Noen ganger tenker jeg at det er for mange ord i verden, og at det er alt for mange som roper med store stemmer. Som mor til en rusavhengig opplever jeg å være med i en gruppe der vi har små, små stemmer, som nesten ikke høres. Dette er mitt rom. Dette er min stemme.
fredag 31. august 2018
I dag har jeg snakka litt...
Jeg fikk lov til å være taler på årets arrangement i forbindelse med markeringen av verdens overdosedag i Sandefjord. Det var en stor ære å bli spurt, men ganske vanskelig å velge ut hva jeg skulle snakke om. Dermed ble det litt hummer og kanari. Altså, jeg hadde manus, og det er her, men det ble jo ikke akkurat helt sånn likevel - men i grove trekk er dette det jeg sa. Det er litt oppstykket og delt, men muntlig kunne jeg jo legge til små kommentarer, eller trekke fra. Og i den virkelige verden blåste det, så det var vanskelig å holde styr på papirene, jeg måtte ta en pause da toget for forbi, og en liten pause da kirkeklokkene ringte. Det gjorde de for øvrig på helt riktig plass, nesten så jeg skulle bestilt dem. Det var en flott markering, og jeg fikk både applaus, klemmer og blomster. Og mange gode samtaler.
Innledning, overdosedagen
Jeg heter Vigdis. Jeg er pårørende. Det er sikkert mange av dere, også, for det er jo sånn i livet, at en eller annen gang blir noen vi er glade i eller i familie med sjuke og trenger hjelp. Da bestemora mi ble dement, var jeg pårørende. Da mora mi fikk kreft var jeg det også. Og da den yngste datteren min ble narkoman.
Å være pårørende til en som ruser seg, er litt anneledes enn å være pårørende til en som har det mange tenker på som en ekte sykdom. Da mora mi fikk kreft, var det ingen som spurte meg om hva slags feil jeg hadde gjort, siden hun ble syk. Jeg følte ikke at det på noen måte var min skyld, og jeg skamma meg ikke en milimeter.
Å være pårørende til en narkoman ble annerledes. Ikke bare ble ungen min møtt med fordommer og manglende respekt, vi som var rundt henne ble også det. Jeg følte at jeg ble granska i alle bauger og kanter, og at alle leita etter forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk.
Jeg leita også etter forklaringer, jeg granska hver bit av hva som hadde skjedd. Hadde skolen gjort noe feil? Var det dårlige venner? Var ungen min en svak person? Hadde jeg gjort noe feil? Noen måtte jo ha skylda!
Tro meg, den som leiter etter feil, finner feil. Jeg fant mange, også hos meg sjøl. Men jeg fant ingenting som var så alvorlig at det som skjedde var min skyld. I tillegg hadde jeg to eldre barn som klarte seg helt greit, så en så hakkende gæren person at jeg hadde ansvar for at ungen min ble rusmisbruker, var jeg neppe.
Min unge har sin egen historie. Den er det opp til henne å fortelle, selv om hun sier at jeg kan si akkurat hva jeg vil. Jeg vil likevel ta utgangspunkt i meg sjøl. Min historie kjenner jeg jo fra innsida.
Da ungen min ble narkoman, forandra livet seg for hele familien. Mannen min og jeg ble en del av utrykningstjenesten rundt henne. Vi drev bed and breakfast, oppsøkende virksomhet, bank, detektivbyrå. Jeg sov med telefonen på puta når hun ikke var hjemme. Når hun var hjemme, sov jeg med veska på puta.
Å være pårørende er så slitsomt. Jeg var i konstant beredskap, og bekymringene og oppgavene tok aldri slutt. Samtidig som jeg prøvde å få ting til å fungere rundt min unge, måtte jeg virke sjøl. I en periode synes jeg at jeg gikk på line hele tida. Jeg ble så god til det, at jeg kunne jobba på sirkus. Der kunne jeg sjonglert også, for jeg var vant til å ha mange baller i lufta.
Jeg valgte aldri å bli pårørende til en narkoman. Det var noe jeg blei. Men noe kunne jeg i hvert fall velge. Jeg kunne velge hva slags pårørende jeg ville være.
Jeg kunne tenkt at alt var min skyld, og piska meg selv til jeg mista huden på ryggen, eller jeg kunne gått rett i skammekroken. Det er bare det at å fordele skyld og skam ikke hjelper mot noe som helst. Ikke for meg i hvert fall. Føler jeg meg skyldig, går jeg lett i lås. Føler jeg skam, blir jeg usynlig.
Og jeg var opptatt av at ungen min heller ikke skulle skamme seg. Jeg ville ikke at hun skulle føle seg verdiløs, og selv om hun opplevde at samfunnet så ned på henne, var det viktig for meg at hun ikke så ned på seg selv, men så de ressursene hun hadde.
Selv om hun gjorde dumme ting, var hun ingen dum person. Hun er tøff som få, og jeg har alltid vært stolt av henne. Jeg ville ikke at hun skulle skamme seg, men ha hodet heva og kjenne seg verdifull uansett.
Jeg valgte å være en skamløs og åpen pårørende.
Altså – mange visste jo allikevel hvordan det var med henne, så det var like greit å vise fram elefanten i rommet. Og hvis jeg mente alvor når jeg sa at jeg ikke ville at hun skulle skamme seg, kunne jeg ikke samtidig skjule henne.
I ettertid har hun takka meg for det. Siden alle rundt oss visste hvordan det sto til trengte ikke hun å late som om alt var perfekt.
Og så er det sånn med skam da, at den blir mindre når man deler historien sin med andre. Er man åpen, tør andre å dele sine historier, og man trenger ikke å være så ensom. Og pårørende til narkomane er ofte ensomme.
Alle sier at pårørende er viktige. Jeg vil påstå at pårørende er livsviktige. Vi vet at nettverk er viktig for at rusbehandling skal fungere. Vi vet at nettverk er viktig for at folk skal føle at de hører til og har en god livskvalitet. Likevel er det sånn, dessverre, at det største hinderet for at jeg skal kunne være en livsviktig pårørende for min unge, har jeg møtt i det jeg kaller for vesenet, og da mener jeg alle offentlige instanser som har hatt med min unge å gjøre. For dem har jeg vært usynlig, eller noen ganger til bry.
Det at ikke pårørende involveres i større grad, når vi veit hvor viktig det er, forundrer meg. Jeg vet at dere som jobber i rusomsorg bryr dere oppriktig om de dere jobber med. Når jeg møter dere, er dere snille folk med gode tanker. Det er bare det at det ofte er så innmari vanskelig å få kontakt med dere.
Det er mulig at noen av dere som står her, har fått kjeft av meg i telefonen. Det er nemlig sånn at jeg blir sur når jeg blir satt fra den ene til den andre, uten at noen hører på det jeg har å si, uten at noen spør hvordan jeg har det. Det er mulig at noen av dere er blant dem som skulle ringe tilbake, som jeg aldri hørte noe fra. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg har mine mistanker. Det ene er at dere har mer en nok å gjøre, jeg skjønner det. En annen ting er tradisjon. Heldigvis kan tradisjoner endres.
Mange jeg har snakka med, har sagt at de ikke kan si noe på grunn av taushetsplikt. Det skjønner jeg, og det respekterer jeg. Det er bare det at jeg har ikke taushetsplikt, og du bryter faktisk ikke taushetsplikten hvis du hører på det jeg har å si.
Så er det jo sånn at det er opp til brukeren om pårørende skal involveres eller ikke. Akkurat det har jeg snakka mye med ungen min om.
- Det var mest NAV som var interessert i dere, sier hun, for de ville finne ut om dere kunne forsørge meg så de slapp å gi meg penger.
