jeg fikk sagt noe viktig: De ungdommene som er pårørende, er en del av en familie. De vokser ut av fritidstilbud, og blir ferdige på skolen. De blir forhåpentligvis ikke ferdige med familien. Derfor er familiearbeid kjempeviktig.

Jeg er kjempeglad for at arrangørene var så rause at de slapp meg til. De ante jo ikke hva jeg kunne komme til å lire av meg, akkurat. Det er jeg glad for.
Jeg tror at mange fikk vite om hverandre på fagdagen, det er veldig bra. Og jeg fikk også vite mye, kanskje særlig om hvor lite de ulike vesenene vet om hverandre. Om hvor lite de vet om pårørende. Og at det langt fra er en selvfølge at brukerstemmen og pårørendestemmen alltid er med.
.

søndag 2. desember 2018

Jeg har blitt intervjuet av Fossekallen




Fossekallen er Fossumkollektivets eget magasin. Det lages hovedsaklig av ungdommene selv, og byr på historier knyttet til livet relatert til kollektivet.

I høst fikk jeg en telefon med spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli intervjuet. Jeg sa selvfølgelig ja. Ikke fordi jeg hadde veldig lyst til å stikke hue fram, men rett og slett fordi at siden jeg har en jobb der jeg ber andre by på seg sjøl, syntes jeg vel at det var rett og rimelig å gjøre det samme.

Jeg grua meg ganske mye til det intervjuet. Jeg er alltid redd for at jeg skal være uklar i det jeg sier, at jeg skal snakke før jeg tenker meg om, at jeg plutselig skal få jernteppe... "Tenk hvis jeg sier noe dumt, tenkt hvis journalisten synes jeg er dum, tenk hvis... tenk hvis..." - jeg er skikkelig god til katastrofetenkning.

Jeg gleda meg også. Jeg syntes det var morsomt at en av ungdommene leste bloggen min, og syntes at jeg var verdt å snakke med. Jeg syntes det var fint at de ville ha med min mammastemme i sitt magasin.

Jeg er ikke sikker på hvor lenge telefonsamtalen varte. Ganske lenge, tror jeg, for praten gikk skikkelig lett. Sara, den ungdommen som intervjuet meg, gjorde meg trygg på at hun visste hva hun gjorde. Hun var godt forberedt, og lett og morsom å snakke med.

Vi snakka om mye forskjellig rundt det å være pårørende, og jeg kan ikke si at jeg misunte Sara jobben med å trekke ut hva som skulle være med. Hun klarte seg innmari godt, da hun sendte meg teksten til gjennomlesning fant jeg ikke noe å pirke på. Og jeg er en pirker.

Takk til Sara, og takk til Fossekallen. Det var litt rart og veldig gøy å lese om meg selv.

Fossekallen kan forresten alle lese. Det er mulig å få den tilsendt i posten, eller å lese den på nett. Intervjuet med meg finner du her, i Fossekallen 2018. Har du lyst til å lese tidligere numre, og det anbefaler jeg, finner du lenker på denne siden.

tirsdag 27. november 2018

De usynlige barna



Det finnes så mange usynlige barn, barn som vokser opp under forhold som av en eller annen grunn gjør at de ikke blir sett. Det er mange årsaker til at det finnes en hær av usynlige barn der ute. Å vokse opp med et søsken eller en forelder som ruser seg, er bare en av tingene som gjør at barn blir usynlige. Og tro meg, det å være usynlig er ingen superkraft.

Når et av barna i familien ruser seg, flytter mye av foreldrenes oppmerksomhet seg over til det barnet. Selvfølgelig gjør den det – det er tross alt snakk om at en man elsker utsetter seg for noe farlig, noe man må ordne opp i.

Mange søsken ordner opp på sin måte. De blir problemfrie. De sier at de har det bra, de passer på at de ikke er årsak til at foreldrene blir enda mer slitne. De krever ikke at noen skal ta seg tid til dem. De venter, eller de ordner opp selv.

De usynlige barna krever ikke å bli sett, og ofte er de usynlige på skolen og andre arenaer, også. De er jo ikke usynlige på ordentlig, men de snakker ikke om hvordan de har det. De glatter over og gjør det de skal. De er ikke problemer for noen.

Noen må se barna. Selvfølgelig må foreldrene se dem, det er en del av foreldrejobben, å se barna sine. Men noen ganger er den oppgaven så stor og krevende at man klarer ikke å gjøre det uten hjelp utenfra.

Jeg tenker at skolen har en stor og viktig oppgave når det kommer til å gjøre de usynlige barna synlige. Altså – jeg mener ikke at skolen skal fikse alle oppgaver i hele verden, og jeg vet av erfaring at det å være lærer er en krevende jobb, som stadig fylles med flere oppgaver. Jeg vet det. Men skolen er tross alt den arenaen alle barn befinner seg på. Og en viktig del av lærerens jobb er å se elevene sine.

Jeg vil trekke det enda lenger. En viktig del av det å leve i et samfunn, er å se menneskene rundt oss. Både små og store trenger å bli sett, men små mennesker mest av alt. De må bli sett av de som allerede er rundt dem, enten det er familie, lærere, naboer eller andre mennesker. Det er en menneskeplikt å se små mennesker.

Best av alt: Det er skikkelig lett å gjøre folk synlige. Det er faktisk så enkelt at det holder å se dem, og spørre dem hvordan de har det, og høre på det de sier. De må få bekreftelse på at det er lov å føle. De må få lov til å snakke om det. Og selvfølgelig – gjøre det igjen og igjen, sånn at de blir synlige igjen, de som har jobbet så hardt for å bli usynlige.

De må få vite at det å være usynlig bare er en superkraft i eventyrene. I den virkelige verden får man vondt i magen av å være usynlig, og kanskje man slutter å tro at man er både viktig og virkelig. De fortjener å bli sett, alle de usynlige superheltene som går rundt der ute.

Og det er en menneskeplikt å våge å se dem.

torsdag 22. november 2018

Jeg gruet meg til permisjonene

Det høres fryktelig ut når jeg sier at jeg gruet meg til at Ungen min skulle komme hjem på permisjon de første gangene etter at hun dro i behandling, men jeg vet at jeg ikke er den eneste pårørende som har hatt blandede følelser til å få Ungen hjem.

Det er jo sånn at mange av oss foreldre ikke har så veldig gode minner fra den siste tiden vi hadde ungene våre i hus. Plasser i rusbehandling er ikke noe man akkurat får kastet etter seg. Det står ofte dårlig til med den som ruser seg, men også de pårørende er prega av å ha stått i rett og slett dritt opp til ørene. Konflikter, bekymringer, rot og kaos er noe av det som har prega hjemmene våre.

Så drar ungene i behandling, og en slags fred senker seg. Men den slitenheten som har bygget seg opp over lang tid, blir ikke borte så fort. Tilliten til en som har brutt løfter igjen og igjen, kommer heller ikke automatisk tilbake.

De to første gangene
Ungen var hjemme, var hun på dagsbesøk, og hun hadde følge av en av de ansatte. Akkurat det skulle man kanskje tro at kjentes litt rart ut, men det var bare trygt, både for oss og for henne. Det var godt å ha Ungen hjemme, og det var godt at hun dro tilbake til den trygge institusjonen.

Så kom tida da hun skulle reise hjem alene, og hun skulle være her en hel helg. Det var plutselig litt skumlere. Hva hvis noe her hjemme trigget henne? Hva hvis hun ikke kom tilbake etter å ha vært en tur i byen? Vi hadde snakket om det her hjemme, hvordan vi skulle forholde oss til det. Og vi snakket med henne om hva vi forventet og hva vi bekymret oss for.

Noen tenker sikkert
at det er viktig å hele tiden si til ungdommen som kommer hjem at man stoler på ham eller henne, selv om man går med en nagende frykt og tvil inne i seg. Vi valgte heller å snakke med henne om akkurat det. Vi sa at det var vanskelig å stole blindt på det hun sa, men at vi prøvde. Vi lot henne legge fram sine tanker, og hørte på det hun sa. Vi ville ikke gå i kontrollfella igjen. Det var opp til henne hva hun ville gjøre ut av besøket hjemme.

På forhånd hadde hun laget en hjemreiseplan der det sto hva hun skulle gjøre og hvem hun skulle besøke. Hun hadde noen turer ut på planen sin, hun trengte å møte verden utenfor institusjonen. Samtidig var hun klar på at det var hennes oppgave å trygge oss, og at hun måtte strekke seg for å få tilbake vår tillit.

Altså, det gikk skikkelig bra. Det å få henne hjem som en helt vanlig del av familien, var rett og slett mer deilig enn det går an å forestille seg. Det å oppleve at vi klarte å slippe taket i henne og at vi ikke trengte å se henne hele tida, var også veldig godt, selv om jeg må innrømme at noe av det jeg likte best var da hun sovna på sofaen sammen med katta mens de så på en rekke realityprogrammer på TV-kanaler som bare er i bruk når Ungen er hjemme. Jeg tror at akkurat det var det fineste jeg hadde sett på lenge.

