Ungen gir råd til foreldre

- Hvis jeg skal si noe til foreldre, dere eller andre, vil jeg først og fremst si at dere må tenke på dere selv, sier den kloke ungen min.
- Særlig gjelder det når ungdom som er i behandling stikker av, skriver seg ut eller tar tilbakefall, fortsetter hun.

Hun forteller at noe av det første ungdommene lærer i behandling, er at det å ruse seg er deres eget ansvar, deres eget valg.

- Den som stikker av vet at den har et valg. Den vet også hva konsekvensene kan være. Da er det viktig at de som er rundt gir det valget konsekvens. Har ungdommen vært lenge i behandling, finnes det ansatte som kjenner henne godt. Hør på de rådene de kan gi, sier hun videre.

Mye av det samme gjelder selvfølgelig når den som ruser seg ikke er i behandling. Vi tenker tilbake til tida før behandling hjemme hos oss, hvordan det var i vår familie.

- Det var jo litt av det samme. Jeg var klar over at jeg kunne miste familien. Dere sa at hvis du velger å ruse deg kan du ikke være her, minnes hun.
- Og så tror jeg foreldrene må være enige. For meg endra mye seg da begge ble konsekvente, legger hun til.

Nå var det ingen lett vei vi måtte gå. Konsekvensene våre førte til at hun flytta. Vi bekymra oss og savna henne, men vi kunne ikke være med på å opprettholde hennes rusatferd.

- Det er viktig å huske på at når foreldre gir penger, betaler bøter eller kjøper ting til den som ruser seg, er de med på å opprettholde rusatferden. Hvis du vil ha slutt på rusen, gjør det absolutt så vanskelig som mulig å ruse seg. Steng døra og steng banken. Kanskje den enkle løsninga da viser seg å være å ikke ruse seg, sier ungen.

Vi snakker litt om at dette er brutale valgsituasjoner å sette foreldre i. Man kan risikere å ødelegge familien. Man kan risikere at den som ruser seg går ut av døra og ikke kommer tilbake.

- Det er jo greit å tenke over hvem som gjør hva mot hvem. Ungdommen som ruser seg, gjør det mot seg selv, men også mot familien. Når man tenker på det, er det ikke de foreldrene som sier nei som er de slemme, sier ungen, og de kloke tankene gir seg ikke der:

- Jeg synes foreldre bør tenke over hva de hadde godtatt hvis det ikke var rus inne i bildet. Hadde de akseptert å bli behandlet sånn av ungen sin hvis han eller hun ikke hadde et rusproblem? Hadde de akseptert å bli behandlet sånn av andre?, lurer hun på.

Det finnes ikke oppskrifter, men akkurat som med fjellvettreglene som sier at man skal lytte til erfarne fjellfolk, kan man lytte til de som har gått veien før. Man må ta egne valg, og leve med konsekvensene av det, enten man er pårørende eller rusavhengig.

For min del synes jeg det er viktig å si at det at man stenger dører og setter grenser ikke trenger å bety at man kutter all kontakt. Man regulerer rett og slett hva slags kontakt man kan leve med.

- En kan være til stede for ungen sin likevel. Det kan være slemt å si at man ikke skal snakke sammen før den som ruser seg er nykter. Det kommer kanskje aldri til å skje. Man kan ha kontakt likevel, og foreldrene kan støtte opp om gode valg. Og hvis ungdommen ber om hjelp, ordentlig hjelp, hjelp den, men ikke på ungdommens premisser. Fortsett med grensesetting, men hjelp til med å sørge for at ungdommen får hjelp til behandling, avslutter hun.

Noen ganger er jeg usynlig...

Jeg snakker ofte med utestemme inne. Selv om jeg er i litt store rom klarer jeg meg ofte godt uten mikrofon. Jeg har utestemme.

Jeg har ofte noe å si. Noen ganger er det jeg sier fornuftig og viktig. Og gjennomtenkt. Ganske ofte, men ikke alltid, har jeg tenkt mye over det jeg snakker om.

Jeg pleier å være tydelig og klar, og ha en sammenheng i det jeg sier. Det har jeg øvd mye på, særlig fra da jeg jobbet som lærer.

Likevel tenker jeg ofte at jeg er usynlig.
Eller, det heter vel ikke det når man ikke blir hørt.
Hva heter det da, egentlig? Uhørlig? Uhørt? Uviktig?

Jeg sier at pårørende ikke skal brukes. De skal samarbeides med.
Han som sitter på andre sida av bordet nikker enig, og snakker videre om hvordan han mener pårørende konkret kan gjøre behandlingssituasjonen lettere for den rusavhengige.