Hun sier at hun opplevde at andre ikke var så interessert i familieforholda hennes, i alle fall ikke etter at de hadde slått fast at ingen slo henne.
Når hun ble spurt om vi skulle involveres, forsto hun ikke helt hvorfor. Hun opplevde det mest som om de som jobbet med henne, nærmest ønsket seg en tystekanal.
Jeg tror ikke at det er sånn. Hun tror ikke det lenger, heller. Men det er et godt eksempel på at man ikke bare må spørre om pårørende skal involveres, men si noe om hvorfor det er viktig også. Og det er deres oppgave, dere som jobber i rusomsorgen.
Og dere må ikke bare si det – dere må mene det.
Jeg har spurt mange som jobber i rusomsorg flere steder om hvorfor de ikke involverer pårørende mer.
De aller fleste svarer at de ikke har tid.
Sorry, altså, det holder ikke.
Vi som er pårørende har ikke tid til at dere ikke involverer oss. De vi er glad i har ikke tid til det. De dør mens ingen ting skjer.
Brukeren ønsker ikke kontakt, blir det sagt. Det er det mange grunner til. Har man skikkelig dårlige pårørende, pårørende som er til skade, skal man selvfølgelig ikke ha kontakt med dem. Men av og til sier noen nei til kontakt fordi de synes de har påført familien nok, de vil skåne familien sin. Da synes jeg at dere burde spørre igjen og igjen, for relasjoner kan repareres. Det går an å bygge opp forhold på nytt. Og vi som er foreldre, vil stort sett innerst inne være en del av livene til de vi elsker. Vi er kanskje redde for å bli skuffa på hver vår side av bordet. Da kommer dere inn, og kan trygge både bruker og pårørende.
«Du må huske på at alle ikke har like mye ressurser som dere», har noen sagt.
Nei, det er sant. Vi har ressurser. Men den eneste måten å finne ut hvilke ressurser noen har, er å snakke med dem. De fleste ruskonsulentene ungen min har hatt, for eksempel, har jeg aldri snakka med. De vet ingenting om mine ressurser.
«Ikke alle pårørende har noe å bidra med», har jeg også hørt. Nei, ikke alle. Noen ganger er det helt riktig å bryte kontakt med pårørende. Men stort sett tenker jeg at det viser en helt feil tankegang å si noe sånt. Pårørende skal ikke brukes til å hjelpe dere i deres jobb, pårørende skal være en del av et nettverk. Sannsynligheten for at en narkoman heller skal hjem til foreldrene på julaften enn til ruskonsulenten, tør jeg påstå er ganske stor. Da er det jo greit å ha så god relasjon som mulig.
Hvorfor er det så viktig med pårørende?
I de åra ungen min har vært i rusbehandling, ser jeg at sannsynligheten for at behandling nytter, er større når forholdet til familien er greit. Det kan både bidra til et ønske om å bli nykter og å fortsette å holde seg nykter.
Og selv om brukeren ikke ønsker å bli rusfri, eller ikke klarer å bli rusfri, så er det fint å være en del av en familie.
Det er livsviktig å ta vare på pårørende. Vi er en del av det viktige ettervernet. Og vi er en del av den daglige rusomsorgen.
Til dere som er brukere, dere synes kanskje jeg er litt teit når jeg maser om hvor viktig det er med pårørende. Kanskje er mora di skikkelig gammel, eller faren din skikkelig slem. Da skjønner jeg at du ikke vil involvere dem. Men kanskje du har ei søster som er helt ok, eller en god venn. Biologisk familie er noe vi ikke kan velge, men hvem vi vil ha som pårørende seinere i livet, kan vi heldigvis velge sjøl.
Jeg er ikke så glad i formaninger, men vær så snill – gi livstegn til dem som bryr seg om deg. Vis at du setter pris på de du er glad i. Det er så viktig.
Jeg har snakka for lenge, men jeg må bare si litt om denne dagen. Den er viktig for meg. For nøyaktig to år siden i dag sto jeg på et minilager på Mysen og pakka ned eiendelene til han som var kjæresten til datteren min. Han døde av en overdose kort tid før, på et hotellrom i Oslo. Datteren min kunne også dødd den dagen, men hun klarte seg.
Jeg sto der og brettet klærne hans. De var slengt tilfeldig ned i en bag, og det så ut som om han bare var ute en tur, og skulle komme tilbake. Klærne hadde fortsatt hans lukt. Der var svømmeføttene, cd-ene, papirene hans. Jeg pakka det sammen og sendte det til familien hans. Hans familie var i sorg. Min familie var i sorg. Vennene hans var i sorg.
Alt for mange dør av overdoser hvert år. Og for hver som dør, er det i snitt åtte nære pårørende som sørger. Sorgen blir blekere med tida, men den går ikke over. Det er fortsatt en tom stol ved bordet på julaften, og det eneste man kan gi den man elsker i bursdagsgave, er blomster til kirkegården.
Jeg er så heldig at jeg kan besøke dattera mi i virkeligheten. Det er riktignok litt langt, for nå i høst har hun begynt på studier på Vestlandet, og akkurat i dag har hun 740 nyktre dager. Jeg er selvfølgelig kjempestolt over jobben hun har gjort, og takknemlig for at jeg har henne i livet mitt. Ikke alle er så heldige.
Hvordan overdosetallene skal reduseres, får politikerne krangle om.
Jeg vet ikke, men jeg håper at alle her vil gjøre det de kan for å holde seg i live.
Pass på hverandre, ikke rus dere aleine.
Vær hverandres pårørende, ikke bare i dag, men hver eneste dag, året rundt.
torsdag 30. august 2018
To hundre og seksti
Tallet er to hundre og seksti. To hundre og seksti overdosedødsfall. To hundre og seksti mennesker dør av overdoser hvert eneste år. I vårt land. I våre byer. På våre gater. På vår vakt.
To hundre og seksti mennesker. De hadde familie. De hadde venner. De hadde drømmer og lengsler. De er ikke navnløse fremmede. De har navn.
Når jeg skriver to hundre og seksti tilfeldige navn etter hverandre, ser det sånn ut:
Stein, Grethe, Mina, Ansgar, Leif, Ruben, Benjamin, Hilde, Roar, Monica,
Svein, Marius, Daniel, Stine, Ramona, Eirik, Michael, Kasper, Marte, Jesper,
Jessica, Kari, Jonathan, Helene, Jens, Nina, Severin, Morten, Kåre, Tor,
Bjørn, Bettina, Ingrid, Sondre, Kalle, Steffen, Sigurd, Tore, Anna, Irina,
Arnar, Cecilie, Jan Fredrik, My, Ronald, Aisha, Patrick, Glenn, Stian, Sindre,
Lill, Anette, Alexander, Marit, Josef, Felipe, Gorm, Jaran, Beate, Didrik,
Gard, Bent, Elias, Geir, Irma, Konrad, Mats, Ole, Tine, Terje,
Christina, Fredrik, Hanne, Jorma, Laila, Nils, Petra, Svanhild, Una, Vanja,
Trude, Olga, Kaj, Martin, Guro, Åge, Agnes, Ahmed, Gerhard, Per,
Adele, Marius, Dag, Fahri, Gitte, Håkon, Erling, Barbro, Cornelia, Lana,
Jacob, Aksel, Ellisiv, Eddy, Jon, Benedicte, Frank, Jorunn, Fia, Teodor,
Solveig, Karim, Julius, Alex, Einar, Christian, Finn, Hannah, Camilla, Kyrre,
Andreas, Roger, Hugo, Robert, Marina, Ingar, Amalie, Kenneth, Knut, Steve,
Aina, Fred, Inge, Marit, Caroline, Henry, Mona, Yngvar, June, Ann Kristin,
Are, Johan, Marlene, Aline, Sofie, Martine, Lene, Petter, Mikke, Ragnar,
Marianne, Markus, Erika, Hans, Amanda, Igor, Armand, May, Kine, Martinus,
Torkild, Thea, Sofia, Ivan, Gaute, Linda, Susann, Ståle, Ana, Trygve,
Anders, Georg, Heidi, Sissel, Andre, Henrik, Ulrik, Ali, Odd, Øyvind,
Anette, Jennie, Vanessa, Ivar, Jørn, David, Kjetil, Edona, Alf, Christoffer,
Sonja, Pia, Ken, Atle, Anita, Magnar, Gunnar, Jørgen, Kajsa, Pål,
Tone, Anje, Ola, Jeppe, Sofus, Emil, Bobby, Olav, Asbjørn, Henning,
Bernt, Arve, Carina, Torstein, Inger, Joakim, Robin, Arvid, Iselin, Silje,
Emilie, Antonia, Julio, Mathias, Eva, Ida, Kim, Gunn, Aslak, Nora,
Elise, Freddy, Emma, Arild, Gunhild, Leah, Peder, Irene, Olivia, Alma,
Arne, Ella, Isak, Kjell, Brita, Bernice, Renate, Jannicke, Aurora, Victoria,
William, Espen, Gina, Iben, Astrid, Arnt, Johnny, Julie, Simon, Mia
To hundre og seksti overdosedødsfall. De er ikke bare tall i en statistikk. De var noens sønn, datter, forelder, venn. De hadde drømmer og lengsler.