Jeg sluttet ikke å bekymre meg, jeg var fortsatt litt engstelig når hun kom hjem på permisjoner senere, også. Litt, men ikke så veldig. For jeg visste at om hun valgte å avbryte behandlingen eller valgte et tilbakefall, var ikke det noe jeg kunne styre. Det valget var hennes. Mitt valg var å forholde meg til det hun sa, og ikke ta bekymringer på forskudd. For det er jo sånn med bekymringer, enten man tar dem på forskudd eller ikke: De aller fleste blir det ikke noe av.

mandag 19. november 2018

Mitt ettervern



Jeg har nevnt familiearbeidet til Fossumkollektivet før, og sagt noe om hvor viktig det har vært for meg og min familie. Vi har deltatt på familiehelger, foreldredager og pårørendeuke. Sist uke var vi igjen med på foreldredager.

Hvis noen hadde sagt til meg på forhånd at jeg skulle delta i familiearbeid på den måten etter at ungen min var ferdig behandla i Fossumkollektivet, hadde jeg avvist det blankt. Jeg, som følte meg ferdig med å sitte i ring allerede før hun dro i behandling, kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at jeg skulle gjøre noe mer enn det jeg syntes jeg måtte. Jeg var så lei av rus, og syntes jeg hadde brukt mer enn nok tid på det.

Så ble det sånn, da, at jeg bestemte meg for at den innsatsen jeg gjorde i familiearbeidet, var for min egen del, for at jeg skulle få det bedre. Jeg har jobbet med mine følelser og mine mønstre. Jeg har lyttet til andre og jeg har bidratt med mine erfaringer. Jeg har kjent på skyld, skam og sinne. Jeg har gitt meg selv en klapp på skuldra for det som er bra og jeg har tilgitt meg selv for feil jeg har gjort.

Når jeg dro til foreldredager denne gangen, var det ikke fordi jeg er redd for at ungen min skal ta et tilbakefall. Det var fordi jeg er redd for at jeg skal ha et tilbakefall. Det er nemlig ikke bare den rusavhengige som kan falle tilbake i gamle mønstre - det kan vi som står rundt også.

Jeg ser på det å få lov til å være med på sånne dager som en del av mitt ettervern. Det er med på å forebygge katastrofetenking, og for min del er det med på å hindre at jeg snubler i kontrollfella. Og ikke minst - selv om man har lært å sette noen grenser i livet, er ikke det gjort en gang for alle. Det er lett å begynne å fikse på ting i andres liv hvis man en gang har hatt den rollen. Det er lett å tro at man har løsninger for andre, også.

Jeg dro også til foreldredagene fordi jeg tenkte at det var nyttig for gruppa. Ikke fordi jeg kan og vet alt i hele verden, men fordi den gangen jeg kom som ny, var det viktig å se at andre var på et annet sted, at de hadde funnet løsninger som gjorde at de kunne leve gode liv. 

Vi som var samlet i tre dager i forrige uke, hadde ikke den samme historien. Noen hadde barn som nettopp hadde reist i behandling. Andre hadde barn som var ute i aktiv rus. Noen hadde mistet sine barn, mens andre hadde barn det går bra med. Vi møttes. Vi delte. Vi lo og gråt.

Hvem vi er utenfor, spiller ingen rolle. Jeg vet veldig lite om hva de jeg var sammen med jobber med, hvor de bor og hva slags hobbyer de har. Men jeg vet mye om hva de føler. Jeg vet om de vonde hemmelighetene. Jeg vet hvor redde de har vært. Jeg vet hvor slitne de er.

I det rommet kan jeg si akkurat hva jeg vil, uten å måtte forklare så mye først. De skjønner det, når jeg snakker om å ikke strekke til. De skjønner behovet for kontroll. Hadde vi villet, kunne vi sikkert startet et godt fungerende detektivbyrå, vi som sitter der.

At det bare er foreldre, og av og til besteforeldre, til stede, gjør at man kan snakke om hvordan det er lurt å møte barnet sitt på en annen måte enn om barnet er til stede. Der kan man teste ut det man er usikker på. Det er det både tid og rom for.

"Jeg stoler ikke på at hun tar behandlingen på alvor. Jeg gruer meg til at hun skal komme hjem på permisjon. Jeg klarer ikke å la være å bekymre meg. Jeg er enda mer sliten nå som hun er i behandling. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke så henne før. Jeg har dårlig samvittighet for de andre barna".
Dette, og mye mer, er ting jeg har tatt opp i mammagruppa opp gjenom årene. Alle følelser er lov, og jeg tror jeg har sett alle følelser, også, i den ringen vi sitter i de viktige dagene.

Jeg var som vanlig utslitt da jeg kom hjem. Jeg brukte helgen på å hente meg inn igjen. Jeg har gått gjennom mine følelser, og jeg har tenkt mye på de andre jeg har møtt. De, som da vi møttes, var totalt ukjente, men som i løpet av tre viktige dager ble noen av dem som vet mest om meg. De, mødrene, fedrene, besteforeldrene og familieteamet i Fossum, fyller meg enda en gang med takknemlighet. Dere er en viktig del av ettervernet mitt.

søndag 11. november 2018

En pappa jeg av og til møter...



Av og til, når jeg går gjennom byen jeg bor i, hender det at jeg slår av en prat med en av de godt voksne, slitne narkomane som bor her. Du vet, en sånn som har knekk i knærna og snakker litt sakte. En sånn som det er ubehagelig å se, en som minner oss om at livet ikke er som et eventyr der det alltid går bra til slutt.

- Åssen går det med dattera di?, spør han ofte.
Jeg gir en statusoppdatering, og heldigvis har jeg en god stund kunnet si at det går bra.
Så er det min tur.
- Åssen går det med dattera di?, spør jeg.

Vi står der, på mange måter veldig ulike, men i det å bekymre oss for ungene våre, stiller vi nøyaktig likt. Eller, han har en erfaring med seg som jeg ikke har, så han vet om uendelig mange flere ting det går an å bekymre seg for enn det jeg noen gang hadde tenkt. I alle fall var det sånn de første gangene vi snakka sammen. Jeg har lært mye om hvor vanskelig ting kan være siden de første gangene vi snakka sammen.

Om jeg synes at jeg har blitt møtt, og av og til møtes, med at folk ser ned på meg fordi jeg har et barn som er rusavhengig, har han det hundre ganger verre. Jeg lever et liv som gjør at jeg kan frigjøre meg fra skyldfølelse og skam mye lettere enn det han kan. Ikke at jeg er noen supermamma, men jeg vet at livet i vår familie ikke skiller seg nevneverdig fra de fleste andre familier. Vi jobber, vi spiser middag, har en stabil bosituasjon og lever i et hjem uten rusproblemer.

Ingen av de tingene jeg nevner over, kan han skilte med.
Han har levd et ustabilt liv, et liv som ikke er noe et barn bør vokse opp i.
Han er en av dem som man tenker om at «Det er jo ikke rart at det går så dårlig med datteren, når hun kommer fra et sånt hjem». Og, ja, vi vet at hennes utgangspunkt har vært fullt av risikofaktorer, og at det dessverre ikke har gått så bra.

Jeg mener mye om hvordan barn bør vokse opp. Jeg mener mye om hvordan samfunnet bør gå inn og ta ansvar når barn ikke har det bra. Ingen bør vokse opp i hjem med rus, vold eller annen omsorgssvikt. Alle fortjener å være trygge i sitt eget hjem.

Det finnes voksne som ikke klarer å ta vare på barna sine. Det betyr ikke at de ikke er glad i ungene sine, eller at de ikke bekymrer seg over dem. Sånn som han jeg pleier å snakke med. Han har ikke klart å være en trygg pappa. Det er skikkelig mange ting han ikke har fått til. Det føler han en voldsom skyld for, at han ikke kunne være sammen med datteren i oppveksten, at han ikke klarte å slutte å ruse seg, at han aldri har klart å være en god rollemodell. Han har ikke tatt det ansvaret vi ønsker og forventer at en pappa skal ta. Han vet det. Og han tar, etter min mening, ikke det ansvaret nå heller.

Det går ikke bra med datteren hans. Kanskje hadde det gjort det om hun hadde andre foreldre. Hun hadde et dårlig utgangspunkt, og det er lett å tenke at om ting hadde vært annerledes, ville det ha gått bra med henne.
Men kanskje ikke, likevel.
Hun som vokste opp med middag hver dag, og det jeg ser på som fornuftige grenser og sunne verdier hjemme hos oss, ble rusavhengig, hun, også.

Nå skriver jeg meg bort. Jeg skulle ikke inn på den bagasjebiten eller oppvekstbiten. Jeg synes det er viktig, men det var ikke det jeg skulle si noe om nå. Nå skulle jeg si noe om de møtene som av og til finner sted på en fortauskant i byen.

I de møtene, når vi utveksler siste nytt på bekymringsfronten, oppheves noen skiller. Da er det at jeg lever et vanlig liv og at han lever i rus og kriminalitet underordnet. Jeg trenger ikke å si noe om dårlige valg han har tatt. Han trenger ikke å minne meg på at jeg ikke fikk det til, jeg heller. Når vi møtes med våre følelser, stiller vi helt på like fot. Da er vi to foreldre som begge har, eller har hatt, grunn til bekymring. Vi snakker om livet på gata, om det å ikke få svar på telefonen, om dårlig stoff. Vi snakker om hvor farlig verden er.

Og begge elsker vi døtrene våre så høyt man bare kan elske barnet sitt.

torsdag 8. november 2018

Kontroll på kontinentet ....


