Pårørendedag - i dag igjen ....

I går var det den nasjonale pårørendedagen. Det er fint med sånne dager, synes jeg. Det er fint å sette fokus på alle oppgaver pårørende tar på seg.

Noen oppgaver blir utført av pårørende fordi de har tid, lyst, kompetanse og overskudd. Å handle for mormor, for eksempel, er noe man gjør uten å tenke over det, kanskje på vei hjem fra jobben. Å måtte ta seg fri fra jobben for å passe på at mormor ikke setter fyr på kjøkkenet, er ikke like greit. Det koster tid, penger og helse å passe på mormorer eller ektefeller som har demenssykdom, men som ikke har fått tilstrekkelige omsorgstilbud på plass.

Det er fint med dager som setter fokus på dette.

I dag vet jeg om foreldre som er ute og leiter etter ungene sine. Ungdom som burde vært i rusbehandling, men som ikke har plass. De venter. Mens de venter, er de pårørende en del av utrykningsapparatet rundt. De henter og bringer, prøver å få på plass avtaler, prøver å få tak i boligtjenesten. Det er pårørende som lever i konstant usikkerhet. Siden de er i beredskap døgnet rundt, har telefonen nesten blitt en kroppsdel og skuldrene har vokst dem over hodet. De trenger noen å snakke med, noen å lære av. De trenger å ta livene sine tilbake. Alle har rett til et godt liv, også pårørende til rusavhengige.

Det er fint med dager som setter fokus på dette.

Jeg kjenner folk som organiserer livet sitt i vaktturnus for å passe på at den psykisk syke sønnen ikke skal velge bort livet. Jeg kjenner foreldre som knapt husker hva ferie er. De får ikke nok avlastning til sine syke barn. De friske barna i familien vet forresten heller ikke hva ferie er.

Det er fint med dager som trekker fram disse historiene.

Vi trøster, vi bærer, vi organiserer og våker.
Vi gjør det hver eneste dag.
Det er fint med dager som gir ekstra oppmerksomhet, det er det, men for veldig mange er hver dag en pårørendedag. Og det er pårørendehverdager det er flest av.

Verdensdagen for selvmordsforebygging

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om selvmord. Jeg hadde tenkt å si noe om hvorfor det er ekstra nært for nettopp oss som er pårørende på rusfeltet. Jeg hadde tenkt å si noe om rusutløst depresjon. Jeg hadde tenkt å si noe om at våre barn ligger høyt på selvmordsstatistikken ikke bare fordi de mister dømmekraften i rus, men også fordi de, i motsetning til veldig mange andre, vet hvordan de kan ta sitt eget liv.

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om sorg. Jeg hadde tenkt å minne oss på å ta vare på hverandre. For det er innmari viktig å ta vare på hverandre. Jeg hadde tenkt å si noe å om prøve å formidle håp til de håpløse og tenne små lys i svarteste natta.

Bruk ord, hadde jeg tenkt å si. Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Med noen. Gjør det farlige mindre farlig. Ikke vær alene. Finn noen.

I hele dag har jeg tenkt at jeg skulle si noe klokt nettopp i dag. Fordi det er verdensdagen for selvmordsforebygging.

Jeg har prøvd og prøvd, men i dag er ikke orda på mitt parti.
Det har vært for mange i år. Det var for mange i fjor. Og året før det. Og før det.
Jeg har for mange navn å plassere inn i statistikken. For mange navn bare i år.
Og det er ikke til å holde ut.

Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Gjør det farlige mindre farlig.
Gjør hver dag til en dag for selvmordsforebygging.