Og fortsatt er de noens sorg og savn.
mandag 27. august 2018
Kjære hjelpeapparat, vær litt greiere når jeg ringer
Å plutselig skulle finne fram til noen som kan hjelpe, når man får et rusproblem i familien, er ingen lett oppgave. Det er en jungel der ute, av telefonnumre og kontorer, og noen ganger kjennes det ut som om det er lettere å vinne i Lotto enn å finne fram til en som kan svare på det man lurer på.
Det kjennes ut som om de man skal ha tak i alltid sitter på de mest bortgjemte kontorene, at de enten befinner seg øverst på loftet, eller dypt nede i en kjeller. Uten heis, selvfølgelig. Og hvis den du skal ha tak i, befinner seg på bakkeplan, er ofte terskelen så høy at det nesten er umulig å komme over den.
Telefonen, sa jeg noe om telefonen? De man skal ha tak i, de som sitter på de godt gjemte kontorene, de har skikkelig dårlig dekning på telefonen, også. Og når man endelig er så heldig at man kommer fram, er det sjelden et levende menneske i den andre enden. Der er det en svarer. Noen ganger har jeg tenkt at det et eller annet sted finnes en telefonsvarer med millioner av beskjeder fra fortvila foreldre. Et digert arkiv med ubesvarte anrop og ubesvarte beskjeder. For det er sjelden at noen ringer opp igjen.
Heldigvis bedrer det seg noe etter hvert. Når det er så dårlig med ungen din, at den må ha hjelp. Og når du selv har blitt så sur og sinna at du kjefter deg gjennom de stengte telefonlinjene. Det er bare det at vi som er pårørende ofte er slitne allerede ved første kontakt med hjelpeapparatet. Allerede da ha vi prøvd lenge å få kontakt. Vi har rukket å bli mistenksomme og usikre på om noen egentlig vil hjelpe. Vi tror ikke at noen ser oss.
OK - det er ikke alltid sånn. Heldigvis er det ikke det. Men som pårørende har jeg opplevd mange ganger at ingen vet hvem jeg egentlig skal snakke med. Telefonen har blitt satt fram og tilbake mellom ulike kontorer, og ingen av stedene er det rette.
Så, altså, her er min bønn til hjelpeapparatet:
Kjære hjelpeapparat,
Jeg skjønner at du har mye å gjøre. Jeg gjør det. Virkelig. Og jeg skjønner at du jobber med viktige ting som tar tid. Jeg skjønner at det er dårlig bemanning, og alt for liten tid til alt for mange som trenger hjelp. Jeg skjønner at det ikke er din skyld at bemanningen er for lav og oppgavene for mange.
Men - neste gang jeg, eller en annen ringer, kan du ikke gi oss ett minutt mer, bare ett? Kan du ikke høre hvem vi er før du setter oss over? Kan du ikke bare si at "Jeg skjønner at du er bekymra", for det gjør du jo. Jeg har møtt deg mange ganger, og vet at du er et godt menneske som ønsker å gjøre en god jobb.
Jeg skjønner at du har det travelt, og at jeg er en i en uendelig rekke. Du tenker kanskje ikke over det, at din effektive stemme og korte setning kjennes ut som en avvisning. Det er jo ikke sånn du mener det. For deg er ungen min en av mange som trenger hjelp. For meg er hun den viktigste i verden når jeg sitter der, med telefonen i handa.
Du kan jo ikke vite at når du sier "Vent litt, jeg skal sette deg over til …." og så er borte før jeg rekker å si noe mer, så er du den femte som sier og gjør det i løpet av like mange minutter. Det kunne jo hende du var den første, men det er du sjelden.
Kjære hjelpeapparat, det skal ikke så mye til. En vennlig stemme, et svar på det jeg lurer på. Eller en høflig forklaring på hvorfor du ikke er den rette å snakke med. Det ville gjort det mye bedre for meg. Jeg ville tenkt at det jeg hadde å si var viktig. Og når, og hvis, jeg endelig kommer fram til den rette, ville jeg ikke vært så sint på ham eller henne....
Hilsen en mamma
P.S. Jeg valgte å skrive noen ord, siden det er så vanskelig å få tak i deg på telefonen.
Hilsen en mamma
P.S. Jeg valgte å skrive noen ord, siden det er så vanskelig å få tak i deg på telefonen.
onsdag 22. august 2018
Noen ganger går det fort i helsevesenet, også...
Jeg har ofte klaga litt på at jeg synes at kontakten med helsevesenet ofte går tregt. Sånn er det ikke bestandig. Noen ganger går det veldig fort...
Hendelsene jeg har skrevet om de siste dagene, da kjæresten til datteren min døde, og hun overlevde, skjedde på en torsdag.
Tirsdag fikk vi en regning i postkassa, på forbruksmateriell brukt ved behandlingen datteren min fikk.
Jepp. Noen deler av helsevesenet er skikkelig effektive....
Hendelsene jeg har skrevet om de siste dagene, da kjæresten til datteren min døde, og hun overlevde, skjedde på en torsdag.
Tirsdag fikk vi en regning i postkassa, på forbruksmateriell brukt ved behandlingen datteren min fikk.
Jepp. Noen deler av helsevesenet er skikkelig effektive....
tirsdag 21. august 2018
Da vi var skikkelig modige
Da vi etter en lang kjøretur endelig kom fram til sykehuset, satt datteren min der og ventet. Jeg er helt sikker på at hun var glad for å se oss fordi hun er glad i oss, og fordi hun vet at vi er glade i henne. Hun ventet, fordi hun ville bli holdt rundt og fordi hun ville dele. Men hun ventet også fordi hun ville at vi skulle si at vi mente at sykehuset burde skrive henne ut.
Hun hadde dramatiske døgn bak seg. Hun var medtatt og hun var i dyp sorg. Aller mest hadde jeg lyst til å pakke henne inn i et litt loddent teppe, som en kokong. Jeg hadde lyst til å ta henne på fanget og holde henne bestandig. Jeg hadde lyst til å si at nå skulle alt bli bra, vi skulle passe på henne. Jeg hadde lyst til å ta henne med hjem og gi henne all den trøst hun trengte.