Vei uten kart - collage under arbeid, 2018

Å leve med en som ruser seg, fører ofte til at de som er rundt får stort behov for kontroll. For meg, som hadde et temmelig velutvikla kontrollbehov fra før, ble det en ganske slitsom affære. For skal man ha kontroll over alt rundt, er det mye å følge opp og passe på.

I en periode prøvde jeg hele tida å vite hvor ungen min var, hvem hun var sammen med og hva de gjorde. Jeg er ganske dreven i forhørsteknikker og har brukt mange timer på å prøve å spore henne opp. Det eneste det resulterte i, var at hun ble sur på meg og jeg ble sur på henne. Og i tillegg ble jeg enda mer bekymra og enda mer sliten.

Spiser hun? Sover hun? Ruser hun seg? Går hun på skolen? Klarer hun å styre penger? Har hun varme klær? Har hun en bra ruskonsulent? Hva sier de på NAV? Hva slags tiltak skal hun på? Det var en uendelig rekke med ting jeg gjerne skulle visst. Så lang rekke med ting at to foreldre ikke er nok til å finne ut av det. I alle fall ikke hvis de skal jobbe, klappe katter og ha et slags sosialt liv i tillegg.

Jeg skjønte egentlig ganske fort at jeg ikke kunne kontrollere Ungen. Kontollbehovet forsvant ikke av den grunn. Gjorde de som var rundt en god nok jobb? Hadde de alle opplysninger de trengte? Så de hele ungen min? Sånne ting tenkte jeg mye på. Jeg kunne ikke kontrollere det heller, men jeg ønska at jeg kunne det.

De jeg har nærmest, har også blitt nært fulgt opp av meg. Jeg har sjekket at de har gjort det de skulle, og ikke minst forsikret meg på alle måter jeg kunne tenke meg, om at de hadde det bra. At de hadde det bra på jobben, at de var friske, at de ikke sleit seg ut. Det blir mange spørsmål av sånt, og jeg var hele tida på vakt for å se om det var signaler jeg burde fange opp. At livet gikk videre, ja at selve jorda snurra rundt, var på en måte mitt ansvar.

At jeg hadde så stort behov for kontroll, hadde nok flere grunner.
Det ene er at jeg liker å ha oversikt og vite hva som skal skje. Jeg liker å være forberedt. Når man lever med rus tett på livet, er det mye uforutsigbarhet. Det prøvde jeg å få orden på. Og hvis noe virkelig grusomt skulle skje, ville jeg i alle fall være forberedt, sånn at jeg kunne lose alle rundt meg gjennom krisa. Jeg har nemlig en tendens til å tenke at det er veldig viktig at noen står oppreist når det stormer, og oppfører meg som om det er min rolle.

Jeg trengte kontroll for å være trygg. Og jeg trengte i hvert fall å vite det i tide om noe glapp, sånn at jeg kunne sette inn tiltak for å forhindre katastrofer og bidra til skadereduksjon.

Så kan jeg ikke se bort fra at det også ligger et element av at jeg trodde at jeg var uunnværlig, og at jeg visste best. At de tinga jeg visste, trodde og tenkte var det riktige, og dermed viktig at alle som hadde med min unge å gjøre var orientert om. Og ofte var det jo viktig å dele kunnskap og tanker. Men med et litt stort kontrollbehov, bekymra jeg meg unødvendig mye om hvorvidt informasjon kom videre eller ikke. 

Jeg prøvde å kontrollere hele verden, egentlig. Det var skikkelig slitsomt, både for meg og for de jeg prøvde å ha kontroll over. Jeg dobbeltsjekka at alt blei gjort, og når en driver med sånt blir man ganske sinna, for selvfølgelig ble ikke alt som skulle gjøres gjort, i hvert fall ikke på min måte.

Jeg måtte på et vis kapitulere. Da jeg skjønte at det virkelig ikke var noen ting jeg kunne gjøre for å få ungen min til å slutte å ruse seg uten at hun ville det selv, ble ting veldig mye lettere. Da ble min oppgave å si at jeg skulle være der når hun gjorde gode valg, jeg slapp å mase om alt mulig annet. Jeg slutta ikke å bry meg, jeg slutte ikke å bekymre meg, men jeg prøvde å la henne ta ansvar for sitt, mens jeg tok ansvar for mitt.

Hvorfor skriver jeg dette?
Nå som hun er rusfri og livet er et helt annet? Jeg skriver det for å minne meg selv om hva som er mitt, og hva jeg kan gjøre noe med. Jeg merker at når jeg blir ekstra sliten eller får katastrofetanker, er kontrollbehovet noe av det første som slår inn. Jeg får unormalt stort behov for å sjekke at andre gjør det de skal, eller det jeg synes de skal. Det er ikke noe godt sted å være, og jeg vil ikke tilbake. Det er lett å gå i tilbakefallsfella, og jeg må stadig tenke over hva som er mitt ansvar og hva som er andres ansvar. Heldigvis har jeg noen rundt meg som sier fra når diktatortendensene slår inn, og selv om jeg ikke alltid klarer å gjøre noe med det med en gang, er det en viktig påminning om at jeg ikke styrer verden og ikke skal redde verden. I alle fall ikke alene.

Jeg prøver å ta ansvar for meg selv og mine egne handlinger. Jeg prøver å overlate det til andre å ta ansvar for sine handlinger. Det betyr ikke at jeg ikke skal hjelpe der jeg kan, men det betyr at jeg kjenner min begrensing, og lar andre ta ansvar for sine egne liv. Og det er ganske fint egentlig, å ta ansvar for seg selv. Uten at man trenger å ha kontroll på kontinentet.

fredag 2. november 2018

Å kjempe mot ulver

Vargen ylar i nattens skog,
han vill men kan inte sova.
Hungern river hans vargabuk
och det er kallt i hans stova.
Du varg, du varg, kom inte hit.
Ungen min får du aldrig.

Dette er godnattsangen Lovis synger for Ronja i Ronja Røverdatter. Hun vil passe på ungen sin, hun vil verne henne mot ulvene der ute.
- Ungen min får du aldri, sier hun, og både advarer ulven og trygger ungen sin.

Jeg kjenner meg igjen i den sangen. Jeg kjenner igjen behovet for å beskytte noen man elsker mot farer. Jeg vet hvordan det er å forhandle med ulver. Jeg kjenner frykten til Lovis. Jeg kjenner det så det gjør vondt i brystet.

Lovis var redd for virkelige ulver. Sånne som har fire bein og pels, de som det er så få igjen av at de snart bare finnes i bøker. Det er helt andre ulver jeg har vært redd for. De ulvene jeg kjempa mot, er mye farligere enn ulvene i skogen. De ulvene jeg kjempa mot, ødelegger familier og river hjertene ut av brystet på pårørende. De ulvene dreper barna våre. Det hjelper ikke å slenge til dem en grisesvans.

Vargen ylar i nattens skog,
ylar av hunger og klagan.
Men jag ska ge'n en grisasvans,
sånt passar i vargamagar.
Du varg, du varg, kom inte hit.
Ungen min får du aldrig.

Min unge vant over ulvene. Ikke uten rifter og sår. Men hun vant. Og vi som er rundt henne, er hele igjen. Ikke uten skader, men hele. Såra blør ikke mer, de fleste har blitt til arr, og selv om arr ikke forsvinner helt, blir de blekere med tiden. OK, en og annen gang klorer vi opp ei rue, og da kommer det noen dråper blod igjen, men det skjer sjeldnere og sjeldnere.

Den altoppslukende redselen har sluppet taket. Det betyr ikke at jeg ikke bekymrer meg. Jeg er en bekymrer, og jeg vet at livet ikke kommer med garantier. Verden er et farlig sted, og det er nok av steiner å snuble i.

Mange jeg har møtt, og enda flere jeg ikke kjenner, står midt oppe i det farlige. De slåss mot ulver hver eneste dag. Og natt. De sover med telefonen på puta, de leiter etter ungene sine, de bekymrer seg syke. De strekker seg så langt de kan, og enda litt til, og gjør så godt de kan, mens vargen ylar i natten.

Jeg er et annet sted, men det skal veldig lite til før følelsen av hvordan ting har vært kommer tilbake. Noen ganger skal det bare en sang på radioen til, og jeg er et helt annet sted, i en helt annen tid....

Sov mitt barn, i bädden hos mor,
låt vargen yla i natten.
Men jag ska ge'n en hönsaskank
om ingen annan har tatt'en.
Du varg, du varg, kom inte hit,
ungen min får du aldrig.




tirsdag 23. oktober 2018

Store hvite - en viktig bamse

Store Hvite er verken stor, eller særlig hvit. Men han er viktig.
Dette er Store Hvite. Det er en viktig bamse. Kanskje den aller viktigste jeg vet om. Før ville jeg sagt at "Ett-øre", min egen babybamse var aller viktigst, men på et gitt tidspunkt ble den utkonkurrert av Store Hvite.

I noen hektiske sommeruker i 2016 var Store Hvite noe av det jeg brukte aller mest tid til å tenke på. Mye av bekymringen jeg kjente ble flyttet over til å dreie seg om Store Hvite. Når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, eller var fortvila over at vi ikke kunne gjøre noe for Ungen, flytta jeg fokus over på Store Hvite. Kunne jeg ikke redde henne, og ha henne hos meg, kunne jeg i alle fall prøve å få tak i Store Hvite. Herregud, jeg har krangla med mannen min om Store Hvite, og fått ham til å ringe andre for å forsikre seg om at bamsen var på et trygt sted.

