Jeg fikk lov til å være taler på årets arrangement i forbindelse med markeringen av verdens overdosedag i Sandefjord. Det var en stor ære å bli spurt, men ganske vanskelig å velge ut hva jeg skulle snakke om. Dermed ble det litt hummer og kanari. Altså, jeg hadde manus, og det er her, men det ble jo ikke akkurat helt sånn likevel - men i grove trekk er dette det jeg sa. Det er litt oppstykket og delt, men muntlig kunne jeg jo legge til små kommentarer, eller trekke fra. Og i den virkelige verden blåste det, så det var vanskelig å holde styr på papirene, jeg måtte ta en pause da toget for forbi, og en liten pause da kirkeklokkene ringte. Det gjorde de for øvrig på helt riktig plass, nesten så jeg skulle bestilt dem. Det var en flott markering, og jeg fikk både applaus, klemmer og blomster. Og mange gode samtaler.
Innledning, overdosedagenJeg heter Vigdis. Jeg er pårørende. Det er sikkert mange av dere, også, for det er jo sånn i livet, at en eller annen gang blir noen vi er glade i eller i familie med sjuke og trenger hjelp. Da bestemora mi ble dement, var jeg pårørende. Da mora mi fikk kreft var jeg det også. Og da den yngste datteren min ble narkoman.
Å være pårørende til en som ruser seg, er litt anneledes enn å være pårørende til en som har det mange tenker på som en ekte sykdom. Da mora mi fikk kreft, var det ingen som spurte meg om hva slags feil jeg hadde gjort, siden hun ble syk. Jeg følte ikke at det på noen måte var min skyld, og jeg skamma meg ikke en milimeter.
Å være pårørende til en narkoman ble annerledes. Ikke bare ble ungen min møtt med fordommer og manglende respekt, vi som var rundt henne ble også det. Jeg følte at jeg ble granska i alle bauger og kanter, og at alle leita etter forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk.
Jeg leita også etter forklaringer, jeg granska hver bit av hva som hadde skjedd. Hadde skolen gjort noe feil? Var det dårlige venner? Var ungen min en svak person? Hadde jeg gjort noe feil? Noen måtte jo ha skylda!
Tro meg, den som leiter etter feil, finner feil. Jeg fant mange, også hos meg sjøl. Men jeg fant ingenting som var så alvorlig at det som skjedde var min skyld. I tillegg hadde jeg to eldre barn som klarte seg helt greit, så en så hakkende gæren person at jeg hadde ansvar for at ungen min ble rusmisbruker, var jeg neppe.
Min unge har sin egen historie. Den er det opp til henne å fortelle, selv om hun sier at jeg kan si akkurat hva jeg vil. Jeg vil likevel ta utgangspunkt i meg sjøl. Min historie kjenner jeg jo fra innsida.
Da ungen min ble narkoman, forandra livet seg for hele familien. Mannen min og jeg ble en del av utrykningstjenesten rundt henne. Vi drev bed and breakfast, oppsøkende virksomhet, bank, detektivbyrå. Jeg sov med telefonen på puta når hun ikke var hjemme. Når hun var hjemme, sov jeg med veska på puta.
Å være pårørende er så slitsomt. Jeg var i konstant beredskap, og bekymringene og oppgavene tok aldri slutt. Samtidig som jeg prøvde å få ting til å fungere rundt min unge, måtte jeg virke sjøl. I en periode synes jeg at jeg gikk på line hele tida. Jeg ble så god til det, at jeg kunne jobba på sirkus. Der kunne jeg sjonglert også, for jeg var vant til å ha mange baller i lufta.
Jeg
valgte aldri å bli pårørende til en narkoman. Det var noe jeg blei. Men noe kunne jeg i hvert fall velge. Jeg kunne velge hva slags pårørende jeg ville være.
Jeg kunne tenkt at alt var min skyld, og piska meg selv til jeg mista huden på ryggen, eller jeg kunne gått rett i skammekroken. Det er bare det at å fordele skyld og skam ikke hjelper mot noe som helst. Ikke for meg i hvert fall. Føler jeg meg skyldig, går jeg lett i lås. Føler jeg skam, blir jeg usynlig.
Og jeg var opptatt av at ungen min heller ikke skulle skamme seg. Jeg ville ikke at hun skulle føle seg verdiløs, og selv om hun opplevde at samfunnet så ned på henne, var det viktig for meg at hun ikke så ned på seg selv, men så de ressursene hun hadde.