Vi gjorde ikke det. Det jeg nevner over var mine behov, det var foreldrebehovene for å beskytte og gi omsorg. Jeg ville fått en bedre følelse inni meg hvis jeg pakket henne godt inn og tok henne med hjem. Følelsene mine ropte at det er sånn foreldre gjør det. Vi skjermer, vi klemmer, vi blåser på.
Vi klemte henne. Vi trøstet henne. Men vi tok henne ikke med oss hjem. Hadde vi gjort det, tror jeg vi ville klemt henne til døde. Det er klart at hun oppriktig ønsket å være et sted hun var trygg, et sted der noen brydde seg om henne. Men, som jeg sikkert har sagt før - all kjærlighet i verden kan ikke hindre destruktiv atferd.
Vi visste at hvis vi tok henne med hjem, ville hun mest sannsynlig reist ut temmelig fort. Og med hennes ukritiske rusatferd, ville det gått skikkelig dårlig. Det kunne ikke vi være en del av. Vi ville gjøre mye for ungen vår, men ingen av oss ville være med på å tråkke opp stia fram til grava hennes.
- Det var vanskelig. Vi var ikke akkurat favorittmenneskene dine da, sa jeg til ungen i telefonen tidligere i dag.
- Nei, men det tok jo ikke så lang tid før jeg skjønte og aksepterte hvorfor dere sa nei, sa hun.
Og det gjorde ikke det. Men akkurat da vi satt der, på sykehuset, var det råtøft. Vi sa nei til å ta henne med hjem. Vi sa nei til å være de voksne som skulle ta henne med til Nord Norge i begravelsen til kjæresten. Vi sa at vi ikke torde å ta ansvar for henne. Samtidig som vi var klare og tydelige utad, knuste vi innvendig, men vi visste at hennes eneste sjanse var å ta i mot hjelp og dra tilbake i behandling.
- Jeg skjønner det nå, sier hun,
- Det er i grunnen vanskeligere å forstå foreldre som tør å ta ansvar for ungdom som ruser seg ukritisk. De tar en stor risiko.
Det var ikke noen hyggelig avskjed vi tok den kvelden. Hun var kjempelei seg, forbanna og hun følte seg svikta. Akkurat da tror jeg hun var det mest ensomme mennesket i hele verden. Likevel dro vi fra henne.
- Jeg trodde ikke det om dere. Den neste begravelsen dere kommer i, er min, ropte hun etter oss.
Og vi visste at det kunne være sant. Hun kunne dra ut og fortsette den destruktive rusatferden. Hun kunne dø. Å reise fra henne var vondt og vanskelig. Hva som kom til å skje videre var uvisst, men uansett ville vi ikke legge til rette for at hun kunne dø på vår vakt. Vi håpet hun ville velge oss. Vi håpet hun ville velge behandling og livet. Men vi visste ikke.
Vi forsikret henne om at vi var der for henne, at vi ville støtte henne, men at vi ikke ville hjelpe henne ut i et liv der hun kunne dø. Derfor kunne vi ikke ta henne med hjem.
Akkurat det tror jeg er både det vanskeligste, og det modigste, vi noen gang har gjort.
Hun hadde dramatiske døgn bak seg. Hun var medtatt og hun var i dyp sorg. Aller mest hadde jeg lyst til å pakke henne inn i et litt loddent teppe, som en kokong. Jeg hadde lyst til å ta henne på fanget og holde henne bestandig. Jeg hadde lyst til å si at nå skulle alt bli bra, vi skulle passe på henne. Jeg hadde lyst til å ta henne med hjem og gi henne all den trøst hun trengte.
Vi gjorde ikke det. Det jeg nevner over var mine behov, det var foreldrebehovene for å beskytte og gi omsorg. Jeg ville fått en bedre følelse inni meg hvis jeg pakket henne godt inn og tok henne med hjem. Følelsene mine ropte at det er sånn foreldre gjør det. Vi skjermer, vi klemmer, vi blåser på.
Vi klemte henne. Vi trøstet henne. Men vi tok henne ikke med oss hjem. Hadde vi gjort det, tror jeg vi ville klemt henne til døde. Det er klart at hun oppriktig ønsket å være et sted hun var trygg, et sted der noen brydde seg om henne. Men, som jeg sikkert har sagt før - all kjærlighet i verden kan ikke hindre destruktiv atferd.
Vi visste at hvis vi tok henne med hjem, ville hun mest sannsynlig reist ut temmelig fort. Og med hennes ukritiske rusatferd, ville det gått skikkelig dårlig. Det kunne ikke vi være en del av. Vi ville gjøre mye for ungen vår, men ingen av oss ville være med på å tråkke opp stia fram til grava hennes.
- Det var vanskelig. Vi var ikke akkurat favorittmenneskene dine da, sa jeg til ungen i telefonen tidligere i dag.
- Nei, men det tok jo ikke så lang tid før jeg skjønte og aksepterte hvorfor dere sa nei, sa hun.
Og det gjorde ikke det. Men akkurat da vi satt der, på sykehuset, var det råtøft. Vi sa nei til å ta henne med hjem. Vi sa nei til å være de voksne som skulle ta henne med til Nord Norge i begravelsen til kjæresten. Vi sa at vi ikke torde å ta ansvar for henne. Samtidig som vi var klare og tydelige utad, knuste vi innvendig, men vi visste at hennes eneste sjanse var å ta i mot hjelp og dra tilbake i behandling.
- Jeg skjønner det nå, sier hun,
- Det er i grunnen vanskeligere å forstå foreldre som tør å ta ansvar for ungdom som ruser seg ukritisk. De tar en stor risiko.
Det var ikke noen hyggelig avskjed vi tok den kvelden. Hun var kjempelei seg, forbanna og hun følte seg svikta. Akkurat da tror jeg hun var det mest ensomme mennesket i hele verden. Likevel dro vi fra henne.
- Jeg trodde ikke det om dere. Den neste begravelsen dere kommer i, er min, ropte hun etter oss.
Og vi visste at det kunne være sant. Hun kunne dra ut og fortsette den destruktive rusatferden. Hun kunne dø. Å reise fra henne var vondt og vanskelig. Hva som kom til å skje videre var uvisst, men uansett ville vi ikke legge til rette for at hun kunne dø på vår vakt. Vi håpet hun ville velge oss. Vi håpet hun ville velge behandling og livet. Men vi visste ikke.
Vi forsikret henne om at vi var der for henne, at vi ville støtte henne, men at vi ikke ville hjelpe henne ut i et liv der hun kunne dø. Derfor kunne vi ikke ta henne med hjem.
Akkurat det tror jeg er både det vanskeligste, og det modigste, vi noen gang har gjort.
mandag 20. august 2018
Skriftlig ansvarlighetsvurdering
Jeg lærte et nytt begrep da vi kjørte fra Gøteborg til sykehuset i Oslo. Der var de ivrige etter å skrive henne ut. Vi var ivrige etter at de skulle beholde henne. Akkurat da kjentes det ut som om jeg ønsket at de skulle ha henne der for alltid, trygg, og langt borte fra den farlige, farlige verdenen ute på gata.
Vi var mange den dagen som prøvde å få dem til å holde henne. Ruskonsulentene i kommunen gjorde det de kunne. Fossumkollektivet ringte. Og vi ringte.
Til slutt lovet de at de i det minste skulle holde henne til vi kom fram ut på ettermiddagen.
Vi hadde ikke en gang rukket å komme ut av Sverige før de ringte å sa at de ville skrive henne ut likevel. Hun hadde jo en venn hun kunne være sammen med.
Der, på en parkeringsplass utenfor kjøpesenteret i Tanum, ble jeg, som til nå hadde vært iskald og klar, rett og slett litt gal. Og rasende.
Jeg klarte å forklare damen i telefonen at hun ikke under noen omstendighet måtte legge på, instruerte mannen min om å småprate med henne, og ikke på noen måte la henne slippe ut av telefonen.