Store Hvite kom inn i vårt hjem jula da ungen var ett år gammel. Det var farmor som kom med den. Den gangen var den hvit og hadde nisselue på. Nisselua forsvant temmelig fort. Det gjorde hvitfargen, også. Særlig stor har han aldri vært, så egentlig burde han hete Lille Grå.

Ungen var veldig opptatt av kosedyr, det var det hun lekte med, og hun hadde mange. Men Store Hvite var spesiell. Når han måtte en tur i vaskemaskinen, fulgte hun hele prosessen. Hun satt ved vaskemaskinen, og etterpå tørketrommelen, og venta. Store Hvite sov sammen med henne hver eneste natt, gjerne i selskap med Gule Fugl og andre skapninger. Han var der alltid.

Da Ungen begynte å ruse seg, og etter hvert flyttet ut, ble Store Hvite igjen hos oss. Han satt på hylla, og så lenge han var der, var hun også på en måte nær. Da hun dro i behandling, ble Store Hvite med, og satt på senga hennes sammen med PanDaniel. Da hun skrev seg ut, ble Store Hvite igjen på institusjonen.

Jeg visste ikke hvor Ungen var, og jeg visste at hun ikke var trygg. Jeg visste hvor Store Hvite var, men jeg visste ikke om han var trygg.
- Hva gjør de egentlig med tinga til de som skriver seg ut, lurte jeg på.
Jeg var skikkelig redd for at han skulle bli borte, eller bli kasta.

Det var da jeg tvinga mannen min til å ringe og sjekke hva som skjedde med hennes ting. Jeg klarte ikke å gjøre det selv, for hva hvis de ikke tok godt vare på ham? Det ville jeg ikke orka å vite.

Å vite at han ikke skulle dra noe sted, at ingen ville kaste ham, var en lettelse. Men jeg var fortsatt utrygg. Hva med vannskader, tenkte jeg. Eller hva om det kommer en mus og spiser på ham. Hadde jeg vært mus, ville jeg tenkt at Store Hvite var godt reirmateriale.

Imens var Ungen ute i livet. Ute på gata. Ingen fikk tak i henne. Jeg var sikker på at hun kom til å dø. At det bare var et spørmål om tid. Planen min var at om hun ikke klarte seg, skulle det i hvert fall gå bra med Store Hvite. Så lenge han fantes, fantes en bit av henne, også.

Det var på alle måter galskapens sommer. Og den endte ikke godt, som i eventyrene. Men ungen min dro til slutt tilbake i behandling, og da jeg, litt flau, kanskje, forklarte henne om hvordan uroen min også hadde kretsa rundt Store Hvite, skjønte hun det.

Neste gang hun kom på besøk, var Store Hvite med.
- Jeg tenkte han kunne bo hos dere litt, sa hun.
Og det gjorde han. Midt i stua, sto han, med hennes lukt i seg. Nå jeg så på, eller klappa på Store Hvite, var hun nærmere.

Han var ikke der så lenge, men akkurat den tida jeg trengte det.
- Jeg tror jeg tar med meg Store Hvite, sa hun etter noen måneder, og det var helt greit. Han flyttet til andre sida av fjorden.

Nå har Store Hvite flytta igjen. Til en annen kant av landet. Sammen med Ungen.

Mine bekymringer har blitt helt vanlige mammabekymringer, som om Ungen har gode nok sko eller får pengene til å strekke til, og om hun bruker nok tid på skolearbeid. Når det gjelder Store Hvite, dreier bekymringene seg om hvorvidt han holder seg hel. Han har nemlig blitt samboer med Sorte Hund. Og jeg er litt usikker på om det er passende for aldrende bamser, uansett størrelse og farge.


søndag 21. oktober 2018

Ingen må presses til åpenhet

Når jeg snakker med folk jeg møter om åpenhet, hender det at de blir litt forundra når jeg sier at åpenhet i seg selv ikke er et mål. 

Og jeg tenker da at noen ganger er det lett å glemme at det egentlige målet er at folk skal få det bedre, og for å nå det målet, kan åpenhet være et middel.

For meg betød det å si at ungen min hadde et rusproblem at jeg slapp å finne på forklaringer på hvorfor jeg var sliten. Jeg slapp å dikte opp historier om hvorfor hun slutta på skolen. Jeg slapp unna det noen kaller "blikkene", når folk kikker granskende på  deg og samtidig prøver å late som ingenting. De kunne ikke late som ingenting når jeg så dem inn i øynene.

Jeg tror at vanskelige ting blir lettere når man deler dem med andre. Det ble lettere for meg, samtidig åpner det opp for at andre får slippe inn. Får slippe til. Får lov til å bry seg. Jeg fikk det bedre av å være åpen. 

Samtidig tenker jeg at det er viktig at folk må få lov til å bestemme selv hva de skal være åpne om, hvor de skal være åpne og hvem de skal være åpne til. For å få det bedre, er det ikke om å gjøre å dele det som er vanskelig med hele verden.

Jeg tror det er sant at byrder man deler blir mindre. Forteller man noe som er vanskelig til en person, er det to som vet. To som kan dele. Det å finne den aller første å dele med, er det viktigste. Og ofte er det nok til at man skal få det bedre.

Det er ikke sånn at man trenger å fortelle alt til alle. Det er lurt å tenke over hvem man deler vanskelige ting med. Er det folk som vil meg vel, de jeg forteller dette til? Vil det være for vanskelig å forklare dette? Er det verdt tiden min? Er det her jeg skal dele, eller er dette mitt fristed?
Sånne ting har i alle fall jeg tenkt over ganske mange ganger.

Når det kommer til åpenhet rundt det å være mora til en rusavhengig, er jeg i tillegg til å være åpen, også offentlig. Jeg skriver her, og jeg uttaler meg av og til i andre sammenhenger. Det betyr ikke at jeg forteller alt til alle hele tida. Jeg velger, og jeg tenker meg om.

OK, jeg innrømmer at jeg ikke alltid tenker meg så godt om. Noen ganger kommer orda ut før jeg har tenkt en tanke ferdig. Det hender jeg blir misforstått. Det hender at noen synes jeg er dum. Det har jeg tatt med i betraktinga. Det er helt greit at ikke alle skjønner hva jeg snakker om når jeg snakker om livet med rus. Det er nemlig skikkelig vanskelig å skjønne. Noen ganger prøver jeg å forklare en gang til. Andre ganger gjør jeg ikke det. Det hender at jeg ombestemmer meg også. Det er min rett. Jeg eier tankene mine. Jeg eier orda mine.

Noen ganger får jeg spørsmål jeg ikke vil svare på, fordi det er for privat. Selv om jeg er åpen, er det ikke alt jeg vil dele. Jeg vil bestemme hva, til hvem, hvor og når. Åpenhet er et middel for å få det bedre - da kan jeg ikke gå over mine egne grenser. Gjør jeg det, får jeg det verre.

Jeg tror på åpenhet, i det små, og i det store. Jeg tror på offentliggjøring og på synliggjøring. Jeg tror at mange vil få det bedre hvis de snakker om det som er vanskelig. Høyt, og med utestemme. 

Men aller mest tror jeg på retten til å bestemme selv hva man er komfortabel med. Når man er pårørende til en rusavhengig, kjennes det ut som om man er under press fra alle kanter. Da håper jeg ikke at sånne som meg er med på å presse folk ytterligere, til en åpenhet de ikke ønsker. De er ikke dårligere pårørende, de som ikke deler alt med alle. Det er ikke nødvendig å være verken åpen eller offentlig for å elske barnet sitt, eller for å gjøre gode valg.

Åpenhet hjelper. Det tror jeg på. Nesten så sterkt at jeg kan si at jeg vet det. Men min åpenhet er mitt valg - jeg kan ikke velge for andre. Jeg kan håpe at det at jeg og andre tør å snakke også tar bort noe av andres skam. Og jeg kan heie på alle pårørende som gjør så godt de kan, hver eneste dag, enten de gjør det i flombelysning eller i tussmørke.

mandag 15. oktober 2018

Jeg har fått en pris....


Selve prisen er et bilde malt av Verena Waddell.

Altså, det er ikke en blodfersk nyhet jeg kommer med her, men jeg har rett og slett trengt noen dager på å fordøye det før jeg kan si noe om det. I forrige uke fikk jeg Sandefjord kommunes åpenhetspris.

- Jeg skjønner ikke hvordan du kunne bli så overraska, var det en som sa til meg etter prisutdelinga.
At jeg ble overraska, var det nok ingen av de frammøtte som tvilte på, jeg ble både nesten stum, og kunne ta i bruk det fine ordet månebedotten.

Altså, jeg var ikke overraska over at jeg var en aktuell kandidat til å få prisen. Det skjønte jeg jo at jeg var, jeg stikker jo hodet fram av og til. Men var det en ting jeg var helt sikker på, da jeg dro til arrangementet på Sandefjord bibliotek, var det at jeg ikke kom til å få den prisen.