Selv om hun gjorde dumme ting, var hun ingen dum person. Hun er tøff som få, og jeg har alltid vært stolt av henne. Jeg ville ikke at hun skulle skamme seg, men ha hodet heva og kjenne seg verdifull uansett.
Jeg valgte å være en skamløs og åpen pårørende.Altså – mange visste jo allikevel hvordan det var med henne, så det var like greit å vise fram elefanten i rommet. Og hvis jeg mente alvor når jeg sa at jeg ikke ville at hun skulle skamme seg, kunne jeg ikke samtidig skjule henne.
I ettertid har hun takka meg for det. Siden alle rundt oss visste hvordan det sto til trengte ikke hun å late som om alt var perfekt.
Og så er det sånn med skam da, at den blir mindre når man deler historien sin med andre. Er man åpen, tør andre å dele sine historier, og man trenger ikke å være så ensom. Og pårørende til narkomane er ofte ensomme.
Alle sier at pårørende er viktige. Jeg vil påstå at pårørende er livsviktige. Vi vet at nettverk er viktig for at rusbehandling skal fungere. Vi vet at nettverk er viktig for at folk skal føle at de hører til og har en god livskvalitet. Likevel er det sånn, dessverre, at det største hinderet for at jeg skal kunne være en livsviktig pårørende for min unge, har jeg møtt i det jeg kaller for vesenet, og da mener jeg alle offentlige instanser som har hatt med min unge å gjøre. For dem har jeg vært usynlig, eller noen ganger til bry.
Det at ikke pårørende involveres i større grad, når vi veit hvor viktig det er, forundrer meg. Jeg vet at dere som jobber i rusomsorg bryr dere oppriktig om de dere jobber med. Når jeg møter dere, er dere snille folk med gode tanker. Det er bare det at det ofte er så innmari vanskelig å få kontakt med dere.
Det er mulig at noen av dere som står her, har fått kjeft av meg i telefonen. Det er nemlig sånn at jeg blir sur når jeg blir satt fra den ene til den andre, uten at noen hører på det jeg har å si, uten at noen spør hvordan jeg har det. Det er mulig at noen av dere er blant dem som skulle ringe tilbake, som jeg aldri hørte noe fra. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg har mine mistanker. Det ene er at dere har mer en nok å gjøre, jeg skjønner det. En annen ting er tradisjon. Heldigvis kan tradisjoner endres.
Mange jeg har snakka med, har sagt at de ikke kan si noe på grunn av taushetsplikt. Det skjønner jeg, og det respekterer jeg. Det er bare det at
jeg har ikke taushetsplikt, og du bryter faktisk ikke taushetsplikten hvis du hører på det jeg har å si.
Så er det jo sånn at det er opp til brukeren om pårørende skal involveres eller ikke. Akkurat det har jeg snakka mye med ungen min om.
- Det var mest NAV som var interessert i dere, sier hun, for de ville finne ut om dere kunne forsørge meg så de slapp å gi meg penger.
Hun sier at hun opplevde at andre ikke var så interessert i familieforholda hennes, i alle fall ikke etter at de hadde slått fast at ingen slo henne.
Når hun ble spurt om vi skulle involveres, forsto hun ikke helt hvorfor. Hun opplevde det mest som om de som jobbet med henne, nærmest ønsket seg en tystekanal.
Jeg tror ikke at det er sånn. Hun tror ikke det lenger, heller. Men det er et godt eksempel på at man ikke bare må spørre om pårørende skal involveres, men si noe om hvorfor det er viktig også. Og det er deres oppgave, dere som jobber i rusomsorgen.
Og dere må ikke bare si det – dere må mene det.
Jeg har spurt mange som jobber i rusomsorg flere steder om hvorfor de ikke involverer pårørende mer.
De aller fleste svarer at de ikke har tid.
Sorry, altså, det holder ikke.
Vi som er pårørende har ikke tid til at dere ikke involverer oss. De vi er glad i har ikke tid til det. De dør mens ingen ting skjer.