Så tok jeg mannens telefon, ringte min venn i rustjenesten og forklarte hva som skjedde. Og så slo galskapen virkelig inn, da jeg fysisk prøvde å koble de to telefonene sammen.
- Dere må snakke med hverandre, hylte jeg.
De hørte meg, men kunne selvfølgelig ikke gjøre som jeg sa.
- Dere må snakke med hverandre, hylte jeg.
De hørte meg, men kunne selvfølgelig ikke gjøre som jeg sa.
Fordelen med det teamet vi er, mannen min og jeg, er at når en av oss slutter å virke, mobiliserer den andre. Han klarte å guide de to damene vi hadde i telefonene til å ringe hverandre, uten å gå om en parkeringsplass. Så fikk han meg til å puste, og jeg tror han ga meg en brødskive.
Jeg ringte min eldste datter, hun som er jurist, og sa at nå måtte vi ha all hjelp vi kunne få for å stoppe utskrivelsen. Hun kastet seg rundt og kontaktet dem hun kjente som arbeidet med helserett.
Hun kom fram til at vi måtte fortsette å mase, insistere på at de ansvarlige satte seg inn i tidligere rushistorie, hentet inn behandlingshistorie og epikriser. Vi måtte fortsette å insistere på at hver telefonsamtale med oss ble journalført, og hver gang vi snakket med dem måtte vi si at vi mente de handlet uforsvarlig, og be dem begrunne forsvarligheten i det de gjorde. Skriftlig.
Dermed kom begrepet skriftlig ansvarlighetsvurdering inn i mitt ordforråd, et begrep som bokstavlig talt har både lukket dører og åpnet dem.
Jeg vet ikke om begrepet finnes i virkeligheten, eller om det er noe vi fant opp den dagen. Siden har det i alle fall fulgt meg.
Damen fra sykehuset ringte igjen da vi var midt i Østfold. Hun var ikke blid, men jeg snakket i vei likevel, om skriftlig ansvarlighetsvurdering, og om at turen tok den tida det tok. Hun svarte til og med ja, da jeg spurte om det tross alt ikke var bedre om vi kom for egen maskin, heller enn å komme med ambulanse fordi vi tok sjanser i trafikken.
Jeg mistenkte henne for å svare ja bare fordi hun måtte. Jeg tror nemlig det ble notert en advarsel ved siden av navnet mitt den dagen. "NB! Mora fra Helvete!", eller noe sånt. Den siste gangen hun ringte, da vi sto i kø inn i Oslo, hørtes hun til og med nesten hyggelig ut.
Vi kom fram. Sykehuset beholdt ungen til observasjon, noe legen hadde bestemt allerede før vi kom.
Vi var glade for at ungen var der, at hun pustet. Og vi var fulle av sorg over han som ikke gjorde det.
Og vi var mer redde og fortvila enn vi noen gang før hadde vært.
lørdag 18. august 2018
Da telefonen kom...
Det var en god dag. Fortsatt var det sommer, men ikke kvelende varmt. Det var en dag for museumsbesøk og utekonserter. Og sein middag på en fantastisk thai-restaurant med gode venner.
Sommerkvelden var for fin til å sove bort, vi skulle bare ta en kveldsøl før vi fant hotellet. Det var ikke så seint, og vi var på ferie.
Da ringte telefonen. Det var for mye støy inne, så jeg gikk ut. Der, i en kjent by i et annet land kom telefonen jeg hadde øvet meg på at skulle komme i så mange år. Der, på et lite torg i en velkjent stor by i et land som var kjent, men som likevel ikke var mitt, stoppet verden.
Han jeg snakket med, sa at han hadde datteren min der, på sykehuset. At hun var medtatt etter en overdose, men at hun begynte å komme seg, og at jeg kunne snakke med henne.
- Er hun alene?, spurte jeg,
og fikk et mumlende svar.
- Er hun alene?, ropte jeg,
- Hvor er M?
Et øyeblikk håpa jeg at han hadde gått fra henne, og at jeg kunne være sint på ham for det, men det øyeblikket varte bare sekunder. Jeg visste at han aldri ville forlatt henne hjelpeløs. Allerede før sykepleieren rakk å si at jeg kunne snakke med datteren min, visste jeg hva som hadde skjedd.
- Han klarte seg ikke, sa ungen min.
Jeg husker hvert ord fra den samtalen. Jeg husker hvordan jeg ble iskald og klar, og klarte snakke rolig, og forklare at vi ikke kunne komme før dagen etter, at vi hadde litt reisevei og at vi ikke hadde bil. Men at vi kom, og at hun ikke måtte dra noe sted uten å ha snakket med oss.
Det var ikke noen lang samtale. Hun prøvde å gjøre rede for det som hadde skjedd, men var tydelig sliten. Jeg ba om å få snakke med sykepleieren igjen.
- Hva gjør dere nå?, spurte jeg.
Han sa at han regnet med at de ville skrive henne ut etter å ha hatt henne til observasjon over natta.
Jeg tror jeg var veldig tydelig da jeg sa at om de skrev henne ut kom hun til å dø, og insisterte på at han skulle journalføre at "Mor sier at det er stor sannsynlighet for at datteren dør om hun skrives ut". Jeg insisterte også på at han skulle lese høyt for meg det han hadde skrevet.
Mannen min sto ved siden av meg, og fikk bare med seg deler av samtalen, men nok til at han forsto hva som hadde skjedd. Vennene vi var sammen med, insisterte på at vi skulle ta deres bil og kjøre til Oslo dagen etter. Det er jeg evig takknemlig for.
Turen tilbake til hotellet var helt absurd. Sommernatta var ikke varm lenger. Jeg var iskald. Jeg småpratet med mannen min hele veien. Jeg tror ikke han så hvor vi gikk, eller visste hvor han var. Selv tror jeg at jeg registrerte hver brostein og hvert skopar vi møtte.
Jeg var iskald og klar, og måtte ha kaffe. Og for første gang på veldig lenge, måtte jeg ha en pakke sigaretter.
mandag 13. august 2018
Det var den sommeren...
Vi dro på ferie den sommeren. Eller, vi kalte det ikke ferie - vi kalte det studietur. Litt for mange ganger hadde vi opplevd at ferier var noe som ble avbrutt av telefoner som, selv om de ikke fikk oss til å reise hjem, fikk oss til å bekymre oss og til å prøve å fjernstyre livet hjemme.
Den sommeren kom det ikke en eneste telefon. Jeg tror ikke det regnet en eneste dag, heller.
Telefonen kom da vi kom hjem. Hun skrev seg ut. Hun og kjæresten. De kom på besøk. De var unge. De var glade. De var forelska. De hadde planer. De hadde hverandre.
Det var på en måte dem mot verden den sommeren. Det er sånn når man avbryter behandling. De som er igjen i behandling tar avstand. Med rette. De tør ikke sette sin egen nykterhet i fare.
"Alle" prøvde å overtale dem til å ombestemme seg. Ingen lyktes. De hadde en plan. De hadde hverandre. Ikke ti ville hester eller litt færre bekymra foreldre kunne få dem på andre tanker.
Hva de to gjorde den sommeren, er ikke min historie å fortelle. Det jeg kan si noe om, er hvordan det var for meg. Om hvordan alle de gamle bekymringene ble aktivert. Om først usikkerheten, så vissheten, om at dette ikke gikk bra i det hele tatt.
Den første tida snakka vi på telefon og meldte hverandre. Så ble det stille. Veldig stille. Det har aldri vært et godt tegn. Når ungen ikke vil ha kontakt, har vi ofte tolket det som om hun enten prøver å skjule noe eller at hun ikke ønsker våre innspill.