Hvordan jeg kunne være så sikker? Jeg kjenner drillen. Jeg har nemlig skrevet en artikkel om verdensdagskomiteen en gang, og vet at de mottar forslag på kandidater, diskuterer seg fram til hvem som skal motta prisen og kontakter den som får prisen ei uke før utdelingen.

Ingen hadde kontaktet meg. Derfor var det virkelig ikke i mine tanker at jeg kunne komme til å få prisen.

Jeg var litt urolig etter å ha sittet stille lenge, og var ikke mer voksen enn at jeg satt og tulla litt med sidemannen min da prisen skulle deles ut.

En fra komiteen kom fram, og fortalte at dette året var det litt annerledes enn tidligere år, siden den som skulle få prisen ikke hadde fått vite noe på forhånd. Det var fortsatt ikke i mine tanker at det kunne være meg. Jeg var til stede fordi jeg hadde åpnet utstilling, ikke for å få en pris.

Hun begynte å lese, først om selve prisen:

Åpenhetsprisen deles ut til en person eller gruppe som har fremmet åpenhet rundt psykisk helse.
Kandidaten er personer eller organisasjoner som har bidratt til åpenhet og gjennom det øker befolkningens kunnskap om psykisk helse.
Kandidatene må har markert sin åpenhet på en fordomsfri og inkluderende måte, og slik bidra til å redusere fordommene mot psykiske lidelser.

Så langt, så godt. Dette var den generelle innledninga. Jeg må innrømme at jeg ikke hørte så godt etter. Dette hadde jeg jo hørt før.

Så fulgte begrunnelsen for tildelingen:

Årets åpenhetspris deles ut til en person som byr på seg selv på en ærlig og ydmyk måte som støtter og berører mange mennesker. Samtidig som kandidaten våger å gå ut i det offentlige rom ved å by på seg selv, bry seg og er tilgjengelig ved å støtte mennesker, både i offentlige og private rammer.

(Omtrent her syntes jeg at en av de som sto klare til å dele ut prisen kikka litt ekstra på meg, og jeg ble litt forvirra).

Ved åpent å dele erfaringer, sette ord på følelser og vise frustrasjon over pårørendens manglende stemme i arbeid med psykisk helse på dagsorden.

(Og nå tenkte jeg at det kunne være meg)

Årets åpenhetspris tildeles Vigdis Løbach for hennes åpenhet og raushet med egne erfaringer fra pårørendeperspektivet.

OK, jeg skjønte det jo på et vis, da hun sa navnet mitt.
Samtidig som jeg var skikkelig glad, og stolt, var jeg veldig forvirra.
Jeg klarte å takke noen. Jeg klarte å takke familien min, som lever med konsekvensene av åpenheten min, jeg klarte å takke Fossummødrene og jeg klarte å takke min egen personlige psykiatriske sykepleier. Jeg skulle jo takka alle de andre jeg har rundt meg, også, de fine folka som gidder å høre på det jeg har å si.

Og så skulle jeg sagt det jeg alltid pleier å si til folk jeg møter som har jobba seg gjennom kriser: "Det er fint at du takker alle som har støtta deg, men husk på at jobben har du gjort sjøl". Hadde jeg kommet på det skulle jeg sagt det, og gitt meg sjøl den klappen på skuldra, fra meg til meg, selv om det ikke akkurat høres noe særlig ydmykt ut.

Jeg sa også noe om åpenhet. Litt usammenhengende, jeg hadde jo ikke akkurat forberedt noen tale. Det jeg ville si, der jeg sto med prisen for åpenhet i handa, var at jeg håper at ingen føler seg presset til å være åpne. Hva man er åpen om og til hvem avgjør man selv.Og at åpenhet i seg selv ikke er et mål, men et middel til å få det bedre.

Hvor klart jeg sa det siste, vet jeg ikke, for alt var i grunnen litt tåkete. Jeg synes imidlertid at det er så viktig at jeg skal skrive en egen post om det. En annen dag. Akkurat nå skal jeg nemlig lene meg litt tilbake og se på det fine bildet jeg fikk....

torsdag 11. oktober 2018

Se meg inn i øynene

På Verdensdagen for psykisk helse fikk jeg lov til å presentere utstillingen min på Sandefjord bibliotek. Dette er manuset jeg tok utgangspunkt i da jeg fortalte om prosjektet.

Fra monteringen av utstillingen Mora di: "Se meg inn i øynene"


For omtrent ett år siden, satt jeg i fullsatt sal inne på Hjertnes. Jeg var på kick off samling, der temaet var hvordan kommunen og frivillige kan ha gjensidig nytte og glede av hverandre. Igjen og igjen ble det understreka hvor viktig det er å ta vare på de frivillige, sånn at innsatsen de gjør oppleves meningsfylt og hvor viktig det er å samarbeide med dem og verdsette dem, siden de faktisk når som helst kan gå hjem. De er jo frivillige.

Jeg satt i salen, helt usynlig, som representant for de som driver ufrivillig arbeid.
- Hva med sånne som meg, tenkte jeg da, og kjente på både tristhet og litt bitterhet akkurat da.

Og jeg tenkte på de andre pårørende til rusavhengige som jeg kjenner, vi som legger ned utallige timer hvert eneste år. Vi som i perioder fungerer som både bank og politi, driver bed and breakfast, oppsøkende helsehjelp, vaskeri og har døgnbemanna telefonvakt.

Vi har ikke valgt hvilken organisasjon vi vil gi av fritida vår til. Vi har ikke fritid å gi. Vi er ufrivllige og usynlige. I mange sammenhenger blir vi ikke synlige før vi er brukt opp. Før vi har lagt ned så mange timer ufrivillig arbeid at vi ikke orker mer. Da bli vi synlige, for det går ikke an å rekruttere nye pårørende. Vi er en ikke-fornybar ressurs.

Da min unge ble narkoman, ble jeg en del av en stor, hemmelig klubb, med andre foreldre som har det som meg. Så hemmelig er den klubben at mange medlemmer ikke en gang vet om hverandre. Det er fortsatt mye skam knytta til det å være foreldre til en rusavhengig. Mange tror noe om oss og mener noe om oss, og det er jo ikke så rart. Men hvis man tror og mener mye uten å spørre, uten å lære mer, er man med på å opprettholde fordommer og med på å gi skammen fortsatt gode vekstvilkår.

Fra åpningen

Som pårørende er det lett å føle seg usynlig. Og det er kanskje ikke så rart. Det er ikke alltid jeg ser alle andre like godt. Det er ikke alltid jeg ser andre som individer med samme følelser og behov som jeg har sjøl. For det er vanskelig og vondt, av og til, å se folk inn i øynene. Når jeg gjør det, ser jeg at de jeg ser på, er akkurat som meg. Og noen ganger er det uutholdelig.

Når jeg vet at den rumenske tiggeren har samme favoritt TV-serie som jeg har sjøl, kommer hun nærmere. Når den syriske flyktningen jeg møter har lik genser som meg, kjøpt på Hennes og Maurits, har vi noe felles. Vi har kanskje samme yndlingsforfatter, også, og hver vår sønn som spiller sjakk. Når jeg ser henne inn i øynene, blir verden mindre, og jeg tenker at det som har hendt henne, kan hende meg. Jeg kan kjenne hennes smerte.

Jeg tror det er de samme mekanismene som gjør at mange synes det er vanskelig å forholde seg til pårørende til narkomane. Når du trur at mødrene til rusavhengige bryr seg mindre om ungene sine og følger dem opp dårligere enn du gjør med dine unger, kan du tenke at dette ikke kan skje deg. Når du så får vite at vi også spiser middag hver dag, har vært på ferie i Legoland, vært på fotballkamper og korpsturer og har helt vanlige grenser, blir verden et skumlere sted å være. Da kan det nemlig hende deg også, og det er uutholdelig. Det er lettere å se en annen vei og holde fast ved det man tror fra før. Det er ubehagelig å se oss inn i øynene. Kanskje du får se seg sjøl der inne.

Jeg skulle ønske jeg kunne si til folk at dette selvfølgelig aldri kan hende deg. Det kan jeg ikke. Vi har ingen garantier. Fæle ting skjer. Men vi trenger ikke å påføre folk usynlighet i tillegg til den sorgen de allerede føler, enten de er ramma av rus, sykdom eller krig. Det er ikke farlig å stoppe opp å se folk. Det kan være ubehagelig. Det kan gjøre vondt. Men det er ikke farlig. Å ta inn over oss hvordan andre har det, gjøre dem synlige og være litt rause gjør oss til bedre mennesker, trur nå jeg.

Jeg er ikke så flink til å finne meg i å være usynlig. Det gjør meg sur å ikke være synlig. Da har jeg det ikke noe bra. Ikke de rundt meg, heller. Derfor bestemte jeg meg for å tegne mødre til rusavhengige. Jeg ville vise at vi er vanlige, snille folk. Jeg ville tvinge andre til å se oss inn i øynene.

Jeg er så heldig at jeg ikke bare er med i den store hemmelige klubben med pårørende til rusavhengige. Jeg er med i en underavdeling også. Jeg er med i et nettverk av mødre som har hatt, eller har, barn i rusbehandling i Fossumkollektivet, så jeg begynte å spørre om å få låne ansiktene deres. Målet var å ha 50 og så stille dem ut, for å se om det fungerer, for så å jobbe videre med prosjektet hvis det har noe for seg.

