 |
| Bildet er tatt av Dariusz Sankowski fra Pixabay |
Jeg har sagt det mange ganger før, og kommer sikkert til å si det mange ganger til, at det å være pårørende er enormt slitsomt. For meg var det rett og slett fullstendig utmattende en periode. Jeg orka ingen ting annet enn det jeg måtte. Og det jeg måtte, var å gå på jobb, spise og sove. Og prøve å fikse ungen min.
Så skjønte jeg at jeg ikke kunne fikse noen som ikke ville fikses. Min unge ville ikke ha den hjelpa jeg syntes hun trengte. Og på et eller annet tidspunkt forsto jeg at det ikke var noen vits i å prøve å forandre på henne. Hun tok sine valg, og selv om jeg syntes hun valgte ulurt, kunne ikke jeg gjøre noe med det. Hun var voksen, og måtte finne sin egen måte å stå i det som var hennes. Og jeg måtte finne en måte å stå i det som var mitt.
Jeg måtte rett og slett finne tilbake til ting jeg kunne glede meg over - utenom å gå og legge meg.
Jeg la lista lavt, veldig lavt. Jeg begynte å glede meg over å sitte på trappa og drikke kaffe mens jeg så på katten som rulla i grusen. Jeg begynte aktivt å glede meg over det, jeg kjente etter at akkurat da var det bra å være meg. Nå, i ettertid, høres det litt klissete ut og si det, at en sånn liten ting virka, men det gjorde det. I det kvarteret jeg satt på trappa, med kaffekopp og katt, hadde jeg det bra.
Jeg utvida med flere kvarterer. Ikke-sjekke-telefonen kvarteret, for eksempel. Det var et skikkelig langt kvarter i begynnelsen.
Det som kanskje tok lengst tid for meg å innarbeide som rutine for tid uten bekymring, var å ta lesegleden tilbake. Jeg hadde egentlig ikke merka at lesegleden var borte, før jeg begynte å ta den tilbake. Det hadde bare ikke vært tid til å lese, ingenting frista, og det kjentes egentlig meningsløst ut å gå inn i andres fortellinger når jeg var så opptatt av min egen historie fra virkeligheten.
Jeg tok tilbake lesegleden fordi jeg huska at det å lese hadde gitt meg glede, og fordi jeg tenkte at det ville være lett å finne tilbake til den gleden. Det var det ikke. Det viste seg å være skikkelig vanskelig.
For det første måtte jeg velge en bok. Det å ta valg, var jeg alt for sliten til. Så måtte jeg lese den, og helst forstå det jeg leste. I begynnelsen hadde jeg ingen konsentrasjon. Jeg leste ordene, men husket ingenting dagen etter, og måtte begynne på samme sted igjen og igjen. Jeg hadde alarm på telefonen, for det var så kjedelig og så slitsomt at jeg ikke ville bruke et eneste minutt mer enn det kvarteret jeg hadde satt av til lesing.
Jeg er skikkelig glad for at jeg ikke ga opp, for plutselig en dag var gleden tilbake, og jeg måtte slå av alarmen og lese videre. Jeg var mer opptatt av hva som skjedde med personene i boka, enn å gå tilbake til den slitsomme virkeligheten.
Jeg ble som en trettenåring igjen, en som akkurat har oppdaget at voksenavdelinga på biblioteket byr på en verden hun ikke ante at eksisterte. Jeg leste og leste og leste. I bøkene fant jeg trøst og støtte og av og til andre som hadde det som meg, og jeg ble nysgjerrig igjen på hva de gjorde, både de som hadde det som meg, og de som ikke hadde det som meg, men levde i helt andre verdener. Jeg leste fort og ukritisk, og gledet meg til å begynne på neste bok.
Hvorfor skriver jeg dette?
Jo, for å si at det går an å finne tilbake til gleden selv om hverdagene er tunge. At jeg fant tilbake til bøkene, forandra ikke på min pårørendesituasjon. Ungen min rusa seg, jeg var bekymra. Men jeg var ikke bekymra hele tida. Jeg hadde pauser. Jeg tok livet mitt tilbake - kvarter for kvarter.
I tillegg tenker jeg at det er greit å minne både meg selv og andre på at vi kan lære mye av møter med skjønnlitteraturen. Vi kan få nye tanker, og i møte med litteraturen kan vi lære mye om både oss selv og andre.
Nå må det også sies at jeg ikke velger romaner å lese med tanke på at jeg skal lære noe, eventuell læring er en bonus. Noen ganger velger jeg bok fordi jeg er nysgjerrig på historien den forteller, eller jeg kjenner forfatteren fra før, eller fordi jeg trenger tidsfordriv. Aktiviteten å lese gir meg glede, jeg leser for å nyte, og noen ganger for nytte.
Nå skal ikke jeg påstå at alle burde lese skjønnlitteratur for å få bedre liv, men jeg tror at det kan være verdt et forsøk for mange. Mange ikke-lesere er det fordi de ikke har funnet den rette boka, og nærmest ser på lesing som en prøve i utholdenhet, prega av tanken om at man må fullføre det man har begynt på. Det kan jo være lurt i mange sammenhenger, men ikke når det kommer til lesing. Der er det så enkelt at hvis du ikke liker ei bok, kan du lukke den og begynne på en annen. Uten at noen eller noe tar skade av det. Det finnes fortellinger for alle, tror jeg. Og lydbok er også bok, jeg bare nevner det ...
Jeg tenker at vi ofte undervurderer hva litteratur kan gjøre med oss. Møtene jeg har med romankarakterer, kan være vel så viktige som møter med virkelige mennesker. Jeg har tatt tilbake lesegleden, og jeg har sluttet å måle lesingen i kvarterer. Jeg trenger ikke å kjempe for å holde ut lesinga - og skulle jeg møte på noe som er kjedelig, eller noe jeg synes er dårlig, benytter jeg meg av min rett som leser: Jeg lukker den boka og åpner ei ny.
Grunnen til at jeg begynte å tenke på lesing akkurat nå, er at tirsdag 1.3. er Kirsten Muhle gjest på digitalt temamøte hos A-larm pårørende. Der skal hun snakke om biblioterapi og litteraturens kraft. Det gleder jeg meg til. Du er velkommen du også, uansett hva slags forhold du har til litteratur.