Jeg var bekymra. Veldig bekymra. Jeg visste at de var i Oslo. Kjæresten hennes kommuniserte med sin familie, og sa at de campet i Oslo, på øyene. De hadde det bra, sa han, og var glad.
De rundt meg prøvde å berolige meg. De ville ta til vett når høsten kom, sa de, eller når pengene tok slutt.
Det hjalp ikke. De var i farlige Oslo, og jeg visste at det ikke var bra. Hver gang noen prøvde å berolige meg, ble jeg irritert. Det var ikke det jeg trengte. Jeg trengte anerkjennelse for at jeg hadde rett til å bekymre meg.
Det var ikke det at jeg trengte å gjøre noe. Jeg var ikke hysterisk. Jeg trodde ikke at jeg kunne gjøre noe fra eller til for å endre noen andre. Jeg lot ikke bekymringene overta livet mitt, men jeg ville ikke late som om jeg ikke var redd.
- Men det er jo ingenting vi kan gjøre, sa mannen min.
Det hadde han selvfølgelig rett i. Vi kunne ikke etterlyse to voksne mennesker som ikke ville ha kontakt med oss.
Det hadde han selvfølgelig rett i. Vi kunne ikke etterlyse to voksne mennesker som ikke ville ha kontakt med oss.
Vi skulle på en ny liten ferie. Vi skulle være borte fra tirsdag til søndag. Dagen før vi skulle dra, prøvde jeg igjen å få tak i ungen min. Uten å lykkes.
- Når vi kommer hjem, reiser jeg til Oslo. Jeg skal levere bildet hennes til uteseksjonen, Kirkens bymisjon, politiet og alle andre steder jeg kan tenke meg at de oppsøker. For nå dør de, sa jeg.
Jeg hadde ropt ut bekymringen min. Høyt og tydelig. Bare det gjorde meg roligere. At jeg hadde sagt hva jeg trodde. Tvunget noen til å høre på. Noen visste hva jeg tenkte.
Og jeg hadde en plan.
lørdag 11. august 2018
Da hun skreiv seg ut av behandling
- Du må sette deg ned, sa hun, da hun ringte meg en sommerdag i juli for to år siden.
Ingen av mine unger roper ofte på ulv, så jeg var lydig og satte meg ned. Jeg visste med en gang hva som ville komme. Og jeg hadde rett.
- Jeg skriver meg ut av behandling, sa hun.
Jeg hadde mistenkt det. Vi hadde snakka om det hjemme, mannen min og jeg, at hun tok litt lett på behandlingen, at det virket som om hun følte seg ferdig. Vi hadde imidlertid håpet og trodd at hun ville diskutere det med oss og at det ikke var umiddelbart forestående, siden hun hadde et fullt og fint sommerprogram foran seg.
Jeg visste at hun ville komme med hundre gode argumenter for hvorfor det var riktig at hun og kjæresten skrev seg ut av behandlingen. Jeg visste også at akkurat da kunne ikke jeg snakke med henne. Jeg måtte tenke meg om først, for ikke å si noe i affekt.
- Du vet at jeg ikke støtter at du skriver deg ut, sa jeg,
og forklarte samtidig at jeg var for travel til å snakke med henne, og at jeg kunne ringe henne et kvarter senere.
Jeg tok rett og slett i bruk den gamle metoden, fra den gangen hun var i aktiv rus. Den gangen vi som foreldre kjøpte oss ti minutter tid, sånn at vi både kunne roe oss ned og snakke med hverandre.
I løpet av det kvarteret rakk jeg å rive mannen min ut av et møte og orientere ham og snakke litt om hvordan vi skulle forholde oss. Jeg rakk å ringe med moren til kjæresten til datteren min, sånn at vi kunne ha en felles strategi. De kloke ungene våre hadde ringt oss samtidig, sånn at ingen av oss rakk å forberede den andre. Og jeg rakk å ringe ungen tilbake.
- Du kan ikke bo her, sa jeg.
- Du kan komme på besøk, sånn som søsknene dine, men du må ha ditt eget sted å bo.
Vi snakket om praktiske ting. Hun skulle komme til hjembyen dagen etter, hun hadde praktiske ting å ordne. Vi avtalte at hun skulle komme til middag, og i løpet av timeout-kvarteret jeg hadde hatt, hadde jeg avtalt at hun kunne sove hos en venn av familien, så jeg la fram det som et alternativ. Akkurat det høres kanskje rart og unødvendig strengt ut, men foreldre som har vært i samme situasjon som meg, vil nok skjønne hvorfor vi ikke kunne ta henne inn i huset.
Vi hadde en grei samtale. Inni meg hadde jeg lyst til vekselvis å klemme henne og riste henne.
Jeg var skuffa, jeg var sinna og jeg var lei meg. Men aller mest var jeg redd for hva som ville skje når hun var ute igjen, i den skumle, lange sommeren.
Ingen av mine unger roper ofte på ulv, så jeg var lydig og satte meg ned. Jeg visste med en gang hva som ville komme. Og jeg hadde rett.
- Jeg skriver meg ut av behandling, sa hun.
Jeg hadde mistenkt det. Vi hadde snakka om det hjemme, mannen min og jeg, at hun tok litt lett på behandlingen, at det virket som om hun følte seg ferdig. Vi hadde imidlertid håpet og trodd at hun ville diskutere det med oss og at det ikke var umiddelbart forestående, siden hun hadde et fullt og fint sommerprogram foran seg.
Jeg visste at hun ville komme med hundre gode argumenter for hvorfor det var riktig at hun og kjæresten skrev seg ut av behandlingen. Jeg visste også at akkurat da kunne ikke jeg snakke med henne. Jeg måtte tenke meg om først, for ikke å si noe i affekt.
- Du vet at jeg ikke støtter at du skriver deg ut, sa jeg,
og forklarte samtidig at jeg var for travel til å snakke med henne, og at jeg kunne ringe henne et kvarter senere.
Jeg tok rett og slett i bruk den gamle metoden, fra den gangen hun var i aktiv rus. Den gangen vi som foreldre kjøpte oss ti minutter tid, sånn at vi både kunne roe oss ned og snakke med hverandre.
I løpet av det kvarteret rakk jeg å rive mannen min ut av et møte og orientere ham og snakke litt om hvordan vi skulle forholde oss. Jeg rakk å ringe med moren til kjæresten til datteren min, sånn at vi kunne ha en felles strategi. De kloke ungene våre hadde ringt oss samtidig, sånn at ingen av oss rakk å forberede den andre. Og jeg rakk å ringe ungen tilbake.
- Du kan ikke bo her, sa jeg.
- Du kan komme på besøk, sånn som søsknene dine, men du må ha ditt eget sted å bo.
Vi snakket om praktiske ting. Hun skulle komme til hjembyen dagen etter, hun hadde praktiske ting å ordne. Vi avtalte at hun skulle komme til middag, og i løpet av timeout-kvarteret jeg hadde hatt, hadde jeg avtalt at hun kunne sove hos en venn av familien, så jeg la fram det som et alternativ. Akkurat det høres kanskje rart og unødvendig strengt ut, men foreldre som har vært i samme situasjon som meg, vil nok skjønne hvorfor vi ikke kunne ta henne inn i huset.
Vi hadde en grei samtale. Inni meg hadde jeg lyst til vekselvis å klemme henne og riste henne.
Jeg var skuffa, jeg var sinna og jeg var lei meg. Men aller mest var jeg redd for hva som ville skje når hun var ute igjen, i den skumle, lange sommeren.
fredag 10. august 2018
Den vanskelige tøffe kjærligheten
I media er ofte de pårørende som ofrer alt for barnet sitt heltene. De som strekker seg og strekker seg og aldri gir opp. De som ofrer hus og hjem, liv og helse, for ungen sin. De som er bank og butikk, hotell og restaurant. 24 timer i døgnet. De andre ungene i familien blir usynlige. Den rusavhengige fortsetter å ruse seg. Foreldrene blir utslitte. Men i media er de helter.