I dag henger det 86 87 forskjellige mødre på Sandefjord bibliotek. Mange av dem har jeg møtt i Fossum. Noen av dem har jeg møtt andre steder. Heldigvis har jeg ikke trengt å anstrenge meg for å finne modeller, for dette er noe mange vil være med på. Og det må jeg si, rausere folk enn mødre til rusavhengige som gruppe, har jeg aldri møtt. Sammen med dem trenger jeg aldri å unnskylde meg. De hører på det jeg sier og møter meg der jeg er. Så rause er de, at da jeg sa hva jeg ville gjøre, ga de meg ansiktene sine. Den tilliten er jeg evig takknemlig for.

En av dem er kanskje læreren til ungen din, for det er flere lærere der. Eller kanskje du ser hun som klipte håret ditt sist. Der er det ledere og assistenter, politi og bibliotekar. Noen er med i Røde Kors, noen spiller golf. Noen strikker, noen liker best å lese. Det synes ikke på oss at vi er mødre til rusavhengige. Vi går på jobb, er studenter, er friske eller syke, akkurat som alle andre.

En del av mødrene jeg har tegnet, har barn som lever i aktiv rus, med de bekymringene det fører med seg, og noen av de som henger på veggen, må på kirkegården hvis de skal besøke barna sine. Jeg er en av de heldige mødrene. Min unge har vært rusfri i snart 800 dager. Flere andre er også heldige, og har barn som enten har vært, eller er i, behandling.

Bildene blir til ved at jeg tar et svart hvitt foto som jeg grunner med et akrylmedium som gjør overflata ru. Da får fargeblyanten feste. Så går jeg løs på det med blyant, fargeblyant og hårspray. Masse hårspray. Jeg jobber i lag, og selv om jeg har et foto i bunnen og beholder hovedtrekkene, tolker jeg ansiktet på min måte. Etterpå klipper jeg dem ut og monterer på en bakgrunn, gjerne tapet, før jeg setter de i ramme. Rammene er som oss mødre, de har forskjellig form og er ulikt slitt.

Dette er et forprosjekt. Det neste målet nå, er å komme til 200 damer. Jeg setter ikke noe tak, bare nye mål, for jeg tror nok at jeg dessverre kommer til å ha en utømmelig kilde med modeller.
Og tanken er å la utstillingen vandre videre. Kanskje til et annet bibliotek, eller til en korridor i et offentlig bygg, eller hvem vet, et kjøpesenter eller flyplass. Der folk møtes, er nemlig vi også.

Vi valgte aldri å bli mødre til rusavhengige, vi som henger på veggene midt i biblioteket. Til sammen har båret tonnevis med skam og har nedlagt utallige timer ufrivillig arbeid. Og enten du ser oss her, eller møter oss ute i verden: Vær så snill å se oss inn i øynene. Vær med på å gjøre oss synlige.

Se meg inn i øynene på Sandefjord Bibliotek















lørdag 6. oktober 2018

Se meg inn i øynene - et tegneprosjekt




Det er omtrent ett år siden jeg bestemte meg for å lage en serie med bilder av mødre til rusavhengige. Etter å ha gått åpent ut i lokalavisa med min historie, fikk jeg ekstremt mange tilbakemeldinger. Pårørende fortalte om sine møter med hjelpeapparatet og om skam knyttet til det å være foreldre til rusavhengige. Fra andre fikk jeg reaksjoner som «at det kunne hende dere, dere er jo så ressurssterke» og «så modig du er som står fram». For meg er det leit at det å stå fram fortsatt blir betraktet som modig, og at vi som er pårørende fortsatt møter på et hav av fordommer. Derfor vil jeg tegne. Jeg vil tegne kvinneportretter. Helt vanlige damer, som man møter hver dag i matbutikken. Som er mødre til rusavhengige.



Både i møte med det offentlige hjelpeapparatet og i private sammenhenger føler vi oss ofte usynlige. Derfor har jeg valgt å kalle prosjektet for "Mora di: Se meg inn i øynene".

Teknikken jeg bruker? Mixed media, heter det kanskje?
Jeg tegner på foto. Papiret blir først preparert, så tegner jeg med fargeblyanter. Arbeidet fikseres flere ganger underveis. Ved å bruke foto i bunnen, bevarer jeg plassering av ansiktstrekkene, som jeg likevel modifiserer for å skape et eget uttrykk. Portrettlikhet er ikke det sentrale, men det at jeg kjenner historiene jeg tegner inn i ansiktene.
Hvert ansikt renklippes og monteres på ulike bakgrunner av farget papir, gjerne tapet. Inn i ulike, brukte rammer. Ulikhet, men noe som binder sammen, er en tråd.

Først tenkte jeg å stille ut samlingen på en vanlig gallerivegg, men tenker at det er i prosjektets natur å bruke offentlige rom. Jeg kommer til å bruke mitt lokale bibliotek som første visningssted. Tanken er å understreke at man møter oss over alt. Fungerer monteringen i biblioteket, er det naturlig å gjøre flere steder. 

Målet mitt var å ha femti forskjellige kvinner med i den første visningen. Det blir 86, siden så mange av dem jeg har spurt om å delta er positive til å bidra med ansiktet sitt. Ansiktet er forøvrig det eneste de deler. Her er ikke verken navn, bosted eller personlig historie vesentlig. Det vesentlige er at vi er mange, og at det ikke synes på oss verken hvem vi er mora til, hvor vi bor, hvilke hobbyer vi har eller hva vi jobber med.

Hvor lang tid skal jeg bruke på dette?
Det vet jeg ikke, men jeg er vel kjent for å lage mange av noe når jeg først setter i gang. Det neste målet mitt er 200. Det betyr at jeg mangler 114.
Kanskje en av dem er deg?

søndag 30. september 2018

Ungen gir råd til foreldre

- Hvis jeg skal si noe til foreldre, dere eller andre, vil jeg først og fremst si at dere må tenke på dere selv, sier den kloke ungen min.
- Særlig gjelder det når ungdom som er i behandling stikker av, skriver seg ut eller tar tilbakefall, fortsetter hun.

Hun forteller at noe av det første ungdommene lærer i behandling, er at det å ruse seg er deres eget ansvar, deres eget valg.

- Den som stikker av vet at den har et valg. Den vet også hva konsekvensene kan være. Da er det viktig at de som er rundt gir det valget konsekvens. Har ungdommen vært lenge i behandling, finnes det ansatte som kjenner henne godt. Hør på de rådene de kan gi, sier hun videre.

Mye av det samme gjelder selvfølgelig når den som ruser seg ikke er i behandling. Vi tenker tilbake til tida før behandling hjemme hos oss, hvordan det var i vår familie.

- Det var jo litt av det samme. Jeg var klar over at jeg kunne miste familien. Dere sa at hvis du velger å ruse deg kan du ikke være her, minnes hun.
- Og så tror jeg foreldrene må være enige. For meg endra mye seg da begge ble konsekvente, legger hun til.

Nå var det ingen lett vei vi måtte gå. Konsekvensene våre førte til at hun flytta. Vi bekymra oss og savna henne, men vi kunne ikke være med på å opprettholde hennes rusatferd.

- Det er viktig å huske på at når foreldre gir penger, betaler bøter eller kjøper ting til den som ruser seg, er de med på å opprettholde rusatferden. Hvis du vil ha slutt på rusen, gjør det absolutt så vanskelig som mulig å ruse seg. Steng døra og steng banken. Kanskje den enkle løsninga da viser seg å være å ikke ruse seg, sier ungen.

Vi snakker litt om at dette er brutale valgsituasjoner å sette foreldre i. Man kan risikere å ødelegge familien. Man kan risikere at den som ruser seg går ut av døra og ikke kommer tilbake.

- Det er jo greit å tenke over hvem som gjør hva mot hvem. Ungdommen som ruser seg, gjør det mot seg selv, men også mot familien. Når man tenker på det, er det ikke de foreldrene som sier nei som er de slemme, sier ungen, og de kloke tankene gir seg ikke der:

- Jeg synes foreldre bør tenke over hva de hadde godtatt hvis det ikke var rus inne i bildet. Hadde de akseptert å bli behandlet sånn av ungen sin hvis han eller hun ikke hadde et rusproblem? Hadde de akseptert å bli behandlet sånn av andre?, lurer hun på.

Det finnes ikke oppskrifter, men akkurat som med fjellvettreglene som sier at man skal lytte til erfarne fjellfolk, kan man lytte til de som har gått veien før. Man må ta egne valg, og leve med konsekvensene av det, enten man er pårørende eller rusavhengig.

For min del synes jeg det er viktig å si at det at man stenger dører og setter grenser ikke trenger å bety at man kutter all kontakt. Man regulerer rett og slett hva slags kontakt man kan leve med.

- En kan være til stede for ungen sin likevel. Det kan være slemt å si at man ikke skal snakke sammen før den som ruser seg er nykter. Det kommer kanskje aldri til å skje. Man kan ha kontakt likevel, og foreldrene kan støtte opp om gode valg. Og hvis ungdommen ber om hjelp, ordentlig hjelp, hjelp den, men ikke på ungdommens premisser. Fortsett med grensesetting, men hjelp til med å sørge for at ungdommen får hjelp til behandling, avslutter hun.





onsdag 19. september 2018

Noen ganger er jeg usynlig...