Brukeren ønsker ikke kontakt, blir det sagt. Det er det mange grunner til. Har man skikkelig dårlige pårørende, pårørende som er til skade, skal man selvfølgelig ikke ha kontakt med dem. Men av og til sier noen nei til kontakt fordi de synes de har påført familien nok, de vil skåne familien sin. Da synes jeg at dere burde spørre igjen og igjen, for relasjoner kan repareres. Det går an å bygge opp forhold på nytt. Og vi som er foreldre, vil stort sett innerst inne være en del av livene til de vi elsker. Vi er kanskje redde for å bli skuffa på hver vår side av bordet. Da kommer dere inn, og kan trygge både bruker og pårørende.
«Du må huske på at alle ikke har like mye ressurser som dere», har noen sagt.
Nei, det er sant. Vi har ressurser. Men den eneste måten å finne ut hvilke ressurser noen har, er å snakke med dem. De fleste ruskonsulentene ungen min har hatt, for eksempel, har jeg aldri snakka med. De vet ingenting om mine ressurser.
«Ikke alle pårørende har noe å bidra med», har jeg også hørt. Nei, ikke alle. Noen ganger er det helt riktig å bryte kontakt med pårørende. Men stort sett tenker jeg at det viser en helt feil tankegang å si noe sånt. Pårørende skal ikke brukes til å hjelpe dere i deres jobb, pårørende skal være en del av et nettverk. Sannsynligheten for at en narkoman heller skal hjem til foreldrene på julaften enn til ruskonsulenten, tør jeg påstå er ganske stor. Da er det jo greit å ha så god relasjon som mulig.
Hvorfor er det så viktig med pårørende? I de åra ungen min har vært i rusbehandling, ser jeg at sannsynligheten for at behandling nytter, er større når forholdet til familien er greit. Det kan både bidra til et ønske om å bli nykter og å fortsette å holde seg nykter.
Og selv om brukeren ikke ønsker å bli rusfri, eller ikke klarer å bli rusfri, så er det fint å være en del av en familie.
Det er livsviktig å ta vare på pårørende. Vi er en del av det viktige ettervernet. Og vi er en del av den daglige rusomsorgen.
Til dere som er brukere, dere synes kanskje jeg er litt teit når jeg maser om hvor viktig det er med pårørende. Kanskje er mora di skikkelig gammel, eller faren din skikkelig slem. Da skjønner jeg at du ikke vil involvere dem. Men kanskje du har ei søster som er helt ok, eller en god venn. Biologisk familie er noe vi ikke kan velge, men hvem vi vil ha som pårørende seinere i livet, kan vi heldigvis velge sjøl.
Jeg er ikke så glad i formaninger, men vær så snill – gi livstegn til dem som bryr seg om deg. Vis at du setter pris på de du er glad i. Det er så viktig.
Jeg har snakka for lenge, men jeg må bare si litt om denne dagen. Den er viktig for meg. For nøyaktig to år siden i dag sto jeg på et minilager på Mysen og pakka ned eiendelene til han som var kjæresten til datteren min. Han døde av en overdose kort tid før, på et hotellrom i Oslo. Datteren min kunne også dødd den dagen, men hun klarte seg.
Jeg sto der og brettet klærne hans. De var slengt tilfeldig ned i en bag, og det så ut som om han bare var ute en tur, og skulle komme tilbake. Klærne hadde fortsatt hans lukt. Der var svømmeføttene, cd-ene, papirene hans. Jeg pakka det sammen og sendte det til familien hans. Hans familie var i sorg. Min familie var i sorg. Vennene hans var i sorg.
Alt for mange dør av overdoser hvert år. Og for hver som dør, er det i snitt åtte nære pårørende som sørger. Sorgen blir blekere med tida, men den går ikke over. Det er fortsatt en tom stol ved bordet på julaften, og det eneste man kan gi den man elsker i bursdagsgave, er blomster til kirkegården.
Jeg er så heldig at jeg kan besøke dattera mi i virkeligheten. Det er riktignok litt langt, for nå i høst har hun begynt på studier på Vestlandet, og akkurat i dag har hun 740 nyktre dager. Jeg er selvfølgelig kjempestolt over jobben hun har gjort, og takknemlig for at jeg har henne i livet mitt. Ikke alle er så heldige.
Hvordan overdosetallene skal reduseres, får politikerne krangle om.
Jeg vet ikke, men jeg håper at alle her vil gjøre det de kan for å holde seg i live.
Pass på hverandre, ikke rus dere aleine.
Vær hverandres pårørende, ikke bare i dag, men hver eneste dag, året rundt.