Noe av det jeg og andre foreldre med meg jobber hardt med i behandling, er å sette grenser. Når man innser at det bare er seg selv man kan forandre på, og at man har krav på et godt liv selv om man er mora eller faren til en narkoman, kommer man også stort sett fram til at mange av de tingene man har gjort av sitt hjertes godhet og av kjærlighet til ungen, faktisk er med på å opprettholde et misbruk.
Hvis man alltid kjøper mat til ungen sin, eller betaler regningene hennes, slipper hun å bruke egne penger på brød. Eller klær. Eller et sted å bo. Hvis hun alltid kan komme hjem å hente seg inn, orker hun en runde til på kjøret etterpå.
Det er vanskelig å lukke døra for ungen sin. Men noen ganger er det nødvendig. Noen ganger er det det eneste riktige å gjøre, både av hensyn til egen moral, eget liv og helse, og på sikt: ungens liv og helse.
Hvis hun vet at hun blir reddet av mamma, pappa eller bestemor igjen og igjen, er det ingen grunn for henne til å slutte med sin rusatferd. OK - det er ikke sikkert at tøff kjærlighet får henne til å slutte uansett, men når det å gjøre alt for henne ikke hjelper, da er det kan hende bedre å gjøre ingenting.
Det finnes ingen fasit på hva man skal gjøre, eller når man skal gjøre det. Hver og en må finne løsninger man kan leve med. Noen ganger kan løsningene virke brutale for dem som står utenfor. Da er det lett å tenke at de som ofrer alt er mer glad i barna sine enn de som stenger døra.
En av de tøffe mammaene jeg kjenner, sier det så innmari bra, når hun beskriver smerten hun opplevde da hun måtte avvise barnet sitt. Hun tok ham ikke inn i huset da han trengte en seng, eller betalte gjelda hans. Ikke så lenge han valgte rusen.
Hun gjorde ikke det fordi hun ikke elsket ham. Hun gjorde det fordi hun ville kunne fortsette å elske en levende sønn i mange år til. Og hun visste at hvis hun reddet ham på nytt og på nytt, ville han ikke redde seg selv.
I frustrasjon satte hun seg ned og skrev et brev etter et innslag i media, for å si noe om at det å ta avstand, sette grenser og lukke dører kan være riktig, samtidig som det er uhyre vondt og vanskelig.
Jeg lar hennes ord avslutte denne posten, og takker henne for at hun lot meg få lov til å låne ordene sine.
Noe av det jeg og andre foreldre med meg jobber hardt med i behandling, er å sette grenser. Når man innser at det bare er seg selv man kan forandre på, og at man har krav på et godt liv selv om man er mora eller faren til en narkoman, kommer man også stort sett fram til at mange av de tingene man har gjort av sitt hjertes godhet og av kjærlighet til ungen, faktisk er med på å opprettholde et misbruk.
Hvis man alltid kjøper mat til ungen sin, eller betaler regningene hennes, slipper hun å bruke egne penger på brød. Eller klær. Eller et sted å bo. Hvis hun alltid kan komme hjem å hente seg inn, orker hun en runde til på kjøret etterpå.
Det er vanskelig å lukke døra for ungen sin. Men noen ganger er det nødvendig. Noen ganger er det det eneste riktige å gjøre, både av hensyn til egen moral, eget liv og helse, og på sikt: ungens liv og helse.
Hvis hun vet at hun blir reddet av mamma, pappa eller bestemor igjen og igjen, er det ingen grunn for henne til å slutte med sin rusatferd. OK - det er ikke sikkert at tøff kjærlighet får henne til å slutte uansett, men når det å gjøre alt for henne ikke hjelper, da er det kan hende bedre å gjøre ingenting.
Det finnes ingen fasit på hva man skal gjøre, eller når man skal gjøre det. Hver og en må finne løsninger man kan leve med. Noen ganger kan løsningene virke brutale for dem som står utenfor. Da er det lett å tenke at de som ofrer alt er mer glad i barna sine enn de som stenger døra.
En av de tøffe mammaene jeg kjenner, sier det så innmari bra, når hun beskriver smerten hun opplevde da hun måtte avvise barnet sitt. Hun tok ham ikke inn i huset da han trengte en seng, eller betalte gjelda hans. Ikke så lenge han valgte rusen.
Hun gjorde ikke det fordi hun ikke elsket ham. Hun gjorde det fordi hun ville kunne fortsette å elske en levende sønn i mange år til. Og hun visste at hvis hun reddet ham på nytt og på nytt, ville han ikke redde seg selv.
I frustrasjon satte hun seg ned og skrev et brev etter et innslag i media, for å si noe om at det å ta avstand, sette grenser og lukke dører kan være riktig, samtidig som det er uhyre vondt og vanskelig.
Jeg lar hennes ord avslutte denne posten, og takker henne for at hun lot meg få lov til å låne ordene sine.
Kjære media,
Respekt, masse, tonnevis av respekt for de programmene og artiklene som blir produsert og vist oss. Som mange andre har sagt, dere setter fokus på, og viser oss de som ikke har en stemme og ikke er synlige, og som vi kanskje ikke ønsker å se.
Samtidig er jeg opprørt, oppbrakt, frustrert og såret over hvilket fokus mediene setter på hva pårørende til aktive rusbrukere lever i. Dere viser oss hva medavhengige pårørende lever i, og jeg håper og tror dere planlegger å vise hva vi som ikke lenger lever i medavhengighet orker, utholder og utviser av kjærlighet i forhold til våre pårørende.
Jeg er såret over kommentarene på Facebook-sidene til artikler og TV-innslag, når pårørende som lever i medavhengighet får rosende og oppmuntrende kommentarer og blir respektert for å hjelpe barnet sitt å opprettholde sitt rusbruk.
Jeg er en av de mødrene som har satt barnet mitt på gaten, nektet barnet husly og sagt og utført at rus ikke er velkommen i mitt hjem, og i mitt liv. Jeg er en av de mødrene som har fått telefoner midt på natten hvor barnet mitt har tryglet om at jeg skal komme med penger for å dekke rusgjeld eller så dør barnet mitt, og sagt nei. Jeg har nektet å hente barnet mitt fordi det ikke finnes noen plass å sove, og jeg har nektet å bistå med penger til mat.
Jeg er såret fordi jeg selv har kjempet så hardt for å klare å grensesette, for å klare å opprettholde å avvise det kjæreste jeg har, og fordi jeg har grått, sørget og kjempet hvert minutt i løpet av prosessen det har vært å klare å overkomme tvilen om at det jeg gjør er riktig og gjort av kjærlighet til det kjæreste jeg har, og til det beste for barnet mitt.
Nå er jeg klar over at dere ikke er ansvarlige for hva folk skriver på en Facebook-side om de pårørende dere har vist oss. Jeg er klar over at i Norge blir de som ofrer seg selv og sitt liv for en altoppslukende kjærlighet og oppofrelse i forhold til eget barn sett på som helter, men i følge alt jeg har erfart til nå er det ikke kjærlighet og oppofrelse i form av medavhengighet og muliggjøring som er utvist kjærlighet for en aktiv rusmisbruker.
Vær så snill å sette fokus på de som ikke lenger er muliggjørere også – og vis den kampen de har våget å ta?
Med vennlig hilsen
en mamma
Respekt, masse, tonnevis av respekt for de programmene og artiklene som blir produsert og vist oss. Som mange andre har sagt, dere setter fokus på, og viser oss de som ikke har en stemme og ikke er synlige, og som vi kanskje ikke ønsker å se.