Jeg snakker ofte med utestemme inne. Selv om jeg er i litt store rom klarer jeg meg ofte godt uten mikrofon. Jeg har utestemme.

Jeg har ofte noe å si. Noen ganger er det jeg sier fornuftig og viktig. Og gjennomtenkt. Ganske ofte, men ikke alltid, har jeg tenkt mye over det jeg snakker om.

Jeg pleier å være tydelig og klar, og ha en sammenheng i det jeg sier. Det har jeg øvd mye på, særlig fra da jeg jobbet som lærer.

Likevel tenker jeg ofte at jeg er usynlig.
Eller, det heter vel ikke det når man ikke blir hørt.
Hva heter det da, egentlig? Uhørlig? Uhørt? Uviktig?

Jeg sier at pårørende ikke skal brukes. De skal samarbeides med.
Han som sitter på andre sida av bordet nikker enig, og snakker videre om hvordan han mener pårørende konkret kan gjøre behandlingssituasjonen lettere for den rusavhengige.

Jeg forteller hvilken vei jeg har gått, hvilken reise det å være moren til en rusavhengig har vært, og er. Hva valgene jeg har tatt har kosta, på godt og vondt.
- Så fint at det går bra med datteren din, sier folk.

- Pårørende har rett til gode liv, for sin egen del, sier jeg.
- Ja, hvis ikke kan dere ikke være der for noen andre, er en vanlig reaksjon.

- Det er ingen selvfølge at det går bra med pårørende selv om det går bra med ungene. Søvnvansker, angst og uro går ikke over automatisk og tillit kommer ikke av seg selv, sier jeg.
- Men nå kan du slappe av. Det går jo bra med ungen, sier folk.

Jeg sier at for meg er åpenhet nødvendig for ikke å gå til grunne selv.
Det er sjelden noen spør om hva den åpenheten betyr for meg, hva det koster meg.
De fleste lurer på hva ungen min synes om det....

Jeg har utestemme.
Men noen ganger hjelper det ikke i det hele tatt.
Noen ganger er jeg uhørlig. Uhørt. Uviktig.

Usynlig.

onsdag 12. september 2018

Andrea er ikke usynlig

Å være søsken til en som ruser seg, er vanskelig. Søsken slites ofte mellom en enorm lojalitet til foreldrene sine, og en minst like stor lojalitet til søster eller bror.

Det er ikke alltid de får så stor plass, disse søsknene. Det er ikke alltid de tar plass, heller. Noen ganger har de små, små stemmer. Hvis de ikke roper, gjør de det i hvert fall ikke verre for noen.

De er sine helt egne mennesker, med sine helt egne behov. Og de er veldig ofte usynlige. De er gode til å vente. De venter og venter på at det skal bli dere tur, til at de skal få plass. Men da må alt bli bedre først...

Gjennom familiearbeidet i Fossum har jeg møtt mange søsken. Jeg har sett hvordan de har stått oppreist, snakket med sine egne stemmer og sagt noe om hvordan ting er for dem. De gjør seg synlige.

En av dem jeg har hørt snakke, er Andrea.
Hun er synlig.
Hun har en stemme.
Hun vet veldig mye om det å være søsken.
Og så har hun en blogg. Den synes jeg du skal lese.

Det var bare det jeg ville si.
Og ja, bloggen hennes finner du her:

Søsterperspektivet

lørdag 8. september 2018

Da jeg fikk et hjerte...


Jeg var så trist, og jeg var så sliten. Det eneste jeg hadde lyst til, var å ligge under dyna og vente på at det skulle gå over. Hva jeg ventet på at skulle gå over, var litt uklart. Det meste, egentlig. Alt var et ork.

Jeg lå mye under dyna, uten at jeg la meg til. Jeg sto opp og gjorde det jeg måtte. Jeg jobba. Jeg spiste. Jeg dusja. Jeg dusja riktignok ikke hver dag, for det måtte nøye planlegging til for å orke til og med enkle hverdagsaktiviteter. Sånt som pleide å være nødvendig sto ikke lenger øverst på lista.

Det var så slitsomt. Nesten alt var slitsomt.
Og svart.
Men så kom de, da, de små lysglimtene innimellom.
De som minnet meg om at det er håp, det er glede, det er liv.

Et av lysglimtene henger på veggen min.
Det er et hjerte, laget av tråd.

Vi fikk det da vi dro til Fossumkollektivet for å besøke ungen. Vi fikk det av en av jentene hun var i behandling med. En flott ungdom som vi hadde fått lov til å bli glad i.

Da jeg kom hjem, visste jeg akkurat hvor det skulle henge.
Nederst i trappa, mellom første og annen etasje. Da måtte jeg gå forbi det mange ganger hver dag.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stoppa foran det hjertet.
I begynnelsen gjorde jeg det mange ganger om dagen.
Stoppa. Så på det.
Og visste at noen tenkte på oss.

Det var det første jeg så hver dag, før jeg gikk på badet, før jeg drakk kaffe.
Det ga meg håp.

Jeg tror ikke at hun som laget det hjertet og ga det til oss, visste hva det skulle komme til å bety for meg, at det skulle bli så viktig. At noe hun hadde skapt, ga så mye håp. Hun brød seg, og hun torde å vise det. Med et hjerte.

To år etter henger det der fortsatt. Jeg ser det hver eneste dag. Jeg stopper ikke opp like lenge foran det lenger, men jeg ser det. Og jeg vet at det er der.

Og jeg tenker at det ikke alltid skal så mye til for å gjøre hverdagen lettere for noen, vise at man tenker på dem, og si at det er håp.
Det kan være et dikt, et kort, en blomst.
Eller håpet kan komme som et hjerte av tråd.

fredag 31. august 2018

I dag har jeg snakka litt...




Jeg fikk lov til å være taler på årets arrangement i forbindelse med markeringen av verdens overdosedag i Sandefjord. Det var en stor ære å bli spurt, men ganske vanskelig å velge ut hva jeg skulle snakke om. Dermed ble det litt hummer og kanari. Altså, jeg hadde manus, og det er her, men det ble jo ikke akkurat helt sånn likevel - men i grove trekk er dette det jeg sa. Det er litt oppstykket og delt, men muntlig kunne jeg jo legge til små kommentarer, eller trekke fra. Og i den virkelige verden blåste det, så det var vanskelig å holde styr på papirene, jeg måtte ta en pause da toget for forbi, og en liten pause da kirkeklokkene ringte. Det gjorde de for øvrig på helt riktig plass, nesten så jeg skulle bestilt dem. Det var en flott markering, og jeg fikk både applaus, klemmer og blomster. Og mange gode samtaler.

Innledning, overdosedagen

Jeg heter Vigdis. Jeg er pårørende. Det er sikkert mange av dere, også, for det er jo sånn i livet, at en eller annen gang blir noen vi er glade i eller i familie med sjuke og trenger hjelp. Da bestemora mi ble dement, var jeg pårørende. Da mora mi fikk kreft var jeg det også. Og da den yngste datteren min ble narkoman.

Å være pårørende til en som ruser seg, er litt anneledes enn å være pårørende til en som har det mange tenker på som en ekte sykdom. Da mora mi fikk kreft, var det ingen som spurte meg om hva slags feil jeg hadde gjort, siden hun ble syk. Jeg følte ikke at det på noen måte var min skyld, og jeg skamma meg ikke en milimeter.

Å være pårørende til en narkoman ble annerledes. Ikke bare ble ungen min møtt med fordommer og manglende respekt, vi som var rundt henne ble også det. Jeg følte at jeg ble granska i alle bauger og kanter, og at alle leita etter forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk.

Jeg leita også etter forklaringer, jeg granska hver bit av hva som hadde skjedd. Hadde skolen gjort noe feil? Var det dårlige venner? Var ungen min en svak person? Hadde jeg gjort noe feil? Noen måtte jo ha skylda!

Tro meg, den som leiter etter feil, finner feil. Jeg fant mange, også hos meg sjøl. Men jeg fant ingenting som var så alvorlig at det som skjedde var min skyld. I tillegg hadde jeg to eldre barn som klarte seg helt greit, så en så hakkende gæren person at jeg hadde ansvar for at ungen min ble rusmisbruker, var jeg neppe.

Min unge har sin egen historie. Den er det opp til henne å fortelle, selv om hun sier at jeg kan si akkurat hva jeg vil. Jeg vil likevel ta utgangspunkt i meg sjøl. Min historie kjenner jeg jo fra innsida.

Da ungen min ble narkoman, forandra livet seg for hele familien. Mannen min og jeg ble en del av utrykningstjenesten rundt henne. Vi drev bed and breakfast, oppsøkende virksomhet, bank, detektivbyrå. Jeg sov med telefonen på puta når hun ikke var hjemme. Når hun var hjemme, sov jeg med veska på puta.

Å være pårørende er så slitsomt. Jeg var i konstant beredskap, og bekymringene og oppgavene tok aldri slutt. Samtidig som jeg prøvde å få ting til å fungere rundt min unge, måtte jeg virke sjøl. I en periode synes jeg at jeg gikk på line hele tida. Jeg ble så god til det, at jeg kunne jobba på sirkus. Der kunne jeg sjonglert også, for jeg var vant til å ha mange baller i lufta.