Jeg forteller hvilken vei jeg har gått, hvilken reise det å være moren til en rusavhengig har vært, og er. Hva valgene jeg har tatt har kosta, på godt og vondt.
- Så fint at det går bra med datteren din, sier folk.

- Pårørende har rett til gode liv, for sin egen del, sier jeg.
- Ja, hvis ikke kan dere ikke være der for noen andre, er en vanlig reaksjon.

- Det er ingen selvfølge at det går bra med pårørende selv om det går bra med ungene. Søvnvansker, angst og uro går ikke over automatisk og tillit kommer ikke av seg selv, sier jeg.
- Men nå kan du slappe av. Det går jo bra med ungen, sier folk.

Jeg sier at for meg er åpenhet nødvendig for ikke å gå til grunne selv.
Det er sjelden noen spør om hva den åpenheten betyr for meg, hva det koster meg.
De fleste lurer på hva ungen min synes om det....

Jeg har utestemme.
Men noen ganger hjelper det ikke i det hele tatt.
Noen ganger er jeg uhørlig. Uhørt. Uviktig.

Usynlig.

Andrea er ikke usynlig

Å være søsken til en som ruser seg, er vanskelig. Søsken slites ofte mellom en enorm lojalitet til foreldrene sine, og en minst like stor lojalitet til søster eller bror.

Det er ikke alltid de får så stor plass, disse søsknene. Det er ikke alltid de tar plass, heller. Noen ganger har de små, små stemmer. Hvis de ikke roper, gjør de det i hvert fall ikke verre for noen.

De er sine helt egne mennesker, med sine helt egne behov. Og de er veldig ofte usynlige. De er gode til å vente. De venter og venter på at det skal bli dere tur, til at de skal få plass. Men da må alt bli bedre først...

Gjennom familiearbeidet i Fossum har jeg møtt mange søsken. Jeg har sett hvordan de har stått oppreist, snakket med sine egne stemmer og sagt noe om hvordan ting er for dem. De gjør seg synlige.

En av dem jeg har hørt snakke, er Andrea.
Hun er synlig.
Hun har en stemme.
Hun vet veldig mye om det å være søsken.
Og så har hun en blogg. Den synes jeg du skal lese.

Det var bare det jeg ville si.
Og ja, bloggen hennes finner du her:

Søsterperspektivet

Da jeg fikk et hjerte...

Jeg var så trist, og jeg var så sliten. Det eneste jeg hadde lyst til, var å ligge under dyna og vente på at det skulle gå over. Hva jeg ventet på at skulle gå over, var litt uklart. Det meste, egentlig. Alt var et ork.

Jeg lå mye under dyna, uten at jeg la meg til. Jeg sto opp og gjorde det jeg måtte. Jeg jobba. Jeg spiste. Jeg dusja. Jeg dusja riktignok ikke hver dag, for det måtte nøye planlegging til for å orke til og med enkle hverdagsaktiviteter. Sånt som pleide å være nødvendig sto ikke lenger øverst på lista.

Det var så slitsomt. Nesten alt var slitsomt.
Og svart.
Men så kom de, da, de små lysglimtene innimellom.
De som minnet meg om at det er håp, det er glede, det er liv.

Et av lysglimtene henger på veggen min.
Det er et hjerte, laget av tråd.

Vi fikk det da vi dro til Fossumkollektivet for å besøke ungen. Vi fikk det av en av jentene hun var i behandling med. En flott ungdom som vi hadde fått lov til å bli glad i.

Da jeg kom hjem, visste jeg akkurat hvor det skulle henge.
Nederst i trappa, mellom første og annen etasje. Da måtte jeg gå forbi det mange ganger hver dag.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stoppa foran det hjertet.
I begynnelsen gjorde jeg det mange ganger om dagen.
Stoppa. Så på det.
Og visste at noen tenkte på oss.

Det var det første jeg så hver dag, før jeg gikk på badet, før jeg drakk kaffe.
Det ga meg håp.

Jeg tror ikke at hun som laget det hjertet og ga det til oss, visste hva det skulle komme til å bety for meg, at det skulle bli så viktig. At noe hun hadde skapt, ga så mye håp. Hun brød seg, og hun torde å vise det. Med et hjerte.

To år etter henger det der fortsatt. Jeg ser det hver eneste dag. Jeg stopper ikke opp like lenge foran det lenger, men jeg ser det. Og jeg vet at det er der.

Og jeg tenker at det ikke alltid skal så mye til for å gjøre hverdagen lettere for noen, vise at man tenker på dem, og si at det er håp.
Det kan være et dikt, et kort, en blomst.
Eller håpet kan komme som et hjerte av tråd.