Samtidig er jeg opprørt, oppbrakt, frustrert og såret over hvilket fokus mediene setter på hva pårørende til aktive rusbrukere lever i. Dere viser oss hva medavhengige pårørende lever i, og jeg håper og tror dere planlegger å vise hva vi som ikke lenger lever i medavhengighet orker, utholder og utviser av kjærlighet i forhold til våre pårørende.
Jeg er såret over kommentarene på Facebook-sidene til artikler og TV-innslag, når pårørende som lever i medavhengighet får rosende og oppmuntrende kommentarer og blir respektert for å hjelpe barnet sitt å opprettholde sitt rusbruk.
Jeg er en av de mødrene som har satt barnet mitt på gaten, nektet barnet husly og sagt og utført at rus ikke er velkommen i mitt hjem, og i mitt liv. Jeg er en av de mødrene som har fått telefoner midt på natten hvor barnet mitt har tryglet om at jeg skal komme med penger for å dekke rusgjeld eller så dør barnet mitt, og sagt nei. Jeg har nektet å hente barnet mitt fordi det ikke finnes noen plass å sove, og jeg har nektet å bistå med penger til mat.
Jeg er såret fordi jeg selv har kjempet så hardt for å klare å grensesette, for å klare å opprettholde å avvise det kjæreste jeg har, og fordi jeg har grått, sørget og kjempet hvert minutt i løpet av prosessen det har vært å klare å overkomme tvilen om at det jeg gjør er riktig og gjort av kjærlighet til det kjæreste jeg har, og til det beste for barnet mitt.
Nå er jeg klar over at dere ikke er ansvarlige for hva folk skriver på en Facebook-side om de pårørende dere har vist oss. Jeg er klar over at i Norge blir de som ofrer seg selv og sitt liv for en altoppslukende kjærlighet og oppofrelse i forhold til eget barn sett på som helter, men i følge alt jeg har erfart til nå er det ikke kjærlighet og oppofrelse i form av medavhengighet og muliggjøring som er utvist kjærlighet for en aktiv rusmisbruker.
Vær så snill å sette fokus på de som ikke lenger er muliggjørere også – og vis den kampen de har våget å ta?
Med vennlig hilsen
en mamma
onsdag 1. august 2018
Hun valgte å bli i behandling
Jeg var helt sikker på at hun kom til å skrive seg ut da hun dro i behandling. Hun klaget på at stedet hun var på minnet om en leirskole. Hun fikk aldri være i fred. Gruppeterapi passet ikke for henne. I grunnen var det ingen ting Fossumkollektivet hadde å tilby som passet for henne. Som de fleste andre som går inn i behandling, følte hun seg alt for spesiell til å få noe ut av tilbudet, det var noe annet hun trengte. Altså - som de fleste andre jeg har møtt, mente hun at hun var feilplassert.
Hun klaget i telefonen, når hun da hadde tilgang på telefon, og det var ikke ofte i begynnelsen. Heldigvis støttet jeg henne ikke i at hun var på feil sted. Jeg sa at om så var, måtte hun ta det opp med dem på avdelingen, og eventuelt finne et annet sted å få behandling.
Det er jeg glad for i dag. Hadde jeg vaklet, og gitt henne medhold i at livet var urettferdig, og kanskje til og med ringt og forsøkt å ta kampen for henne, tror jeg hun hadde skrevet seg ut. Mange som er nye i behandling leter etter grunner til å dra. Får de støtte fra sine pårørende på at behandlingen kanskje ikke passer dem, tror jeg veien ut er lettere å gå.
Når jeg spør min unge om hvorfor hun valgte å bli, har hun svaret klart. Hun hadde ikke noe annet sted å dra.
- Jeg visste at jeg ikke fikk komme hjem til dere, og jeg hadde brukt opp alle sofaene jeg visste om, sier hun.
I tillegg var hun sliten, og på Gården hadde hun seng og mat.
Motivet for å bli endret seg underveis. Først var det behovet for mat, seng og trygghet som holdt henne inne. Så begynte hun å tenke at det rett og slett var litt flaut å dra, og ikke klare det.
- Og så tenkte jeg på dere. Jeg så hvor mye det betød for familien, sier hun.
Det er det mange som sier. At de er i behandling fordi de ønsker at familien skal ha det bedre, heller enn å tenke på sitt eget behov for endring.
Heldigvis endret det seg også. Etter hvert, men ikke uten motstand, så min unge nytte av behandling for sin egen del, og først da begynte hun nok å ta del i egen behandling som noe mer enn en mekanisk oppgave hun skulle fullføre.
Lett ble det ikke, og både snublesteiner og stup var det langs veien. Det er lett å ta tilbakefall i hodet og tenke at dette ikke gjelder meg, jeg har en bedre løsning selv, og nå er jeg frisk nok. Min unge godtok ikke å få ferdige løsninger servert på et fat. Hun var dronning av manipulering og vred seg unna mye av det som var vanskelig.
Men da sommeren gikk over i høst og vinter, var hun der fortsatt.
Hun klaget i telefonen, når hun da hadde tilgang på telefon, og det var ikke ofte i begynnelsen. Heldigvis støttet jeg henne ikke i at hun var på feil sted. Jeg sa at om så var, måtte hun ta det opp med dem på avdelingen, og eventuelt finne et annet sted å få behandling.
Det er jeg glad for i dag. Hadde jeg vaklet, og gitt henne medhold i at livet var urettferdig, og kanskje til og med ringt og forsøkt å ta kampen for henne, tror jeg hun hadde skrevet seg ut. Mange som er nye i behandling leter etter grunner til å dra. Får de støtte fra sine pårørende på at behandlingen kanskje ikke passer dem, tror jeg veien ut er lettere å gå.
Når jeg spør min unge om hvorfor hun valgte å bli, har hun svaret klart. Hun hadde ikke noe annet sted å dra.
- Jeg visste at jeg ikke fikk komme hjem til dere, og jeg hadde brukt opp alle sofaene jeg visste om, sier hun.
I tillegg var hun sliten, og på Gården hadde hun seng og mat.
Motivet for å bli endret seg underveis. Først var det behovet for mat, seng og trygghet som holdt henne inne. Så begynte hun å tenke at det rett og slett var litt flaut å dra, og ikke klare det.
- Og så tenkte jeg på dere. Jeg så hvor mye det betød for familien, sier hun.
Det er det mange som sier. At de er i behandling fordi de ønsker at familien skal ha det bedre, heller enn å tenke på sitt eget behov for endring.
Heldigvis endret det seg også. Etter hvert, men ikke uten motstand, så min unge nytte av behandling for sin egen del, og først da begynte hun nok å ta del i egen behandling som noe mer enn en mekanisk oppgave hun skulle fullføre.
Lett ble det ikke, og både snublesteiner og stup var det langs veien. Det er lett å ta tilbakefall i hodet og tenke at dette ikke gjelder meg, jeg har en bedre løsning selv, og nå er jeg frisk nok. Min unge godtok ikke å få ferdige løsninger servert på et fat. Hun var dronning av manipulering og vred seg unna mye av det som var vanskelig.
Men da sommeren gikk over i høst og vinter, var hun der fortsatt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå
I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...
-
. I de to og et halvt årene min unge har vært i rusbehandling i Fossumkollektivet, har jeg vært i behandling hos familieteamet. Det er...
-
Vargen ylar i nattens skog, han vill men kan inte sova. Hungern river hans vargabuk och det er kallt i hans stova. Du varg, du varg...
-
Noen ganger får jeg spørsmål om hva pårørende trenger. Det er et stort spørsmål, og nesten umulig å svare på. Det er jo ikke akkurat sån...