Jeg valgte aldri å bli pårørende til en narkoman. Det var noe jeg blei. Men noe kunne jeg i hvert fall velge. Jeg kunne velge hva slags pårørende jeg ville være.

Jeg kunne tenkt at alt var min skyld, og piska meg selv til jeg mista huden på ryggen, eller jeg kunne gått rett i skammekroken. Det er bare det at å fordele skyld og skam ikke hjelper mot noe som helst. Ikke for meg i hvert fall. Føler jeg meg skyldig, går jeg lett i lås. Føler jeg skam, blir jeg usynlig.

Og jeg var opptatt av at ungen min heller ikke skulle skamme seg. Jeg ville ikke at hun skulle føle seg verdiløs, og selv om hun opplevde at samfunnet så ned på henne, var det viktig for meg at hun ikke så ned på seg selv, men så de ressursene hun hadde.
Selv om hun gjorde dumme ting, var hun ingen dum person. Hun er tøff som få, og jeg har alltid vært stolt av henne. Jeg ville ikke at hun skulle skamme seg, men ha hodet heva og kjenne seg verdifull uansett.

Jeg valgte å være en skamløs og åpen pårørende.
Altså – mange visste jo allikevel hvordan det var med henne, så det var like greit å vise fram elefanten i rommet. Og hvis jeg mente alvor når jeg sa at jeg ikke ville at hun skulle skamme seg, kunne jeg ikke samtidig skjule henne.
I ettertid har hun takka meg for det. Siden alle rundt oss visste hvordan det sto til trengte ikke hun å late som om alt var perfekt.

Og så er det sånn med skam da, at den blir mindre når man deler historien sin med andre. Er man åpen, tør andre å dele sine historier, og man trenger ikke å være så ensom. Og pårørende til narkomane er ofte ensomme.

Alle sier at pårørende er viktige. Jeg vil påstå at pårørende er livsviktige. Vi vet at nettverk er viktig for at rusbehandling skal fungere. Vi vet at nettverk er viktig for at folk skal føle at de hører til og har en god livskvalitet. Likevel er det sånn, dessverre, at det største hinderet for at jeg skal kunne være en livsviktig pårørende for min unge, har jeg møtt i det jeg kaller for vesenet, og da mener jeg alle offentlige instanser som har hatt med min unge å gjøre. For dem har jeg vært usynlig, eller noen ganger til bry.

Det at ikke pårørende involveres i større grad, når vi veit hvor viktig det er, forundrer meg. Jeg vet at dere som jobber i rusomsorg bryr dere oppriktig om de dere jobber med. Når jeg møter dere, er dere snille folk med gode tanker. Det er bare det at det ofte er så innmari vanskelig å få kontakt med dere.

Det er mulig at noen av dere som står her, har fått kjeft av meg i telefonen. Det er nemlig sånn at jeg blir sur når jeg blir satt fra den ene til den andre, uten at noen hører på det jeg har å si, uten at noen spør hvordan jeg har det. Det er mulig at noen av dere er blant dem som skulle ringe tilbake, som jeg aldri hørte noe fra. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg har mine mistanker. Det ene er at dere har mer en nok å gjøre, jeg skjønner det. En annen ting er tradisjon. Heldigvis kan tradisjoner endres.

Mange jeg har snakka med, har sagt at de ikke kan si noe på grunn av taushetsplikt. Det skjønner jeg, og det respekterer jeg. Det er bare det at jeg har ikke taushetsplikt, og du bryter faktisk ikke taushetsplikten hvis du hører på det jeg har å si.

Så er det jo sånn at det er opp til brukeren om pårørende skal involveres eller ikke. Akkurat det har jeg snakka mye med ungen min om.

- Det var mest NAV som var interessert i dere, sier hun, for de ville finne ut om dere kunne forsørge meg så de slapp å gi meg penger.
Hun sier at hun opplevde at andre ikke var så interessert i familieforholda hennes, i alle fall ikke etter at de hadde slått fast at ingen slo henne.
Når hun ble spurt om vi skulle involveres, forsto hun ikke helt hvorfor. Hun opplevde det mest som om de som jobbet med henne, nærmest ønsket seg en tystekanal.

Jeg tror ikke at det er sånn. Hun tror ikke det lenger, heller. Men det er et godt eksempel på at man ikke bare må spørre om pårørende skal involveres, men si noe om hvorfor det er viktig også. Og det er deres oppgave, dere som jobber i rusomsorgen.
Og dere må ikke bare si det – dere må mene det.

Jeg har spurt mange som jobber i rusomsorg flere steder om hvorfor de ikke involverer pårørende mer.
De aller fleste svarer at de ikke har tid.
Sorry, altså, det holder ikke.
Vi som er pårørende har ikke tid til at dere ikke involverer oss. De vi er glad i har ikke tid til det. De dør mens ingen ting skjer.

Brukeren ønsker ikke kontakt, blir det sagt. Det er det mange grunner til. Har man skikkelig dårlige pårørende, pårørende som er til skade, skal man selvfølgelig ikke ha kontakt med dem. Men av og til sier noen nei til kontakt fordi de synes de har påført familien nok, de vil skåne familien sin. Da synes jeg at dere burde spørre igjen og igjen, for relasjoner kan repareres. Det går an å bygge opp forhold på nytt. Og vi som er foreldre, vil stort sett innerst inne være en del av livene til de vi elsker. Vi er kanskje redde for å bli skuffa på hver vår side av bordet. Da kommer dere inn, og kan trygge både bruker og pårørende.

«Du må huske på at alle ikke har like mye ressurser som dere», har noen sagt.
Nei, det er sant. Vi har ressurser. Men den eneste måten å finne ut hvilke ressurser noen har, er å snakke med dem. De fleste ruskonsulentene ungen min har hatt, for eksempel, har jeg aldri snakka med. De vet ingenting om mine ressurser.

«Ikke alle pårørende har noe å bidra med», har jeg også hørt. Nei, ikke alle. Noen ganger er det helt riktig å bryte kontakt med pårørende. Men stort sett tenker jeg at det viser en helt feil tankegang å si noe sånt. Pårørende skal ikke brukes til å hjelpe dere i deres jobb, pårørende skal være en del av et nettverk. Sannsynligheten for at en narkoman heller skal hjem til foreldrene på julaften enn til ruskonsulenten, tør jeg påstå er ganske stor. Da er det jo greit å ha så god relasjon som mulig.

Hvorfor er det så viktig med pårørende?
I de åra ungen min har vært i rusbehandling, ser jeg at sannsynligheten for at behandling nytter, er større når forholdet til familien er greit. Det kan både bidra til et ønske om å bli nykter og å fortsette å holde seg nykter.
Og selv om brukeren ikke ønsker å bli rusfri, eller ikke klarer å bli rusfri, så er det fint å være en del av en familie.

Det er livsviktig å ta vare på pårørende. Vi er en del av det viktige ettervernet. Og vi er en del av den daglige rusomsorgen.

Til dere som er brukere, dere synes kanskje jeg er litt teit når jeg maser om hvor viktig det er med pårørende. Kanskje er mora di skikkelig gammel, eller faren din skikkelig slem. Da skjønner jeg at du ikke vil involvere dem. Men kanskje du har ei søster som er helt ok, eller en god venn. Biologisk familie er noe vi ikke kan velge, men hvem vi vil ha som pårørende seinere i livet, kan vi heldigvis velge sjøl.

Jeg er ikke så glad i formaninger, men vær så snill – gi livstegn til dem som bryr seg om deg. Vis at du setter pris på de du er glad i. Det er så viktig.

Jeg har snakka for lenge, men jeg må bare si litt om denne dagen. Den er viktig for meg. For nøyaktig to år siden i dag sto jeg på et minilager på Mysen og pakka ned eiendelene til han som var kjæresten til datteren min. Han døde av en overdose kort tid før, på et hotellrom i Oslo. Datteren min kunne også dødd den dagen, men hun klarte seg.

Jeg sto der og brettet klærne hans. De var slengt tilfeldig ned i en bag, og det så ut som om han bare var ute en tur, og skulle komme tilbake. Klærne hadde fortsatt hans lukt. Der var svømmeføttene, cd-ene, papirene hans. Jeg pakka det sammen og sendte det til familien hans. Hans familie var i sorg. Min familie var i sorg. Vennene hans var i sorg.

Alt for mange dør av overdoser hvert år. Og for hver som dør, er det i snitt åtte nære pårørende som sørger. Sorgen blir blekere med tida, men den går ikke over. Det er fortsatt en tom stol ved bordet på julaften, og det eneste man kan gi den man elsker i bursdagsgave, er blomster til kirkegården.

Jeg er så heldig at jeg kan besøke dattera mi i virkeligheten. Det er riktignok litt langt, for nå i høst har hun begynt på studier på Vestlandet, og akkurat i dag har hun 740 nyktre dager. Jeg er selvfølgelig kjempestolt over jobben hun har gjort, og takknemlig for at jeg har henne i livet mitt. Ikke alle er så heldige.

Hvordan overdosetallene skal reduseres, får politikerne krangle om.
Jeg vet ikke, men jeg håper at alle her vil gjøre det de kan for å holde seg i live.
Pass på hverandre, ikke rus dere aleine.
Vær hverandres pårørende, ikke bare i dag, men hver eneste dag, året rundt.